Foto: Fra internasjonal aksjonsdag mot gruvedrift til havs, 2023. Tatt av Rasmus Berg.

Mens regjeringa drømmer om å dykke dypt ned i havet for å utvinne mineraler, skal jeg dykke ned i omstillingsdebatten. Kanskje jeg klarer å utvinne noe fornuft? 

Det finnes to ytterpunkter i måten man kan forstå grønn omstilling på. Vi kan se for oss at dagens globale systemer er et falleferdig hus. På den ene siden er det noen som mener at vi bare trenger å male det grønt, fordi det egentlig er et ganske ok+ hus. På den andre siden sier noen at fundamentet er pill råttent, og krever at det rives så vi kan bygge et bedre på nytt, som er grønt fra start.  

På den ene siden presenteres løsninger innenfor rammene av allerede eksisterende systemer, som insentiver til næringslivet og markedskrefter. På den andre siden argumenteres det for at bærekraftig omstilling krever radikal omlegging av samfunnet, fordi det er nettopp de eksisterende systemene som skaper problemene.  

Ytterpunkt 1: grønnmalerne  

De som argumenterer for at vi bare trenger å male huset grønt, mener at vi lettere kan nå målene om bærekraft hvis vi operer innenfor rammer og systemer som allerede eksisterer. Tilhengere av denne modellen bruker begreper som «grønn vekst» og «grønn økonomi». I praksis betyr det at offentlige insentiver og reguleringer skal gjøre det økonomisk gunstig å være grønn, og da vil flere selskaper arbeide for å utvikle og omstille seg i en bærekraftig retning. Typ, grønnmaling blir billigere, og vi betaler en superstjerne for å male veggen sin grønn på livestream. Denne forståelsen av grønn omstilling preges ofte av «teknologioptimisme», troen på at den teknologiske utviklingen hjelper oss langt på vei med å løse klimakrisen.  

I 2021 sendte olje- og energidepartementet konsekvensutredning for mineralutvinning på havbunnen ut på høring. Olje- og energiminister Terje Aasland argumenterer for at verden trenger økt tilgang på mineraler for å klare overgangen til lavutslippssamfunnet. Administrerende direktør i Norsk olje og gass, Anniken Hauglie, beskriver havbunnsmineraler som et potensielt «nytt, stort industrieventyr for Norge». Hun sier videre at etterspørselen etter den typen mineraler man vil kunne utvinne ved gruvedrift på havbunnen vil øke i takt med innføringen av strengere klimakrav, fordi produksjonen av teknologi for utslippsfri energi krever mineraler.  

Gruvedrift på havbunnen er et eksempel på det ene ytterpunktet i forståelsen av grønn omstilling, altså «å male huset grønt». Tilhengerne av denne forståelsen legger opp til at man vil ha likt eller økt energibehov i fremtiden, de tar det for gitt at vi skal operere innenfor rammene av systemene som eksisterer i dag, og vil sørge for «grønn vekst» ved å bruke og utvikle kompetansen i en fossil næring (oljenæringen) til det man anser som en «grønn næring». 

Ytterpunkt 2: for en systematisk omstilling 

På den andre siden har ideer om et annerledes samfunn vokst fram og fått fotfeste i omstillingsdebatten. For eksempel snakker man her om “ikke-vekst” og “velferd uten vekst”. Ikke-vekst baserer seg på en idé om at økonomisk vekst er problemet, og at økonomisk vekst, på grunn av ressursforbruket som følger med dette, aldri kan bli grønt. Tenk slagordet «Evig vekst på en klode med begrensede ressurser er et regnestykke som ikke går opp».  Velferd uten vekst er litt sånn, kanskje vi ikke må jobbe masse så vi har råd til å bygge en ny tv-stue for å ha det bra, kanskje det er koseligere hvis vi drar tidlig fra jobb og innfører en familiekveld med kortspill og te hver torsdag. 

FN, det rasjonelle mellomleddet? 

