De fleste av oss har kjent det lille rykket i fingrene når vi skroller. Du ser en overskrift, en kort video eller en påstand som treffer deg perfekt. Noen har sagt noe helt urimelig. En komplisert konflikt er gjort om til en enkel kamp mellom rett og galt. Det føles viktig, og det føles som om det må deles med én gang. 

Når en eventuell rettelse kommer, har den opprinnelige posten ofte allerede nådd langt. Den tvilsomme påstanden er sett av tusenvis, mens den nyanserte forklaringen sjelden når de samme menneskene.  

For å forstå hvorfor dette skjer, hjelper det ikke å moralisere over folks dømmekraft. Informasjonsmiljøet vårt har en innebygd skjevhet. Det handler om at sannhet rett og slett ikke er noe systemet prioriterer. 

Hva er egentlig bullshit? 

For å forstå dette trenger vi et presist begrep. I 2005 skrev den amerikanske filosofen Harry Frankfurt boken On Bullshit.¹ Han mente at bullshit er noe grunnleggende annet enn en løgn. En løgner forholder seg til sannheten ved å prøve å skjule den. For å lyve må man vite hva som er sant, og så bevisst lede noen bort fra det. Den som driver med bullshit, bryr seg ikke om hva som er sant. Målet er å skape en effekt. Kanskje å virke overbevisende, provosere eller vinne oppmerksomhet? Men uten hensyn til om det som sies stemmer. 

På internett er bullshit noe som virkelig virker. Plattformene vi bruker, er nemlig bygget for å skape aktivitet. 

Oppmerksomhetsøkonomien: Laget for reaksjon 

De store sosiale mediene tjener penger på din oppmerksomhet.² For å tjene mest mulig må de få deg til å bli værende lengst mulig. Derfor bruker de algoritmer som lærer seg hva du reagerer på. Algoritmene leter etter det som gjør at du klikker, deler og kommenterer. Problemet er at vi mennesker reagerer raskere og sterkere på det oppsiktsvekkende, det forenklede og det som skaper følelser i oss. En grundig forklaring på et komplisert tema skaper sjelden sterke reaksjoner.  

Bullshit, derimot, er ofte skreddersydd for nettopp det. Når slikt innhold løftes frem i feeden din, er det fordi det får deg til å bli. I dette systemet er det ikke så viktig om det er sant eller ikke. Det er heller ikke tilfeldig at mange unge foretrekker sosiale medier heller enn tradisjonelle redaksjoner. Det betyr ikke at unge ikke vil ha fakta, men at de vil ha det som oppleves som mer direkte. En rå video fra en hendelse kan kjennes mer ekte enn en ferdig klippet reportasje med en eller annen ekspert.  

Det som er problemet er at også den «rå» videoen er valgt ut, klippet og sortert. Forskjellen er bare at filteret er mindre synlig. Det som virker direkte, er fortsatt formet av et system som bestemmer hva du får se – og hva du ikke får se. 

Brandolinis lov: Det er lettere å lage bullshit enn å rette det 

Det finnes en kjent regel, ofte kalt Brandolinis lov, som sier at det krever mye mer energi å motbevise bullshit enn å lage det.³ Tenk deg en post som deler en misvisende graf om energipriser eller en feil påstand om vaksiner. Det tar sekunder å lage og dele den. For en ekspert som skal rette opp, kreves det tid til å samle fakta, forklare hva som er feil og gi et riktig bilde. Innen forklaringen er klar, har påstanden allerede spredd seg videre i nye versjoner. 

I vårt stadig raskere samfunn, vil den grundige forklaringen nesten alltid komme for sent. Sannhet tar tid. Bullshit sprer seg raskt. Det som er enkelt og provoserende, får et forsprang. 

Demokratiske konsekvenser: klima som eksempel 

Dette er et stort problem fordi demokratiet vårt forutsetter at vi kan bli enige om hva som faktisk skjer, selv om vi er dypt uenige om løsningene. Når systemene vi bruker hele tiden løfter frem det mest polariserende, blir det vanskeligere å holde fast ved en felles virkelighet. 

I sosiale medier kan det for eksempel være vanskelig å se forskjell på høy temperatur og bred støtte. En liten gruppe som kommenterer, deler og reagerer intenst, kan fylle en feed og gi inntrykk av at «alle mener dette». Algoritmene forstørrer det som skaper aktivitet, ikke nødvendigvis det som har flest tilhengere. Over tid kan dette påvirke hvordan vi oppfatter hva som er vanlig, akseptabelt eller politisk mulig. 

Miljø- og klimadebatten viser dette tydelig. For å løse klimautfordringene trenger vi kunnskap, planlegging og langsiktig tenkning. Men i sosiale medier er det ofte de mest dramatiske vinklingene som vinner. En overskrift om at «politikere vil forby vedfyring i hele Norge» sprer seg raskere enn en grundig gjennomgang av energipolitikk. Et klipp av en aktivist tatt ut av sammenheng får mer oppmerksomhet enn en rapport om karbonfangst. 

Strategisk bruk av bullshit handler sjelden om én stor løgn. Det handler om å skape så mye støy at det blir vanskelig å handle. Hvis vi bruker all energien vår på å rydde opp i misvisende påstander og bevisst provokasjon, får vi mindre tid til å diskutere faktiske løsninger. Systemet elsker krangelen, og kjeder seg med forklaringen. 

Å forstå systemet er første steg 

Mer faktasjekking alene løser ikke problemet. Det er nødvendig, men det endrer ikke hvorfor bullshit sprer seg så lett. Vi må også forstå hvordan systemet fungerer. 

• Gjenkjenn rykket: Når du kjenner den sterke impulsen til å dele noe som gjør deg rasende eller begeistret, stopp et øyeblikk. Er dette laget for å opplyse deg, eller for å få deg til å reagere? 
• Tenk på drivkreftene: Plattformen du bruker, vil aller helst holde på deg, og kanskje selge deg noe. Det du ser, er det systemet tror du vil bruke tid på, ikke nødvendigvis det som gir best oversikt. 
• Aksepter kompleksiteten: Sannhet er ofte mer komplisert enn en overskrift. Den krever at vi leser mer enn bare det første avsnittet, og at vi oppsøker kilder som ikke bare bekrefter det vi allerede mener. 

Det digitale samfunnet har gitt oss enorme muligheter til å dele kunnskap og snakke sammen. Samtidig har det skapt et system der bullshit trives uvanlig godt. Å være en bevisst mediebruker i 2026 betyr derfor at vi må forstå kreftene som former det vi ser. Når sannhet ikke er det som lønner seg i systemet, må vi selv velge å løfte den frem. 

Denne teksten ble først publisert i det fysiske PUTSJ-magasinet om teknologi. Visste du at 200,-/årlig bidrar til å 1) støtte Natur og Ungdom, og 2) få PUTSJ i posten? Les mer om medlemskap her

Har du lyst til å skrive eller tegne for oss? Vi hjelper deg med tilbakemeldinger underveis! Ta kontakt med ylvab@nu.no