Da og nå
I filmen Mannen som elsket Yngve (2008), er en av hovedpersonene en karikatur av en tidligere venstreaktivist. Han overdriver, hisser seg opp og banner. «Fuck alle! Fuck systemet! Fuck voksne!” Men noe har skjedd siden den gang; Venstresiden har gått fra å være radikale rebeller til å bli forsiktige og politisk korrekte. Frykten for å si noe som kan være feil, krenkende eller kontroversielt, har tatt overhånd. Nå er det høyresiden som tar rollen som de fryktløse, som tillater seg “å si det som det er”.
Men “å si ting som de er”, er en subjektiv påstand. Slik du ser og opplever noe, kan være fundamentalt annerledes fra andres syn og opplevelser. Problemet kan stamme fra venstresidens forsøk på å være så objektive og uangripelige som mulig. Likevel kan venstresiden tidvis oppleves som nedlatende og moraliserende.
Frykten for å ikke være “woke/moralsk/gjennomtenkt nok”
Politikk handler om langt mer enn fakta – det handler om følelser. Her har venstresiden en utfordring – skam har begynt å bli assosiert med venstrefløyen. Av typen, «Du er ikke inkluderende nok. Skal du fly? Spiser du kjøtt? Ikke PK nok: Det der kan du ikke si!”. Skammen ligger i en ofte moraliserende undertone og et minefelt av potensielle feiltak.
Woke ble til som en konsekvens av dette, etter hvert omgjort til nærmest et skjellsord for de som er så “forbanna hårsåre” at du ikke en gang kan snakke avslappet eller vitse. Høyresiden har snudd denne følelsen av skam til sin egen fordel, og fremstår som forsvareren til den enkeltes rett til å sette ord på det de vil. Det har blitt til et momentum som venstresiden sliter med å svare på, opp i alle forsøk og bestrebelser på å forsvare de som blir omtalt heller enn de som uttaler seg.
Skam vs. stolthet
Ironisk nok er venstresiden tradisjonelt de som har kjempet for stolthet blant annet gjennom inkludering med LGBTQ+-bevegelsen. Det er sånn sett rart at fløyen assosieres mer med skam. Likevel har venstrefløyen hatt vanskeligheter med å anerkjenne utfordringene gutter og menn kan ha. Dette må tas seriøst. Opplevelsen av at du må “tikke av” flere bokser på en liste over marginaliserte identiteter for å bli lyttet til, er et reelt problem.
Dette har blitt til et vakuum som høyresiden har fylt. Som når fanebærer Simen Velle har tatt til orde for at det er vanskelig å være hvit gutt også. Venstresiden har vært så opptatt av å løfte ulike marginaliserte stemmer, at det er mange som føler seg oversett og tilsidesatt. Mange av de har funnet et fellesskap ute på høyresiden.
Kjedelig vs. Guttashow
Der venstresiden historisk presenterer nyansert – til tider overveldende og forvirrende – tenkning, står lættis overforenklinger på menyen i feedene våre. Memes, provokasjoner og lettfordøyelige uttalelser har gjort sitt inntog. Bare se på Guttashow. Høyrepopulistiske podcaster, youtubere og influencere har suksess fordi de tillater seg selv å si det de vil. Gjerne overdrevent og humoristisk. (Slik som venstresiden tidligere tillot seg.) Samtidig som venstresiden tripper nervøst i frykt for å tråkke på noens tær, raver høyresiden høylytt i gangene: “Det er et fritt land!”
Rettigheter vs. plikter
En annen vesentlig forskjell er hvordan høyre- og venstresiden snakker om individet. Venstresiden fokuserer typisk på pliktene vi har med hensyn til hva vi skylder samfunnet, miljøet, naturen og hverandre. Høyresiden fokuserer derimot på retten til selvbestemmelse, individualitet, frihet og ytringsfrihet, og retten til å tjene penger.
Det som er nærmest oss selv, bekymrer vi oss også mest for. Spørreundersøkelsen Opinion Ung 2024 viste dette tydelig: norsk ungdom bekymrer seg primært over det som har direkte påvirkning over egne liv. Bestselgere av bøker og overskrifter i aviser lyder ofte: “Bli den beste versjonen av deg selv!” og “Så mye har du krav på å tjene”. Vi eksponeres for krig, elendighet, klimakrise og naturkatastrofer daglig. Det gir mening at yngre generasjoner fokuserer mer innover. Tren. Spis sunt. Sov godt. Gjør det bra på skolen og jobben.
Hva skjedde?
Det krever mot å tørre å være litt kontroversielle igjen. Gjerne uten frykt for å bli kansellert av sine egne. Politikk handler om mye mer enn småfeil og moralisering. Fåtallet gidder å høre på en patroniserende skikkelse som nedverdiger deg for å ikke være det ene eller det andre “… nok”.
Radikalitet handler etymologisk om å gå ned til rotårsaker. Men ingen gidder å koordinere et tidkrevende samarbeid for å luke i samfunnsproblemer når du ikke får ha det gøy underveis i frykt for å si noe feil. Skal du røske ut roten, må du regne med at noen kvister knekkes på vei opp. I en tid der unge må bekymre seg for om klærne de kjøper kan knyttes til barnearbeid, okkupasjonsmakter eller et hinsides karbonavtrykk, skal man kunne gi blaffen i å fremstå perfekt. Her må venstresiden lære av høyresiden – venstresiden må tørre å bli mer uredde, mer radikale og mindre polerte.
Tekst: Ylva Ullahammer Bordsenius
Illustrasjon: Sigrid Brænd
Denne teksten ble først publisert i Putsj sitt fysiske magasin #1/2025 Kontroverser
