Som menneske er det mange kamper man kan velge å ta. Enten det er klassekamp, klimakamp eller kvinnekamp. Dette er alltid kamper i motbakke. Motbakke i form av hets og nederlag. Samtidig finnes kamper man ikke kan velge bort. Som den evigvarende strømmen av skittentøy og oppvask, eller trøttheten under en spesielt tørr forelesning. Og når jobben blir en kamp i seg selv, er det mindre tid til de kampene man kan velge. Da er det både fascinerende og inspirerende at det fortsatt finnes de som velger seg kamper utenom de man må ta. 

Ta for eksempel fotballspilleren Morten Thorsby – poster-boy for idrettens klimaengasjement. I tillegg til å spille på øverste nivå av italiensk fotball, driver han stiftelsen We Play Green. Stiftelsen forsøker å forene fotballsupportere fra hele verden om et felles mål: å redde oss selv og planeten.

Det kan ikke være lett å drive klimakamp i en bransje der femten-minutters flyturer til og fra trening slett ikke er unormalt.

Der de største lagene er eid av oljestater og FIFA (det internasjonale fotballforbundet) har verdens største oljeselskap som hovedsponsor.  

Samtidig har fotballen mange andre problemer, i hovedsak korrupsjon. Korrupte forbund som stjeler både spillere og supporteres oppmerksomhet. Når Russland, Qatar og Saudi-Arabia har kjøpt VM-arrangør tittelen fått de siste årene, og når selv det «snille» norske fotballforbundet overstyrer eget medlemsdemokrati, er det klart at det føles mer trykkende.  

Å være klimaforkjemper i fotballens verden må føles som å polere drit mens man står til knærne i kloakk. Rundt deg flyter menneskerettighetsbrudd, korrupte ledere, homofobi og sexisme, mens du tilsynelatende alene forsøker å minne alle på det som uten tvil er et større og mer overordnet problem. 

Det kan være lett å falle for fristelsen og kalle Thorsby & Co naive, kanskje til og med dumme. De tror fotball, av alle ting, kan redde verden. Men det er akkurat den naiviteten vi trenger mer av i miljøbevegelsen. Vi trenger flere positive samlingspunkter. Vi trenger flere som bruker talerøret sitt til noe annet enn selvsentrert svada. Ja, vi trenger flere som kan stå med dritten i hånda, selv når den flyter rundt deg. 

Tekst: Jon Holm Vassenden, sentralstyremedlem i NU
Illustrasjon: Sondre Sjølie

Denne teksten ble først publisert i det fysiske magasinet PUTSJ #1/2025 Kontroverser