Som politikkstudent i Tyskland har det vært umulig å gå glipp av kriminaliseringstendensene rettet mot klimaaktivister. Aktivister blant Von der Letzten Generation og Fridays for Future har blitt utsatt for mistenkeliggjøring og fått innskrenket sine privatliv. De har rett og slett blitt behandlet lite respektfullt av statens forlengede arm – politiet. I Bayern har det blitt utført avlytting av 171 journalisters samtaler med klimaaktivister med mål om å komme aksjonistene i forkjøpet og forhindre at de setter seg på gaten.

En razzia utført av Bayersk politi bestod i å gjennomsøke rommene deres, ikke engang familiene til aktivistene var uberørt. Denne overtredelsen, provoserte fram følgende sitat fra FNs Generalsekretær:

Klimaaktivister – ledet av unge menneskers moralske stemme – har fortsatt å forfølge sine mål selv i de mørkeste dagene. De må beskyttes, og vi trenger dem nå mer enn noen gang.

Skyhøye bøter

Problemet som oftest omtales knyttet til kriminalisering av klimaaktivisme er statens, eller rettere sagt politiets, reaksjon på sivile ulydighetsaksjoner. Et kjennetegn ved sivil ulydighet som skiller de som utøver dette fra simple «kriminelle», er at aktivistene står fram med fullt navn på ulydighetsaksjoner der politiet griper inn. Politiets harde strafflegging av aktivister er bekymringsverdig og udemokratisk. I Norge må man normalt betale mellom 10-20 000 kr eller sone i fengsel i flere dager som straff. Til sammenlikning er det i Sverige og Danmark vanlig å få 2500 kr i bot, som Jonas Kittelsen skriver i sitt innlegg i Klassekampen 5. desember    

Ikke forstår jeg hvordan to aktivister på 23 og 34 år skal ha råd til å betale erstatningskravet til politiet på 1,2 millioner for å ha sprayet maling på Klima- og miljødepartementet.  

Kriminalisering av klimaaktivisme

Norske myndigheter står ikke alene om utviklingen med å kriminalisere klimaaktivisme. Climate Rights International la den 10. september 2024 fram en 70-siders lang rapport med navnet “On Thin Ice: Disproporionate Responses to Climate Change Protesters in Democratic Countries”. De konkluderte med at demokratiene i sin hanskning av klimaaktivister bryter med grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Faren er at måten vestlige demokratier som Tyskland, USA og Storbritannia behandler denne angivelige “trusselen på” vil være eksempel til etterfølgelse for andre mindre demokratiske land. Og det har vist seg å være riktig: i oktober ble det lagt fram en dom mot to aktivister fra Ostatnie Pokolenie (som Last Generation) i Polen på 8 år fengsel og 84190 € i bot. 

Tilbake til Tyskland, der kriminaliseringen av klimabevegelsen har vært splittende både verbalt og fysisk. Det vises spesielt godt på utsagnet til CDU-politikeren i Forbundsdagen Alexander Dobrindt. Han er for harde straffer av aktivister begrunnet i at “man må forhindre et klima-RAF”. Ved å nevne den tidligere terrorgruppen på venstresiden i tysk politikk som var aktiv mellom 1970-1990, Rote Armee Fraktion, skapes et unødvendig fiendebilde av en klimabevegelse som tyr til vold mot mennesker – det er en klimabevegelse som ikke finnes. Et prinsipp som står sterkt blant sosiale bevegelser som tyr til sivil ulydighet er nemlig ikke-vold.

Den pågående utviklingen

Engasjerte medborgere er viktig, men ikke noe som bør tas for gitt. Det gjør meg trist og sint å være vitne til at både den tyske og norske staten prioriterer mer ressurser til å straffeforfølge unge, engasjerte mennesker – mens alternativet, nemlig å lytte til kravene deres, kun blir overveid halvhjertet. Selv mennesker som er uenige i budskapet til klimaaktivister fra Extinction Rebellion eller Natur og Ungdom, bør kunne stille seg bak retten deres til å bedrive fredelig og ikke-voldelig påvirkning.

Historisk er sivil ulydighet en måte å påvirke demokratiske beslutninger på, men i dag blir den i praksis forhindret gjennom høye bøter og mulig fengselsstraff. Det er en god ting at Høyesterett den 27.november frikjente Jonas Kittelsen for å betale bot som han pådro seg gjennom en aksjon fra Extinction Rebellion. Ikke bare norsk rett men også FNs António Guterres stiller seg på Kittelsens side mot statens overdrevne maktutøvelse. 

Dagsorden og demokrati

Men oppnår aktivistene virkelig det de ønsker når de setter seg ned på asfalten og skaper kø? Det er et betimelig spørsmål, fordi debatten som ofte oppstår etterpå omhandler selve aksjonsformen heller enn saken de står for. Men gjennom at det blir snakket mer om klimabevegelsen har klima oftere kommet opp på dagsorden. Dette er en viktig seier, for unge med lav kjøpekraft og manglende stemmerett (gjelder dem under 18 år) er en gruppe som politikerne stort sett ikke tar seg tid til å lytte til. Ut fra politikernes resonnement, vil nemlig innsatsen og populariteten blant andre grupper gi større uttelling på valgdagen. 

Jeg håper og tror at bevegelsens upopularitet kan snus til å bli deres styrke. Når tyske, østeriske eller polske aktivister klistrer seg til asfalten og dermed forsinker bortføringen av politiet blir de omgjort til hatobjekter, og politiet sin rolle har (dessverre) også bestått i å beskytte aktivister mot voldelige sivilister. Politikk slik statsviteren Chantal Mouffe definerer det, er et demokratisk spill med regler som sikrer at politiske konflikter kan løses på en voldsfri måte. Der hvor politiske motstandere har blitt omgjort til fiender som må «utslettes», har samfunnet beveget seg fra en agonistisk til en antagonistisk holdning. Jeg opplever at klimagruppen Extinction Rebellion og Von der letzten Generation ikke går på akkord med demokratiet. Tvert imot fordrer de mer demokratisk medbestemmelse. 

Youth-washing

Da Fridays for future-demonstrasjonene var på sitt største i Norge, fikk de møte datidens statsminister Erna Solberg og framsette sine krav. Det de fikk var et klapp på skulderen og bidro til å «youth-washe» Solberg. («Youth washing» er når politikere inkluderer unge mennesker i politiske prosesser bare for syns skyld, og lar være å ta meningene deres på alvor.) Som politisk aktør er det et dårlig tegn å være populær blant sine motstandere, for det betyr at du ikke utgjør en trussel for at de kan drive sine politiske prosjektet as usual.  

En annen ting studiene i statsvitenskap har lært meg, er at politiske tiltak produserer «outputs», altså fører til en respons fra befolkningen i møte med de iverksatte tiltakene. Det er ganske logisk når man tenker over det. Mangelen på tilstrekkelig klimapolitikk fører til at noen klistrer seg til asfalten fordi det viser seg å være den eneste måten å få gehør for sin frustrasjon på. Andre vegrer seg for å sette barn ut i verden. Begge disse «funnene» er uttrykk for utilfredshet med dagens politikerne, som det er i deres egen interesse å lytte til.

TEKST: Øyunn S. Kåset. Internasjonal Kontakt i Grønn Ungdom og student i Statsvitenskap og filosofi i Freiburg, Tyskland