I fjor ble tidligere leder av Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, kåret til en av 30 lovende ledestjerner under 30 år av Dagens Næringslivs fredagsmagasin D2, som mener at disse menneskene vil gjøre verden til et bedre sted i fremtiden. Et av de andre navnene på lista var Ramona Salo Myrseth (f.1991).

Hun ble tildelt ledestjernetittelen fordi hun ifølge D2 formidler urfolkverdier i en moderne kontekst gjennom å ta utgangspunkt i sin samiske identitet, urfolk, arv og lokal kultur, og benytter lokale produsenter og materialer.

Kan samiske kunstnere og formidlere, som Ramona, lede designverdenen inn i en mer bærekraftig og miljøvennlig retning?

Den samiske halvtimen

Ramona ble uteksaminert med en mastergrad i design fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2018. Da hun skulle velge hva fordypningsoppgaven hennes skulle handle om, ble hun nødt til å finne et narrativ som kunne bære hennes ønske om å utforske egne røtter.

– I samisk mytologi finnes et sted som heter Sáivu. Der kan alt skje, og man kan dra dit for å finne løsninger på problemer. Kleskolleksjonen min var tenkt som klær og bagasje man kan ha med på reisen dit.

Tittelen kom til henne da hun var på juleferie og skulle prøve å avtale møter med folk. 

– Alt tar lengre tid her i Sápmi, og “den samiske halvtimen”, som er et kjent begrep, er litt ekstra lang. Da jeg kom tilbake til skolen, arbeidet jeg blant annet med en bilderammevev, en teknikk som tar ekstra lang tid. Et arbeid kunne stå fremme i et halvt år, og jeg fikk ofte kommentarer fra andre om at jeg aldri ble ferdig. Jeg pleide å fantasere om at jeg skulle bli ferdig på en samisk halvtime, og brukte mange kvelder på å fantasere fram designs mens jeg vevde og hørte på Mari Boine. 

Haute Couture alá Sápmi

Etter hvert ble både vevearbeidene og andre elementer, som vesker og frynser, ferdig. Til slutt hadde hun skapt en hel kolleksjon som ble presentert på skolens avgangsvisning til strålende kritikker. 

– Prosjektet var ment som en fortelling av et annet perspektiv på samiskhet enn det som vanligvis presenteres. Jeg tok utgangspunkt i røttene mine i kombinasjon med et internasjonalt og inkluderende perspektiv om “et verdensfolk” for å finne verdier som var viktig for meg at ble kommunisert gjennom kolleksjonen. Vi stammer fra urfolk over hele verden, og har et felles ansvar for planeten vår.

I etterkant førte “Den samiske halvtimen” Salo ut på mange eventyr. Hun mottok DogAs (Design og Arkitektur) merke for Nykommere, og viste kolleksjonen i Praha og København, hvor hun også vant flere priser

 I dag er tre antrekk stilt ut på Designmuseet i Helsinkis utstilling “Travel as a Tool”, og et til er blitt kjøpt inn av Nasjonalmuseet, noe som understreker at Ramona har truffet noe tiltrengt  tidsånden. Hun har fortsatt å stille ut og arbeide videre med prosjektet. 

– Mitt ønske om at plaggene skal fortsette å reise har gått i oppfyllelse, og i 2021 blir det blant annet det urpremiere på forestillingen “Den samiske halvtimen” på Festspillene i Nord-Norge. Dette har vært mitt livsprosjekt siden 2016.

Filosofisk inspirasjon

Selv om Ramona sjelden bruker rene symboler eller estetiske virkemidler direkte inspirert av samisk klesdrakt eller duodji, er hun opptatt av å lære teknikker og metoder hun kan bruke på en mer abstrahert måte. 

– Duodji er håndverk som baserer seg på de forutsetninger som er satt av naturen, og det synes jeg er viktig. Mye av det jeg har med meg av urfolksperspektiv ligger i filosofien bak klærne, mens selve designet både snakker om røtter og det globale perspektivet. Jeg prøver å dra ut essensen, og er alltid interessert i og spent på hva folk ser i mine arbeider.

Nøkternhet og måtehold er to verdier hun vektlegger når hun utformer sin egen praksis. At man ikke nødvendigvis må benytte alt, bare fordi det er tilgjengelig, en tanke man kan leve etter på flere områder.

Selv om hun har en grad i klesdesign, som gir henne muligheter og forventninger om å produsere for kommersielt salg, mener hun at det ikke gir henne rett til å gå i den retningen. 

– Jeg er mer opptatt av klesdesign som historiefortelling og et kunstnerisk uttrykk som kan si noe, enn at det skal bli en salgbar vare. Jeg arbeider i sjiktet mellom kunst og design for å være fri, og for å formidle på flere plattformer. Mine plagg har blitt lånt ut til kunstnere på konserter og performancer, og vist på mange ulike utstillinger. Da blir budskapet tilgjengelig for mange, og ikke forbeholdt de som har råd til å investere i dyrt design.

En stein eller to i lomma

Moren er en av hennes nærmeste samarbeidspartnere. I tillegg til å lage alt av håndstrikk og hekling i Ramonas kolleksjoner, kommer hun med kreative innspill og verdifull kunnskap. Veien fra Kåfjord til Khio og København har vært lang, og vi spurte Ramona om hun hadde noen tips til hvordan man tar med seg naturens ro på reise. 

– Jeg har hatt en tendens til å bringe med meg en stein eller to på reise for å forbli jordet.

For ikke lenge siden kom Ramona hjem fra residensopphold i boligen til den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapää. Oppholdet beskriver hun som en ære. Det ble brukt til å undersøke sjøsamiske perspektiver sammen med Katarina skår Lisa, en koreograf og nær kollega av Ramona, som også har sjøsamiske røtter. 

Sammen utforsker de samspillet mellom tekstiler, bevegelse, poesi og natur. På denne måten blir de en naturlig del av den samiske tendensen vi kan se at rører seg i kunstverdenen i dag.

– Det samiske feltet er utrolig spennende, og det er mye som skjer. Det er interessant at vi kan finne så mange ulike perspektiver og fordypninger med utgangspunkt i samme kultur. Alt kommer ut i forskjellige visjoner og arbeider, og man kan se forskjell på hvilke områder det kommer fra i Sápmi.

Ramona mener at man ved å vite om sine omgivelser, og sette pris på det som lever der, knytter man seg tettere til naturen og elementene. På denne måten er hun en av flere samiske kunstnere som bruker sin stemme og bakgrunn til å endre holdningen til produksjon og forbruk – i en bransje som ikke akkurat har vært kjent for miljøbevissthet gjennom det siste århundret.

– Samenes viktigste prioritering og nødvendighet er knyttet til naturen og ressursene der. Levesettet, kulturen, kunsten og tilstedeværelsen. Alt avhenger av at vi ikke raserer norsk natur for kortsiktig fortjeneste, avslutter hun.