Tekst: Jesper Stattin

De fleste miljøvernere har fått forklart at norsk olje og gass er verdens grønneste, og at vi trenger den for å opprettholde velferdsstaten. Norge ligger langt bak på klimamålene, men politikere tar stadig til orde for at vi må «utvikle ikke avvikle». Et dykk i historien kan si oss noe om hvorfor dagens oljepolitikk er som den er.

Oljeeventyrets begynnelse 

Lille julaften 1969 fant Phillips Petroleum olje på Ekofiskfeltet, og det norske oljeeventyret var i gang. Myndighetene satte på plass regulering og beskatning av petroleumsnæringen, som sørget for at det sorte gullet kom Norges befolkning til gode. Velferdsstaten Norge fikk en boost av nye, sorte oljepenger.  

Samtidig som oljeselskapene etablerte seg på den norske sokkelen, ulmet det i det internasjonale forskningsmiljøet. Det ble funnet at menneskenes forbruk presset på grensen til hva verdens økosystem kunne tåle. Det var først etter rapporten «Hvor går grensen?» av Romaklubben at storsamfunnet ble oppmerksomt på problemstillingen. Miljøbevegelsen i Norge arbeidet på 70-tallet for at staten skulle regulere forurensende industri. Det var også på denne tiden at Klima- og Miljødepartementet samt Miljødirektoratet ble etablert. 

Fokus: Fra økologi til klima 

Forskere hadde allerede på 1950-tallet koblet utslipp av drivhusgasser til global oppvarming, men debatten og politikken på 1970-tallet var preget av økologien. For oljebransjen gjaldt det å hindre oljesøl. Det var først med rapporten «Vår felles framtid», lagt frem av Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling i 1987, at klimaendringer ble brakt frem i lyset. Gro Harlem Brundtland ledet kommisjonen bak rapporten, og Norge var tidlig ute i oppfølgingen av den. Brundtland-regjeringen satte i 1989 et mål om at Norge skulle begrense de nasjonale utslippene av klimagasser til 1989-nivå i år 2000, og det ble innført CO2-avgifter på oljeproduksjonen i Norge. Rapporten gjorde at debatten i Norge skiftet fra et økologisk fokus til et fokus på klima. 

Brundtland mente at klimatiltak ikke skulle hindre vekst, men sørge for at veksten var grønn. Regjeringen dannet i 1990 CICERO – senteret for klimaforskning. Mange av de som skulle stå for det faglige grunnlaget til klimapolitikken var økonomer med bakgrunn fra olje- og energisektoren. For eksempel var den første styrelederen i CICERO Henrik Ager-Hansen, som var tidligere visepresident i Statoil. Norsk klimapolitikk ble dermed i stor grad styrt av behovene i petroleumsbransjen, og var preget av svingdører mellom petroleumsbransjen og miljøforvaltningen.  

Oljebransjens påvirkning 

Utad aksepterte Statoil reguleringene de ble pålagt, og viste til hvordan reguleringene passet med deres mål om å være et miljøbevisst selskap. Internt og i møter med regjeringen var det en annen tone. Problemet sentrerte seg rundt CO2-avgiften innført i 1991 som gjaldt alle utslipp knyttet til forbrenning av olje og gass på norsk sokkel. Statoil argumenterte for at rollen til forvaltningen ikke utelukkende var å beskytte miljøet. De skulle også tilrettelegge for at petroleumsnæringen forble konkurransedyktig internasjonalt. Ettersom Norge var tidlig ute med å regulere petroleumssektoren, mente Statoil at de ville tape mot utenlandske selskap som kunne operere fra land med færre avgifter.  

Den økonomiske tankegangen på 1990-tallet ble redningen for petroleumsnæringen. Nyliberalismen gjorde sitt inntog i Norge på 1980-tallet, og arbeiderpartiet gikk gjennom et skifte mot det liberale. Kort fortalt dreide nyliberalismen seg om å la markedet bestemme mer, og at statens rolle var å sette rammene for et konkurransefokusert marked. I tillegg krevde det kapitalistiske markedet evig økonomisk vekst. For Statoil betydde det at Statoil-styret fikk mer å si for bedriften, selv om hele Statoil fortsatt var eid av den Norske staten. Dermed kunne selskapet selv lobbe mot reguleringene satt av sin egen eier. Kombinert med de petroleumsorienterte fagfolkene i miljøforvaltningen ble Statoil effektive på å påvirke klimapolitikken. De greide å etablere en konsensus blant norske politikere om at petroleumsnæringen måtte ha gode rammevilkår for å kunne konkurrere på det internasjonale markedet, og at næringen måtte kunne fortsette å vokse. 

Grønn olje 

Selv om Statoil var motstandere av klimapolitikken, ønsket de å legitimere seg selv som en bærekraftig produsent. De var tidlig ute med å sette egne mål for utslippskutt, og sa allerede i 1990 at de skulle kutte 40% av alle utslippene fra nye plattformer. Målsettingen var vag, men ambisiøs. Senere ble miljøarbeidet mer systematisert med rapportering om miljøpåvirkning. Disse systemene kom til å danne et godt grunnlag for grønnvaskingen av norsk olje og gass.  

