Populisme er ikke forbeholdt høyresiden. Populisme i sin enkleste form er politikk utformet for å tiltrekke seg bred populær støtte. Det finnes derfor muligheter for populisme over hele det politiske spektrum. Det kan man se i Senterpartiets massive vekst i meningsmålingene: fra 6,1 prosent i januar til 10,9 prosent i august. De rir på en bølge av populistisk distriktspolitikk utløst av blant annet ulvedebatten. Populisme er ikke negativt i seg selv, men populistisk politikk har ofte fått dramatiske konsekvenser. Det vi trenger nå er ikke enda flere sentrums- og høyrepopulister. Det vi trenger nå er en ny form for populisme: Det vi trenger nå er miljøpopulister.

Les: Dette mener partiene om oljeboring

Med folket i ryggen

For det er folkelig støtte for miljøpolitikk. I Norge er det en generell konsensus om at klimaendringene er alvorlig og at de er menneskeskapte. Det er derfor et stort potensial for å dra nytte av denne populære støtten for et levelig klima. Særlig blant unge kan man få stor oppslutning for drastiske miljø- og klimatiltak, fordi de forstår konsekvensene av klimaendringene vil er nødt til å leve med dem. Selv om noen vil påstå at MDG er kyniske populister, har ikke en miljøpopulisme slått rot, sannsynligvis grunnet en skeptisisme mot miljøbevegelsen. 

Miljøbevegelsen blir nemlig ofte oppfattet som ekstreme idealister, jeg selv også opplevd å ha blitt anklaget for å være dette. Men det miljøbevegelsen kjemper for er jo mennesker, for at livsgrunnlaget vårt skal forbli. Allikevel har vi, alle fra Bellona til resirkuleringsfanatikere, et dårlig rykte på oss. Det trengs et taktskifte. Det trengs flere folkelige miljøaktivister. Folk som ikke kommer med pekefingeren, men med åpne armer og idéer. 

Tilbake til grasrota

Det er god grunner til at folk er skeptiske til reguleringer. Ofte blir de oppfattet som reaksjonære, unødvendige tiltak uten innvirkning på miljøet, men med store negative konsekvenser for industri og økonomi. Miljøpolitikk blir ikke lenger sett på som folkets røst – det blir sett på som overbeskyttende restriktive lover fra sentralt hold. Vi må ta klimakampen tilbake til folket. Vi kan ikke lene oss på direktorater og ministre: Vi må gjenopplive folkets motstand.

Les: Klimasaken er ingen trend!

Uansett hvilken regjeringskonstellasjon vi får etter valget kan vi ikke lene oss på styresmaktene. Vi er nødt til å forbigå partipolitikken for å oppnå positive endringer. Det vil ikke si at styresmaktene er fullstendig irrelevante, men det vil si at de ikke er hele løsningen. Det trengs mer folkelig engasjement med flere nabolagsinitiativ, flere besteforeldre som tar opp kampen, flere næringslivsinvesteringer, flere Miljøagenter og flere engasjerte sjeler som tar til handling. 

Det er det som er så fint med miljøbevegelsen: En medfødt demokratisk karakteristikk. Vi skal alle sammen være med å gjøre en forskjell. Derfor må de etablerte miljøaktivistene og organisasjonene legge til rette for en folkelig bevegelse. Slik at alle, fra offshoreteknikere til barnehagelærere, kan bli med i en samfunnsomveltning. En omveltning kloden så sårt trenger.

Tiden løper ut

Dette blir et skjebnesvangert valg. Mye tyder på at det ikke kommer til å bli «tidenes grønneste valg». Arbeiderpartiet vil nok fortsette å satse på oljejobber ovenfor fornybare arbeidsplasser. Høyre vil nok fortsette å verdsette kortsiktig profitt over langsiktig bærekraft. Og eventuelle støtteparti vil måtte gå med på det. Men tiden løper ut om vi skal sikre et levelig klima. Det trengs drastiske endringer i Norges klimapolitikk, og da trengs det folkelig støtte. Kloden trenger populister. Populismen er ikke noe å sky vekk fra – populismen må utnyttes på vegne av fremtidige generasjoner.