NB! Denne saken ble publisert i Putsj 2/2023. I dag, d 9/1/2024, har Stortinget vedtatt åpning for gruvedrift til havs.

Regjeringens varslede åpning for gruvedrift på havbunnen har frustrert miljøbevegelsen, fått forskere til å rope varsko og skapt stor internasjonal oppmerksomhet.

Kaja Lønne Fjærtoft har bakgrunn fra marin kystutvikling, i både teknologi og marinbiologi, og har fulgt saken siden hun var 20 år. Først jobbet hun med gruvedrift på havbunnen i Miljødirektoratet, men for to år siden startet hun i jobben i WWF der hun jobber med saken på fulltid.  

Det uutforskede dyphavet 

Dyphavet er havområder fra 200 meter under overflaten og ned. Dyphavet dekker over 50% av jordens overflate, og er det minst utforskede området på kloden – til og med sollyset strekker ikke ned hit.  

Kaja synes Havboka av Morten Størknes gir et godt bilde på hvordan dyphavet ser ut: 

«Å flyte rundt i dyphavet kan være som å flyte rundt i en stjernehimmel, og det handler om at rundt 90% av det som bor i dyphavet bruker lys til kommunikasjon, enten at de produserer sitt eget lys, eller at de reflekterer andre arter sitt lys.» 

Dyphavet er et mysterium. Helt nede på havbunnen finnes det ulike økosystemer. Kaja forteller om de snodige skapningene som lever der. «Gelehodefisken» som hun selv har døpt den, er en favoritt. Den bruker geleen den har på hodet til å stjele fisk fra maneter uten å bli brent, og har øyne som kan snus 90 grader rundt. I dyphavet finnes det også noe som kalles hydrotermiske skorsteiner, som ifølge Kaja minner om små vulkaner.  

«Mange arter bruker varmen som strømmer opp fra havbunnen som basisen for livet. Det er den eneste plassen på planeten der dette skjer, og det er her man tror alt liv på jorden oppstod.» 

«Gruvedrift på havbunnen kan utrydde arter vi ikke har oppdaget enda, destruere en livsviktig funksjon for planeten vår og ødelegge verdens største karbonlager»

Det er i det uutforskede dyphavet at regjeringen nå vil åpne opp store områder for gruvedrift på jakt etter mineraler fra havbunnen. Regjeringen varslet åpning i juni, og denne høsten behandles saken på Stortinget. Kaja kan fortelle at havbunnsmineraler er et tema som har vært oppe til diskusjon flere ganger siden 1880-tallet. Nå har debatten tatt seg opp igjen internasjonalt.  

«Kort forlat er havbunnsmineraler en industri som ikke eksisterer i dag, der man ser at noen deler av industrien argumenterer med at man trenger mineraler til det grønne skiftet og at man ønsker å se til dyphavet der det finnes tre forskjellige ressurstyper.» 

Mineralene kommer for sent 

Kaja trekker frem argumentet fra havbunnsmineralselskapene om at mineraler fra havbunnen trengs til det grønne skiftet. De fleste mineralene i verden finnes i områder man ikke ønsker å hente mineraler fra fordi det for eksempel kan være områder med barnearbeid. Da argumenteres det med at man er nødt til å sikre en mer ansvarlig tilførsel.  

«Det er også et argument rundt geopolitikk, at man ønsker at Vesten skal ha kontroll over egen verdikjede, i tillegg til at det argumenteres med at dette kan gjøres på en bærekraftig måte som gir ekstremt lite påvirkning på natur og dermed vil være veldig mye bedre en landbasert gruvedrift.» 

Kaja er uenig i disse argumentene og legger vekt på kunnskapsmangelen og hvor lite vi vet om konsekvensene. Hun sier at vi risikerer å skape en miljøkatastrofe. 

«Gruvedrift på havbunnen kan utrydde arter vi ikke har oppdaget enda, destruere en livsviktig funksjon for planeten vår og ødelegge verdens største karbonlager. Det er en spesiell situasjon å være i, at man kan ende opp med å påståelig gjøre noe for det grønne skiftet, men i den prosessen ødelegge evnen havet har til å ta opp karbon. » 

Hun trekker også frem tidsperspektivet, og at det er en helt ny industri som i et «best case scenario» ikke vil starte opp før om 20 år. Mineralene kommer altså for seint til det grønne skiftet. Kaja mener at man står med et valg, og at man heller bør satse på å implementere resirkulering av mineraler og forbruksreduksjon for å redusere mineralbehovet. I tillegg peker hun på at de samfunnsøkonomiske konsekvensene.  

«Det er ingenting som tilsier at dette vil være en industri som er mulig uten ekstremt store subsidier fra staten, og de pengene kan vi bruke på mange andre ting som vi vet er en del av løsningen. Det er også snakk om en prioritering av ressurser. Vi kan ikke jobbe eller satse på alt samtidig.»  

 
En åpning vil få konsekvenser for Norges omdømme 

«Norge har rykte på seg for å være en ansvarlig havforvalter som utnytter havet på en bærekraftig måte, men her går man mot strømmen», forteller Kaja. 

Da Kaja deltok på FNs havkonferanse i 2022, var det ingen land som hadde sagt nei til havbunnsmineraler. Siden den gang har 23 land, inkludert Storbrittania, Frankrike, Spania og Tyskland, bedt om en pause eller et totalforbud. EU går også inn for et forbud til vi vet hva virkningen er. Flere store selskaper som Google og BMW har bedt om et midlertidig forbud. Hjemme i Norge har Equinor sagt at dette ikke er mineraler de vil satse på, og etterspør mer kunnskap. Parallelt med dette har Norges stat kjørt en åpningsprosess, som betyr at man har hatt en konsekvensutredning for å vurdere om man skal igangsette denne industrien. 

I Norge startet den politiske prosessen i Olje- og Energidepartementet, da man i 2018 startet et arbeid med å få på plass havbunnsmineralloven.  

«Den tror jeg for å være helt ærlig var en lov som få egentlig forstod. Det var et tema som ikke var mye snakket om. Det ble fortalt en historie om at dette var noe som lå langt fremme i tid. Loven kom igjennom i 2019, og i 2020 igangsatte man en åpningsprosess. Den åpningsprosessen tror jeg for mange kom som lyn fra klar himmel.» 

Kaja mener at regjeringen har gjort lite for å opplyse befolkningen om saken. Få har fått med seg hva som skjer eller fått gjort seg opp en mening. 

«Dette er kanskje den miljøsaken som har engasjert meg mest, som jeg har fulgt veldig tett i mange år, og som gjorde at jeg gikk i fra en jobb jeg var glad i for å kunne jobbe med dette på fulltid. Gruvedrift på havbunnen har et ekstremt stort ødeleggende potensiale, og dette er noe politikerne har prøvd å snike igjennom fordi folk ikke kjenner så godt til dyphavet.»  

Gruvedrift til på havbunnen er ifølge Kaja en skikkelig test på om Norge faktisk klarer å være en ansvarlig havforvalter, og om vi skal følge føre-var-prinsippet vi har satt oss.   

«Nå er dette høstens store miljøsak. Miljøbevegelsen og våre allierte i industrien har noen måneder på å få dette stoppet.»