IPBES (FNs naturpanel) sin rapport sier at FNs bærekraftmål og 2050-visjonen for biodiversitet ikke kan oppnås uten transformativ endring. Transformasjon er en måte å 
forstå grønn omstilling på som verken lener seg på kun ny teknologi og markedskreftene eller bare 
innføring av radikal politikk, men som heller anser det som nødvendig med en helhetlig, 
grunnleggende endring på flere områder samtidig.    

IBPES skriver at det kreves fundamentale reformer i økonomiske og finansielle systemer for å oppnå en bærekraftig økonomi. Dessverre skriver de sjukt lange og nørdete rapporter, og leseferdighetene i regjeringa er tydeligvis ikke på høyt nok nivå. De kan verken ha lest eller forstått rapporten hvis de tror at det å åpne for gruvedrift på havbunnen er et tiltak som kommer i noen som helst form for grønnyanse. Ikke bare tviholder regjeringa på gamle systemer vi egentlig burde ha skjønt at ikke fungerer, de finner nye og verre industrier å satse på. Attpåtil en industri vi har minimalt med kompetanse på! De stikker ikke bare hodet i sanda – de begraver det langt nede under havet. Et sted vi vet mindre om enn månens overflate. 

Foto: Frida Myklebust Amdahl

Havbunnens hemmeligheter  

Hvis du føler deg dum for at du ikke egentlig veit så mye om havbunnen, så kan du trøste deg med at du ikke er alene. Vi har svært lite kunnskap om livet på havbunnen. Du trenger ikke ta mitt ord for det, dette er Miljødirektoratets høringssvar til konsekvensutredningen av gruvedrift på havbunnen: «KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger. Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte». Personlig hadde jeg blitt kjempeflau hvis miljødirektoratet hadde svart sånn om noe jeg tenkte var en god idé.  

Gruvedriften vil ta plass ved dyphavet utenfor norskekysten, regjeringa vil åpne for letevirksomhet i et område som er større enn Storbritannia. Dyphavet er ett av de få relativt uberørte økosystemene vi har igjen, og i likhet med Storbritannia er det fylt av masse rare skapninger vi ikke helt forstår. Vi vet lite om økosystemene der, og det finnes antakelig arter vi ikke har oppdaga enda. Da kan det være betimelig å stille det evige filosofiske spørsmålet, hvis en art utryddes på dyphavet, men ingen hørte det over duren av gruvemaskinene – er den egentlig utrydda da?  

«hvis en art utryddes på dyphavet, men ingen hørte det over duren av gruvemaskinene – er den egentlig utrydda da?»

Det er typisk norsk å være god 

Olje- og energiministeren sier til NRK at det er viktig at Norge tar en ledende rolle her, fordi «Jeg tror mange ser til Norge som et land som har klart å forvalte ressursene i havet på en god måte. Vi lever jo av havet». Ettersom Norge leder FNs havpanel, hadde det vært kult om det var sant. Dessverre må man spørre seg om Aasland er delulu, eller om han rett og slett bare ikke følger med i timen. For; mineralutvinning på havbunnen har heldigvis møtt sterke protester. Ikke en gang Equinor syns planene virker forsvarlige! Rødt flagg! Flere land har dannet en allianse for å innføre et moratorium (midlertidig forbud) mot gruvedrift på havbunnen, og store internasjonale selskaper, blant andre Volvo og Google, har forpliktet seg til å ikke ta i bruk havbunnsmineraler i sin produksjon. Sammen med miljøvernorganisasjoner verden over tar de heller til orde for gjenbruk og resirkulering av allerede utvinnede mineraler.  

Gjenbruk og resirkulering av allerede utvinnede mineraler er i tråd med hva IBPES forutsetter for transformasjon til et bærekraftig samfunn. Så selv om det teknisk sett finnes flere måter å forstå «grønn omstilling» på, finnes det ingenting grønt ved regjeringens våte gruvedrømmer. Ikke bare vil de male et råttent hus grønt, de vil bruke den grønnmalingen som ga folk arsenikk-forgiftning på 1800-tallet. Forslaget skal behandles i Stortinget i høst. Jeg håper protestropene til miljøvernere verden over vekker dem innen voteringa.