Tekst: Håvard Widerøe, antropologistudent
Illustrasjoner: Oda Haflan

Har du lurt på hva noen folk egentlig gjør på jobb? Du vet de med dress, airpods og skinnvesker –

Du ser de på bussen på vei til Barcode. Men hva som skjer bak de lukkede dørene forblir et mysterium. Dunker de nedpå excel-ark, ringer kunder og holder viktige møter? Gjør de egentlig noen verdens ting? Kanskje de bare drikker kaffe og sender noen memes. Kanskje de har det antropologen David Graeber kaller en bullshit jobb.  

I boka Bullshit Jobs (2018) spør Graeber hvordan vi fortsatt jobber like mye som før, til tross for all teknologisk fremgang det siste århundret. En kunne tenkt automatisering og teknologi skulle befri oss fra å slave rundt på kontorer. Det er ikke vanskelig å se for seg at vi kunne innført en tjuetimers-uke, og heller brukt tiden vår på ting vi egentlig ønsker – som å male, lære en ny oppskrift eller et nytt språk, ha tid til venner og familie. Men nei, vi har mindre oppgaver, men like mye jobb. Hva skjer med oss når arbeidet ikke lenger føles meningsfullt?  

Hva er en bullshit jobb?  

En bullshit jobb er en jobb som er så meningsløs, unødvendig og skadelig at selv den som har jobben ikke helt skjønner hvorfor den eksisterer. I boka får vi høre om blant annet mellomledere, sekretærer, PR-agenter og dørvakter til bedrifter som strengt talt ikke trenger det. I alle historiene i boka får vi høre at dette gjør folk dypt ulykkelige. Hva kan det komme av folk føler en tomhet ved meningsløst arbeid?  

Hva gjør disse jobbene med oss?  

«Wow, det høres jo ut som drømmejobben å få betalt for å gjøre ingenting». Men det er her paradokset oppstår, fordi de fleste opplever i stedet en form for fremmedgjøring. En tenker at en burde være glad – jobbene er ofte dessuten også godt betalt – men fordi en ikke er det, øker det bare følelsen av mistrivsel. Vi er lært opp til at arbeid skal bidra til samfunnet, men når det ikke gjør det er det lett å føle seg som en bedrager. En tenker en bedrar sjefen sin, men innerst inne vet en at en egentlig kun lurer seg selv. Det er kanskje ikke så rart at de gruppene som historisk ble satt til å arbeide uten at det egentlig var noe å gjøre, var fengselsfanger og slaver. 

Gleden av å skape 

Friheten til å lage leker og føle seg som en aktiv spiller er en vesentlig side ved det å være et menneske. Dette, mener Graeber, er nøkkelen til å forstå hvorfor bullshit jobber føles så forferdelige. Med en bullshit jobb spiller en både et spill som en ikke har valgt, og hvor ingenting av det en gjør har noe å si. Dette får oss ikke bare til å føle oss ydmyket, en slutter også å eksistere.  

Ideen om at arbeid som noe iboende godt 

I juli 1944 mens krigen herjet i Europa, satte en rekke ledende økonomer seg ned for å planlegge hvordan verdensøkonomien skulle bli etter krigen. Den viktigste oppgaven var å stoppe en ny Hitler fra å ta makten igjen. De kom frem til at en sysselsatt befolkning var det beste vernet mot fascistiske tendenser. Selv Arbeiderpartiet i dag har som uttrykt mål i å gi arbeid til alle, til tross for at det ikke alltid er klart hva de jobbene skal være. I dag har sånn sett arbeid blitt en dyd i seg selv, ifølge Graeber. Likevel er det ikke arbeid som gjør en rik i dag. Blant Norges 300 rikeste, er eksempelvis to av tre arvinger, og de forvalter formuer på over svimlende 200 milliarder norske kroner. I stedet for å jobbe hardere, burde du heller blitt født i en annen familie.  

En ny vurdering av verdifullt arbeid 

Graebers bok kan hjelpe oss med å tenke nytt om arbeid i dagens samfunn. Han peker på at de fleste jobber egentlig ikke produserer noe som helst: mesteparten handler om å ivareta ting og hverandre.  

Meningen av arbeid handler derfor ifølge Graeber alltid om andre mennesker. Dette er noe vi bør tenke på når det nå skrikes etter flere barnehageansatte, lærere og sykepleiere i Norge. Yrker som alle har til felles at de er rettet mot andre mennesker, og som krever empati. Kanskje er det akkurat disse yrkene vi bør løfte frem når vi forestiller oss arbeidets plass i fremtiden. Og hvis det er ett land som har alle forutsetningene til det, må det være et rikt land som Norge. Vi har muligheten til å skape et arbeidsliv hvor alle uavhengig etternavn får godt betalt og føler på mening i arbeidet. 

(Denne artikkelen ble først publisert i Putsj sitt tredje magasin i 2024 om fremmedgjøring)