Foto: Rasmus Berg. Kalina er tredjemann fra venstre.

Hvem er du, og hva gjør du til vanlig? 

Jeg heter Kalina, er 17 år gammel og kommer fra Oslo. For tiden bor jeg i England og studerer Juss på Oxford, hit flyttet jeg rett etter jeg hadde vært med på Miljøskuta. Hadde det ikke vært for at jeg flyttet hit, hadde jeg garantert vært aktiv i Natur og Ungdom nå. 

Hvorfor hadde du lyst til å være med på en 10 dagers lang seilas med Natur og Ungdom? 

Jeg fikk først øyene opp for Natur og Ungdom under Fosenaksjonene i februar. Jeg var med på støtteakjonene med NU fordi jeg ble helt sjokkert da jeg hørte om Fosensaken, og kjente at dette måtte jeg gjøre noe med. Men det var ganske tilfeldig at jeg kom over en post om Ungdommens Miljøskute på Instagram en liten stund etter Fosenaksjonene. Da jeg så annonsen om seilturen tenkte jeg at det kunne vært en god inngang til Natur og Ungdom. I tillegg er det en ny og annerledes opplevelse for en storbyjente å seile langs norskekysten med en fullrigger. Dette skulle bli en gøy ting jeg kunne gjøre sommeren etter videregående.  

Hva overrasket deg mest med Miljøskuta? 

Det som overrasket meg mest, var nok hvor fort jeg vente meg til livet om bord. I begynnelsen, da jeg så hvor vi skulle sove, og dusjesituasjonen, tenkte jeg at dette kommer ikke til å gå bra, men jeg ble overrasket over hvor vanlig det føltes til slutt. Jeg hadde også 12-04 vakta på skipet, og måtte jobbe med å trekke i tau og pakke seil både klokka 12-04 om dagen og 12-04 om natta. Jeg var ganske spent på hvordan jeg skulle overleve en sånn døgnrytme, med det gikk overraskende fort før det føltes ganske vanlig.  

Hva var det skumleste og det morsomste med å være med på Ungdommens Miljøskute? 

Det var ikke så mye som var ordentlig skummelt, men da jeg skulle styre skipet alene om natten var jeg stresset. Jeg var ikke så veldig god på det heller, så kapteinen måtte komme ut og rette på roret ganske ofte. Det morsomste var å være sammen med masse folk hele tiden og møte så mye folk som jeg ser opp til nå, som kan så mye om klima, miljø og aksjonisme og at alt var lærerikt. 

Hva var det mest inspirerende? 

Jeg tror nesten alt føltes veldig inspirerende, men det var besøket i Vevring som gjorde størst inntrykk på meg. For meg var det et vendepunkt på reisen da vi seilte inn i Førdefjorden. Dagene før hadde vi hatt vanskelig vær, vi hadde blitt sjøsyke, og jeg var en av de som ble dårligst. Jeg må innrømme at den første halvdelen av seilasen spurte jeg meg selv hva det var jeg hadde meldt meg på og hadde mest lyst til å dra hjem. Men, så seilte vi inn til Vevring mens solen skinte og hoppet fra båten og badet i fjorden, og da var det noe som endret seg. Bare det å være i Vevring og få bli kjent med de som bor der og høre om Fjordsøksmålet direkte fra de som lever i det var ekstremt sterkt og inspirerende. Det var også litt privielge check å møte disse menneskene, fordi selv om dette handler om alle på jorda, er det sånne mindre saker som påvirker enkeltpersoner på en helt annen måte. Selv om jeg kan lære meg mye om det, så er det ikke min fjord, og da er det så utrolig sårt og fint å snakke med folk som faktisk lever med den kampen til daglig. 

Hva er din hjertesak? 

Min hjertesak er Fosensaken og samiske rettigheter generelt. Jeg vokste opp i utlandet og var alltid veldig stolt av å være norsk. Mamma er australsk, og i Australia behandler de urfolk dårlig, men de snakker også mer om det. Derfor vokste jeg opp med et bilde av Norge som bra og Australia som dårlig. Men da jeg ble eldre fikk jeg lære om hvordan staten Norge har behandlet, og fortsatt behandler samer. Det husker jeg gikk hardt ut over identiteten min som en stolt nordmann.

Nå studerer jeg juss, så da er rettsstatens legitimitet naturligvis også viktig for meg. Derfor engasjerer Fosensaken meg aller mest. Under Miljøskuta ble jeg også mye mer engasjert i Førdefjordsaken, og fikk alle jeg kjenner til å donere penger til søksmålet. Da jeg hørte om saken, ble jeg sjokkert over hvordan staten behandler naturen. I begge disse to sakene, og ganske mange andre, har jeg oppdaget at staten oppfører seg annerledes fra hvordan de egentlig vil fremstå. 

Hva vil de si å være aksjonist for deg? 

Det å være aksjonist handler for meg om å gjøre noe direkte og konkret for å engasjere seg. Det kan være på et stort makronivå, som å prøve å få hele verden til å slutte med olje. Men det kan også være på mikronivå, som å engasjere seg for en lokal sak, påvirke kommunen, eller jobbe for at skolen skal sortere avfall. Det er jo mye mer man kan si om det å være aksjonist, men jeg tror det viktigste er at man ikke gjør det alene. Klima- og naturkampen er vanskelig å engasjere seg i når man føler seg alene, håpløs og isolert. Det har jeg opplevd da jeg gikk på skole i Norge og ikke hadde noen venner som brydde seg. Da endte det ofte opp med at jeg gravde meg selv ned. Derfor er det så viktig for aktivister å huske at man ikke er alene, det er jo ikke mulig å gjøre noe alene. 

Kan vi redde verden med å seile? 

Ja! Hvis folk som er apatiske til klimaendringer hadde vært om bord på Ungdommens Miljøskute, er jeg sikker på at vi kunne ha endret meningene deres. Før vi reiste var jeg redd for at jeg skulle bli mer deprimert over klimaendringene etter å være på en skute full av klimaaktivister i ti dager, men det viste seg å ikke være en håpløs opplevelse. Jeg merket at alle hadde mye håp for fremtiden.  

Bonus: hva er ditt favorittsjødyr? 

Mitt favorittsjødyr er delfin fordi de er fine og smarte og de liker å leke. Jeg synes det er så trist å se at de lever i fangenskap. Da jeg var liten, husker jeg at det var et program på TV der man kunne adoptere en delfin, hadde jeg kunnet hadde jeg nok definitivt gjort det.