Det startet i det små. 

Da jeg gikk på videregående på tjukkeste Grünerløkka og hang rundt i bruktbutikkene på regnværsdager. Sakte men sikkert snek det seg inn avokadotoast og bambustannbørste. 

Jeg slutta med matpapir og prøvde desperat å lære meg å holde liv i potteplanter. Plutselig var sminkepungen min full av refillbare bambusetui og sheasmør-basert leppestift. 

Jeg ble ringt av NRK for å snakke om miljøvennlig klesforbruk. 

Og så, i et intervju i forbindelse med kvinnedagen, ble jeg bedt om å sminke meg foran kamera. 

Les også: Fem tips for miljøvennlig sminking

De endte heldigvis med å kun bruke lyden, men jeg var jo ikke så imponert da jeg hørte meg selv på radioen med sitatene «Jeg bruker litt sminke selv, men prøver å følge merking og sånt» og «Vi må snakke om sminke».  

Som bare brydde seg om de nære tingene og forbrukeransvaret – og som mente at «å snakke om det» var løsningen på de massive utslippene av miljøgifter fra kosmetikkindustrien? 

Jeg – som bruker så mye tid på å lese konseptvalgutredninger, kommuneplaner, forskrifter og lover, forskningsrapporter og høringer? Jeg som er smertelig klar over at forbrukeren ikke har sjans uten staten.

Det kunne jo ikke stemme – og det gjorde det egentlig ikke heller, men forsøket mitt på å ta på leppestift med et kamera 15 cm fra fjeset mitt mens jeg fortalte om manglende hensyn til miljøfaglige råd som et samfunnsproblem var sjokkerende nok ikke så veldig vellykka.

I Natur og Ungdom kan man ende opp med å gjøre mye teite ting for å få presseklipp, for selvfølgelig vil jeg gjøre oss aktuelle. Noen ganger setter vi dagsorden, mens andre ganger gjør vi ting som mediene vil ha fra før. 

Dette var allerede alternativ to, men det teiteste var at det handlet om noe så tullete som sminke.

Skal vi vinne mot oljeindustriens mektige patriarker, Trump, Søviknes og Schjøtten, må også kvinnen få muligheten til å snakke om noe annet enn de nære ting. Uten kvinnen forblir løsningen på klimaendringene redusert til en runkering på bakrommet om hyperloop eller lyntog, teknologioptimisme, CCS, KVU-er, NTP-er, SVO-er, PUD-er.

Flinke miljøpiker

Vi kvinnelige miljøvernere har åpenbart et problem når vi kun får snakke om, og dermed kun bryr oss om, plastsugerør og redesign. Forbrukspolitikken har helt absurde kjønnsaspekt, og det svekker miljøbevegelsen i det lange løp.

Les også: Klimakamp er kvinnekamp

Vi trenger en sterk, slagkraftig miljøbevegelse som kompromissløst krever handling der det virkelig monner – en miljøbevegelse som kan kreve at Ola Elvestuen faktisk skal trekke hardt i nødbremsen på klimameldinga, ikke plukke flasker i fjæra et par ganger i året.

Da har vi ikke råd til at halvparten skal reduseres til søte, flinke jenter som er skikkelig gode på å lese ingredienslister og på å skille mellom biologisk nedbrytbar og vanlig plast.

Også miljøbevegelsen trenger feminismen, for vi stopper ikke klimaendringene med sykvelder og strandrydding for single. Hadde vi vært foruten patriarkatet hadde kanskje ikke kvinnelig nestleder vært ensbetydende med forbrukspolitisk talsperson. Jeg hadde i hvert fall sluppet å bry meg så mye om sminke.

Så kjære flotte, flinke NU-kvinne – ikke kjenn din plast! Ikke smink deg på TV, snakk heller om klimarisikoen ved norsk oljeutvinning, sviktende samfunnsøkonomisk lønnsomhet og at staten tar risikoen når oljeselskapene skal starte nye prosjekter. Snakk om at Søviknes’ politikk er å drive risikosport med din framtid. 

Snakk om at Ketil Solvik-Olsen ikke har et transportøkonomisk bein i kroppen, og kun vil kjøre raske biler. Snakk om at du er lei av at agendaen settes av grå menn i dress, og ta plass i debatten. 

Så stopper vi klimaendringene, og knuser kanskje patriarkatet på veien.