Ingvar Ambjørnsen, frikerforfatteren som gikk bort i juli, sier i samtale med Alf van der Hagen at han tidlig oppdaget hvor det bar med kloden. I ung alder tok Ambjørnsen brevkurs i økologi og engasjerte seg i miljørørsla. Han ble bevisst menneskets utpining av naturen, hvilket innstilte en uro i ham. Etter hvert som det ble klart at makthaverne prioriterte profitt over planeten, gled uroen først over i frustrasjon, deretter apati. Han trakk seg gradvis tilbake. Til slutt resignerte han.

Resignasjon

Ambjørnsen er intet unikt kasus. Flere gir uttrykk for svartsyn i møte med et problem som er så grenseoverskridende at det overgår den villeste fantasi. På kort tid har klimasaken tapt mye terreng. Siden massemobiliseringens toppår 2019 har innsatsviljen dalt. Nå blåser en iskald, politisk blågrå vind gjennom især unggutters midtskill.

Skal vi tro nylige undersøkelser, sogner stadig flere unge menn til den konservative leiren. Likestillingen har gått for langt, helserådene er overformynderi og å bidra til fellesskapet over skatteseddelen er synonymt med statlig tyveri.

Plantekost og togferie? Glemt det, her er det blodig biff og charterfly for alle kryptokronasjene.

Oppsiktsvekkende er det ikke at høyresidens valgflesk appellerer i usikre tider. Når alt er dømt nord og ned, hvorfor dvele mer ved det? Hvorfor ikke karre til seg mest mulig, hvis det garantert går ad undas? Impulsen er forståelig, faktisk grunnleggende menneskelig, ifølge enkelte. Men hvis alle utelukkende har blikk for seg og sitt, glemmer vi at det kun er via andre vi kan være oss selv. Og det i vid forstand.

Avhengighet

Fra vi dier ved mors bryst, til restene av oss senkes i vigslet jord – alltid avhenger vi av andre. Avhengigheten er ikke bare mellommenneskelig. Hadde det ikke vært for bestøvende bier, karbonlagrende myrer og oksygenproduserende vekster, ville det ikke vært noe menneskelig å snakke om engang. At vi er prisgitt natur, ja, at vi er natur, er et forslitt omkved. Likevel har vi til gode å ta det på alvor. Ved (atter) et skjebnevalg på trappene for fremtidens flora og fauna, er det betimelig å minne om.

Vi er ikke konkurrenter, men komplementære. Gjennom å være forskjellige utfyller vi hverandre. Svevende som det enn lyder, handler det til syvende og sist om at vi ikke eksisterer i et vakuum. Ingen av oss er selvtilstrekkelige, hverken biologisk, psykologisk
eller sosialt. Få forstod det bedre enn salige Ambjørnsen, som så utenforskapets effekter og ga stemme til outsiderne. Han brød seg om de sårbare, også de ikke-menneskelige. Mot slutten av boken Ønsk meg heller god tur (2023) kommer han med følgende advarsel:

«Det vi ser begynnelsen på nå, er oppløsningen av den verdenen vi hittil har kjent. Det har ingenting med dommedag å gjøre […] Men jeg tror det går gærent. […] Det er ikke noe forbigående, det skjer nå. Fugler og dyrearter dør i tusentall uten at noen merker det.»

Til så vel første- som tiendegangsvelgeren: Ha kraftsalven av et budskap in mente når du går til valglokalet. Nå gjelder det å ikke tenke oss mot dem, men et større vi.

Skrevet av Sindre Brennhagen, f. 1997, naturfilosof og seniorkonsulent ved UiO
sindre.brennhagen@gmail.com

Foto: portrett av Ambjørsen tatt av Håkon Mosvold Larsen