Jeg er ullgenserkledd og står i en konteiner der jeg finner ingredienser til å servere ferske boller og suppe. Jeg er dresskledd på en talerstol der jeg legger frem et høringsinnspill for toppolitikere. Jeg er kledd i angst på demonstrasjon, fordi klimatiltakene ikke kommer. Vi aktivister blir stigmatisert og fordømt, og vi fremmedgjøres fra vårt eget engasjement av folk som burde legge til rette for det.  

Jeg har vært i Natur og Ungdom lenge og elsker organisasjonen vår. Men mange ganger har jeg unngått å bruke NU-merch fordi jeg var lei stempelet jeg ble møtt med som «klimaaktivist». Fordommer om at vi er unge og naive uten samfunnsforståelse. At vi ikke skjønner konsepter som utvikling eller økonomi. Jeg blir sint når vi blir beskyldt for å ikke ha kunnskap og at det er derfor vi kjemper mot saker som gruvedrift på havbunnen.

Derfor blir jeg stolt når vi diskuterer, aksjonerer og beviser at er det noe vi har, så er det kunnskap. Natur og Ungdom er mestere på å kunne mye om masse, se mange sider av saker og diskutere kompleksitetene. Så ikke la fordommene forme deg. Det er ikke lett å stå i de kleine situasjonene og bli sett ned på, men vit at den NU-t-skjorta representerer vinner-siden. 

Demokratiets passivitet 

Koronapandemien ga ungdomspåvirkningen et skadeskudd. Da klimaengasjementet var på topp, blåste plutselig pandemien gjennom den gnistrende bevegelsen og alle ble sittende hjemme. Muligheten til å påvirke samfunnet ble redusert, makten lå hos staten. “Generasjon Greta Thunberg er død”, sa Ola Svenneby. Av og til er jeg redd for at han har rett. Et skadeskutt dyr trenger pleie og rehabilitering, men jeg er redd for at politikernes manglende klimatiltak har skapt et dypere sår for ungdomsengasjementet.

Jeg er redd for at verdens grusomheter og politikernes treghet gjør oss apatiske og motløse. Jeg lurer på om samfunnet fikk innprentet tanken om at staten alene håndterer krisesituasjoner, og at ungdomskampen derfor ble fremmedgjort.  

Et individ kan gjøre mye for sitt eget liv, men vi må ikke slutte å tro på individets betydning i samfunnsdebatten. På TikTok sies det at self care i hverdagen må prioriteres og at du er viktig som menneske. Jeg er helt enig, men hvorfor gjenspeiles det ikke i store saker og engasjement? Når jeg holder foredrag ser jeg at ungdommene blir engasjerte, de nikker og er enig i at saker kan vinnes. Så spør jeg “tror du på at du selv kan påvirke og gjøre endring? Melder du deg nå inn i en organisasjon?” Da forsvinner gnisten og øynene blir blanke.  Til syvende og sist opplever jeg at mange ungdommer ikke lenger har en tro på at de selv kan gjøre en særlig forskjell. Dette er farlig for fremtiden, for jorda og for demokratiet.  

Vi er nemlig ikke bare fremmede for muligheten vi har til å påvirke, vi er blitt fremmede for ansvaret vi har. Verden blir et skumlere sted for hvert år som går og prognosene forverres. Nå må vi ta oss selv mer på alvor. Myndiggjør deg og bruk påvirkningsmakten din. Du har kanskje ikke stemmerett, men du kan kjempe likevel. Påstanden om at du er viktig er sann, og du må ikke slutte å tro at du kan gjøre en forskjell.  

Å ta ansvar 

Å bry seg er skummelt, krevende, ensomt, overveldende, og tidvis flaut – men det er også det viktigste du gjør. «Hva vil du bli når du blir stor?» Jeg skal bli en som er stolt over hvor mye jeg har brydd meg. Om fremtiden, om samfunnsutviklingen, og om andre. Jeg skal være stolt over gangene jeg har arrangert et åpent møte der det ikke kom så mange, skrevet leserinnlegg til langt på natt og revet meg i håret over hvor håpløst alt virker. Fordi det har virket.  For å sitere Jan Erik Vold:

“Det er håpløst, og vi gir oss ikke.” 

Jeg ser dere i lokallagene stå på over hele landet. Dere utgjør forskjeller dere kanskje ikke selv ser i øyeblikket, men som er der. Jeg ser dere, og jeger så vanvittig stolt over at dere tar eierskap til egen påvirkning og står imot fremmedgjørelsen av ansvaret.  

Jeg vil at vi skal ta tilbake eierskapet til ungdomspåvirkning. La oss være kritiske, kunnskapsbaserte og bruke NUs kreative metoder å påvirke. For ingen gjør det bedre enn Natur og Ungdom. 

Tekst: Åsne Mjelde Refsum (Regionssekretær for Vestland, Troms og Vestfold)
Foto: Lovise Tokle Rannekleiv
Denne teksten ble først publisert i PUTSJ #3/2024 Fremmedgjøring