Nei, Norge var ikke så fattig som enkelte vil ha det til. Og historikere har lenge kalt dette en myte. De ser det så ofte at de har gitt tendensen til å fremstille Norge som fattig navnet «myten om det fattige Norge». I min tid som masterstudent har jeg sett flere historieprofessorer bli oppgitt over hvor ofte myten dukker opp, selv i deres egne klasserom. De er rett og slett lei. 

Norge var et middels til godt over velstående land med jevn levestandard om vi ser på Europas gjennomsnitt de siste hundre årene (om man sammenligner GDP per capita med andre europeiske land så langt som hundre år tilbake i tid). Rett før oljen var Norge relativt rikt. Sagt enkelt: Norge var ikke så fattig i Europa likevel. Så hva er grunnen til et historisk selvbilde som lutfattig før oljen? 

Faktafeil til frustrasjon 

I forsøk på å bekjempe myten har historikere forsøkt å forstå den. Historiker Jan Eivind Myhre identifiserer flere varianter på myten, han kaller olje-varianten på myten for «oljeblindhet». Vi er blinde for hvor stabilt og godt tiårene før oljefunnet på sekstitallet faktisk var. Konsekvensen av et slikt historiesyn blir til spørsmål som: «Hva skal vi leve av etter oljen, blir vi ikke fattige igjen uten?» 

Men ifølge Myhre regnes Norge som et nokså rikt land i vesten de siste hundre årene, det blir feil å se på seg som fattig før oljen. Også velferdsstaten ble bygget lenge før oljefunnet. La oss se til Sverige for eksempel. De har ingen olje. Likevel har de en velferdsstat som minner mye om vår egen, med sine egne variasjoner. Mange år med målrettede PR-kampanjer, for eksempel fra Sokkeldirektoratet og Offshore Norge, vil ha oss til å tenke “ingen olje = ingen velferd”. Slik fremstår oljebransjen som en reddende helt vi ikke klarer oss uten. I virkeligheten er årsaken til vår nasjonale rikdom langt mer komplisert, men oljen kaprer æren for arbeidet bak velferden og velstanden. 

Mirakelet som ble den nye standarden 

La oss vende blikket mot Sokkeldirektoratet og historiesynet de tilbyr. Artikkelen Oljeavhengig tilgjengelig på deres nettsider er et godt eksempel. Merk hvordan sitatet forsøker å nøre opp under en fremtidsfrykt ved å antyde at man går tilbake til fortiden: 

“Å stenge igjen oljeutvinningen, vil forverre hele situasjonen. Det vil vi ødelegge alt. Uten en gradvis og kontrollert tilnærming, blir vi satt tilbake til før-olje-tidsalder, eller kanskje enda lengre tilbake.”

Fremstillinger av fremtid og fortid som dyster uten oljen er kjernen i budskapet: “Du må ikke tro du kan klare deg uten oss.” De svartmaler både fremtid og fortid, noe som skaper demokratisk tvil, uro og usikkerhet. Men i virkeligheten klarte Norge seg relativt bra i «før-olje-tidsalder», skal vi tro historikere, og ikke Sokkeldirektoratet. Mange historikere har de siste tjue årene uttrykt frustrasjon over hvor vanskelig denne fortellingen er å knekke. De peker mot en oljebransje som har behov for å sette seg selv i et godt lys.  

At Norge var fattig før oljen er en seig myte. Vi gikk ikke fra fattig til rik. Vi gikk fra rik til ultrarik, det er forskjellen oljen utgjorde. Å vinkle oss selv som fattige før oljen er historisk feil, og fungerer som tonedøv ansvarsfraskrivelse. Norge har relativ godt handlingsrom til å tilpasse seg, det har vi visst lenge. Statistikere hos SSB har jevnlig gjort beregninger rundt omstillingsalternativene vekk fra olje. Det er fullt mulig for Norge å klare uten petroleumsinntektene uten at det går velferdsstaten på helsa løs – det er snarere et spørsmål om demokratisk vilje. 

Skrevet av Lucas Wenk-Wolff (nyutdannet historiker)
(Denne artikkelen ble først publisert i PUTSJ #3/2025 Bak lukka dører)