Drømmen om vekst 

Med klimapolitikken iverksatt av Brundtland-regjeringen falt utslippene fra feltene på norsk sokkel. Problemet var at det var utenkelig for både regjeringen og bransjen at petroleumsnæringen skulle slutte å vokse. Økningen i olje- og gassproduksjon førte til at utslippene fra sokkelen steg. Flere partier protesterte siden utviklingen på sokkelen gjorde det vanskeligere å omstille seg, både økonomisk og økologisk sett. Brundtland-regjeringen fikk kritikk for sin dobbeltsidige politikk når de både ønsket at Norge skulle være en forkjemper i klimakampen, og samtidig utvide petroleumsnæringen. Det kulminerte i 1995 med at regjeringen ga opp målet om å stabilisere Norges utslipp til et 1989-nivå. Med dette ble Norge det første landet i verden som ga opp et klimamål.  

Norge trengte å bevise at Norsk petroleumsproduksjon var miljøvennlig, og løsningen ble å sammenligne utslippene med det fra Europeisk kull. Norsk gass kunne erstatte det miljøfiendtlige kullet som ga kraft til Europa. Effektivt sett var det jo et utslippskutt! Det samme gjaldt for oljeproduksjon i andre land. Fordi det var strenge standarder og reguleringer for utslipp i Norge, mente Statoil at norsk olje var grønnere enn den produsert andre steder i verden.  

Regjeringen forsvarte utslippene fra sokkelen med at de var nødvendige for å få ned globale utslipp. Mange har påpekt at argumentasjonen ikke holder vann, fordi det bare kan komme reelle globale utslippskutt gjennom en slik metode om verden blir enig i at det er en global maksgrense for total fossilproduksjon. Da kan norsk petroleum faktisk erstatte annen produksjon, istedenfor å produseres i tillegg til det. Selv om det er bevist å være feil, får argumentet om at norsk olje er «grønn» stå.  

Kvotehandel og Kyoto 

I tråd med ønsket om å legge til rette for fortsatt petroleumsutvinning i Norge, gikk regjeringen over til å arbeide for et internasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp. Dessverre gjorde dette bare at næringen kunne fortsette veksten ved å kjøpe billige klimakvoter på det internasjonale markedet for å dekke utgiftene sine, og dermed slippe å kutte i produksjonen.  

Flere oljeselskap så på Kyoto-protokollen fra 1997 som en mulighet for å markedsføre seg som klimaforkjempere. Statoil satte seg et mål om å kutte utslipp fra sin produksjon i løpet av det påfølgende tiåret, men allerede i 1999 konkluderte de med målet var for hårete. Utover 2000-tallet markedsførte Statoil seg som et bredt energiselskap, selv om de fortsatte med petroleum som vanlig. De la også frem sin første rapport om bærekraftig utvikling. Problemet med rapportering om selskapers miljøpåvirkning er at de er frivillige og basert på individuelle kriterier. Derfor er det vanskelig å se at Statoil faktisk gjennomførte klimatiltak i 1990-2000 årene.  

Dagens oljepolitikk 

Norge står i spagat mellom å være en forkjemper for klimahandling internasjonalt, og å ofre nasjonale klimamål ved å godskrive petroleumsutvinning. Alt for å sikre økonomisk vekst og arbeidsplasser. Statoil fortsetter å markedsføre seg som et fornybarselskap, og har skiftet navn til Equinor, selv om 99,85 prosent av produksjonen deres er fossil. Det hele bygges opp rundt argumentet om at norsk olje og gass er «grønn». Vi ofrer natur og industri ved å elektrifisere sokkelen for å gjøre den grønnere, selv om det i praksis ikke fører til utslippskutt. Equinor fremmer en «klimaplan» som på magisk vis er i tråd med Parisavtalen, fordi de selv får bestemme hvordan de regner utslippskutt.  

Spagaten begynner å svi. Norge fikk ikke taletid på FNs Høynivåuke for Klima og Miljø i år, fordi vi ikke hadde en troverdig klimaplan. Klimaforskerne fastslår at det ikke er plass til mer petroleumsutvinning om verden skal nå klimamålene. Atter en gang er det tydelig at vi ikke når klimamålene uten å kutte i produksjonen av olje og gass.  

Når vi ser over historien til norsk klimapolitikk, er det ikke vanskelig å se hvordan vi har havnet i dagens situasjon. Uansett hvor flott norske politikere snakker om klimahandling, vil klimamål gang på gang måtte vike for argumenter som grønvasker olje og gass, fordi økonomisk gevinst og evig vekst får trumfe. Petroleumsnæringen har fått være med på å bestemme Norges klimapolitikk fra starten av. Norge står igjen uten en plan for hvordan vi skal omstille oss vekk fra vår mest miljøfiendtlige næring. Dessverre vil utslipp være utslipp, og naturødeleggelser være naturødeleggelser, uansett hvor mye vi sminker det med reguleringer, grønnvasking, og demokratiske prinsipper.