Daglig støter jeg på dem, disse lutryggede individene som, uten å løfte blikket, går blant oss som levende døde. Med sitt alltid like uforutsigbare og uforsiktige spaseringsmønster både fascinerer og frustrerer de meg.
Du finner dem overalt. I vrimlende rushtrafikkgater. Åletrange brustadbuer. De deltar i to verdener på én og samme tid. De er fysisk tilstedeværende i vår felles virkelighet, den reelle. Samtidig er de mentalt borte. Hodet er et annet sted, oppmerksomheten deres er rettet mot den digitale duppeditten de har i hånden.
Smartmobilen, som tross navnet er så fordummende at det gjør oss til blindpassasjerer i egne liv, er det eneste de konsentrerer seg om. De registrerer ikke at de går på rødt lys. Risikerer liv og lemmer for å sende en «haha»-reaksjon eller se en sminkevideo til. De tar ikke merke av sine omgivelser, og du kan banne på at det er de som blir sure når de uunngåelig kræsjer inn i deg – eller en gatelykt, for den saks skyld. Ofte syns jeg at jeg befinner meg i en slags urban hinderløype, der rundingsbøyene er skjermavhengige med nesen vendt kronisk ned mot rektangelet som peprer oss med reklamer, sykelige kostholdsråd og vold 24/7.
Hva signaliserer man når man lukker seg inne i sin egen virtuelle virkelighet, attpåtil i offentligheten? Først og fremst er det noe egosentrisk over handlingen. Man uttrykker at det som foregår på skjermen, er uendelig mye viktigere enn det som utspiller seg der ute, in real life. Man tar ikke hensyn til det – og dem – som befinner seg utenfor den lukkede tech-sfæren. Og når unge og gamle må stanse, når barn og beinskjøre og alle mellom himmel og jord må vike, fordi du ikke kan ta en femsekundspause fra TikTok-skrollingen, sier du at din midlertidige tilfredsstillelse er mer verdt enn dine medmenneskers trygge ferdsel.
For det andre vitner denne merksnodige oppførselen om avhengighet. Man gir tech-gigantene nøyaktig det de vil ha, opptrer som en lydig slave av de skreddersydde algoritmene som serverer intetsigende innhold. Det sanselige overskuddet investeres i applikasjoner laget utelukkende for å øke formuen til grotesk velstående multimilliardærer. Dette er ingen hemmelighet, men det nærmeste vi kommer en opplest og vedtatt sannhet i vår villedende, faktafalske tid.
Så hva skal vi kalle disse skapningene som kaster bort sin dyrebare tid? Med tanke på at hjerneråte («brain rot») visstnok er en populær sjanger, frister det å kalle dem mobilzombier. Men kjært barn lyder som kjent mange navn, og det gjør jammen meg uønskede bastarder òg. Skjermslaver. Skrolleskruller. Techtåper. Generasjon pålogget, men åndsfraværende.
I sin prisbelønte bok om den tyske tenkeren G.W.F. Hegel (1770–1831) spør filosof Sigurd Hverven om en ny mennesketype er på trappene. Kan hende evolusjonen er i ferd med å lansere sitt hittil seneste produkt: det duknakkede mennesket, som har «blikket festet like ved navlen». Det er sagt med glimt i øyet, så klart. Men kanskje vil fremtidens arkeologer tenke i de baner når de graver frem skjelett etter skjelett med nedoverbøyd form.
Vår arts skjebne er likevel ikke hugd i stein. Vi kan snu. Skifte kurs. Vi kan velge ro, refleksjon og stillhet. Lommene med frihet hvor vi stirrer tanketomt ut i luften. Vi behøver ikke filtrere tilværelsen gjennom skjermen. Vi kan velge øyeblikket, nyte det fullt og helt, vel vitende om at når det er over, kommer det ikke igjen. For her ligger hverdagens avloggede magi: De korte, unike blaffene av glede der normaliteten tilsidesettes og vi kommer i kontakt med oss selv på måter vi ikke hadde forventet.
Vi rommer mye og mangt, vi mennesker. Vi er kreative overflødighetshorn. Så la ikke dine beste år fisle ut i krampeskrolling, tapt søvn og tapte muligheter til å erfare den virkelige virkeligheten – fuglesangen, blomstenes svale dans i vinden – i all dens fortreffelige fylde.
