Jeg møter Cecilia “Cissi” Wallin på Amerikalinjen hotell i Oslo. Hun er i hovedstaden for å snakke om boken sin “Alt som var mitt – historien som ikke skulle bli fortalt”. Over en lengre periode har jeg fulgt henne i sosiale medier, hvor hun gang på gang står opp mot hva hun anser som urettferdig. Hun er en kvinne med et tilsynelatende utrettelig pågangsmot, som ikke gir seg selv om kollegaer kaller henne “feminazi”, eller når et svensk forlag ikke lengre tør å publisere boken hennes. I juni var nemlig boken hennes klar, men det var ikke forlaget. 

Etter å ha sendt manuset til en advokat mente de risikoen ved utgivelse var for stor, de ville ikke være ansvarlige for at Wallin kanskje måtte i fengsel. Da valgte Wallin å starte eget forlag, og gi ut boken på egenhånd. Deretter bestemte Memo Forlag i Norge seg for at også de ville gi den ut på norsk. 

– Jeg har født to barn, og jeg har tullet mye med at dette var som å føde et tredje barn. Det var en fantastisk følelse å gi den ut, og at jeg har gjort det her. Jeg føler meg sterk og fornøyd med meg selv. Jeg ga ikke opp, sier Wallin med et smil om munnen.  

Historien som ikke skulle bli fortalt

For mange i Norge er nok Cissi Wallin et ukjent navn. Wallin har jobbet med de fleste medier i Sverige det siste tiåret, og hun definerer også seg selv som en nettaktivist. Wallin er kvinnen som i 2017 skrev et innlegg på Instagram hvor hun fortalte at en kjent journalist i Sverige hadde dopet og voldtatt henne elleve år tidligere. Innlegget skapte stor debatt, og mange har omtalt dette som starten på #metoo i Sverige. Innlegget resulterte i at Wallin selv måtte betale erstatning til mannen hun syv år tidligere hadde anmeldt for voldtekt.

I boken forteller Wallin om voldtekten, men også om tiden før og etter. Ifølge forfatteren har det ikke vært enkelt å gå inn i seg selv for å beskrive eget traume. 

– Jeg har hatt samtaler med personer som var med, gamle bekjente jeg ikke har snakket med siden. Jeg har hørt hva de husker, og prøvd å legge puslespillet sammen med dem. Jeg ville gå inn i hva som faktisk skjedde, og se på ting jeg har fortrengt og lagt bak meg. Man må distansere seg fra det man skriver, også får man heller gråte senere. 

Å skrive har for henne vært en terapeutisk prosess, og forfatteren mener det finnes en kraft i å fortelle og sette ord på egen historie. 

– Jeg kan virkelig anbefale alle å skrive om traumene sine og vanskelige opplevelser. Enten åpent, eller bare for sin egen del. Det er styrkende å få sette ord på sine opplevelser, og det har vært en styrkende prosess. Denne historien får vel aldri noen klar avslutning, men med boken fikk jeg sluttet sirkelen på de 15 siste årene av livet mitt. 

Ofre skal ikke måtte sitte med skammen 

I 2019 ga Amnesty ut en rapport som konkluderte med at det nærmest er risikofritt å voldta i Norden. Rapporten trakk frem at antallet anmeldte voldtekter i Sverige gikk fra rundt 3500 i 2007, til over 5200 i 2017. Samtidig som det ble flere anmeldelser, ble færre dømt. I 2007 resulterte 12 prosent av anmeldelsene til en dom, mens det i 2017 kun var 7 prosent av ofrene som opplevde det samme. Wallin mener rettssystemet må endres. 

– Politiet må lære hvordan man møter kvinner som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Man blir påført så mye skyld og skam, som man ikke skal sitte med selv, men som samfunnet legger på deg. Vi trenger et helt annet kunnskapsnivå for hvordan vi møter ofre. I Sverige kan menn bli frikjent om offeret ikke skrek høyt nok. I et konkret tilfelle ble en gruppe menn frikjent fordi de mente at offeret ikke klemte beina hardt nok sammen under overgrepet. Da sitter menn i en rettssal og konkluderer, med et kvinnesyn som er skremmende, sier Wallin oppgitt. 

I Sverige kan man havne i fengsel for ærekrenkelse, og dette mener forfatteren er galt. 

– Jeg synes ikke den svenske staten skal dømme ofre som forteller om voldtekt. Derfor står jeg opp mot det, og tar den risikoen. For å omskrive loven må man utfordre den, sier hun bestemt. 

Kan de behandle meg dårlig, kan de behandle seg selv på samme måte

Wallin mistet flere jobber, og mange valgte å kritisere henne og ta avstand etter at hun skrev navnet til medieprofilen på Instagram. Hun forteller at det hele skjedde steg for steg, og at hennes første reaksjon var å prøve å forstå hvorfor disse menneskene reagerte som de gjorde. 

– Man lander vel på at det finnes mange mennesker som er redde. Det er jo ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig, men redsel kan skape utrolig ubehagelige hendelser som folk ikke er stolte over. 

Hun forteller at det er mange kvinner som har skuffet henne opp gjennom årene, men at hun ikke er sint eller bitter i dag. 

– Om de kan behandle meg sånn kan de også behandle seg selv sånn. Kanskje de har opplevd ting som de fornekter, og da fornekter de også mine opplevelser. Som offer får man bli sint, og man får lov til å tenke at menneskene som uttaler seg er slemme og feige, men man kan også prøve å forstå at det sier noe om hvordan de vurderer seg selv.

Uvilkårlig søsterskap

Hun vet ikke helt hvordan hun har funnet styrken til å stå i kritikken, men hun forteller at hun har fått god støtte fra menneskene rundt henne. Hun innså tidlig at man ikke klarer å stå i noe sånt som dette på egenhånd. 

– Noen sier jo at man er sterk når man er alene, og at man skal ta hånd om egne problemer uten å belaste andre. Det har jeg innsett at ikke stemmer. Man må omgi seg med mennesker, et fåtall du vet at støtter deg og som ikke setter spørsmålstegn ved det du sier. Uvilkårlig søsterskap tror jeg nøkkelen. Man må våge å alliere seg med andre, forklarer hun. 

Da Greta Thunberg begynte å demonstrere utenfor Riksdagen i Sverige var Wallin en av de første hun fulgte på Instagram. Wallin fulgte henne tilbake, og tenkte at hun var modig som turte å sitte alene. 

– Hun var jo virkelig helt alene, men hun skjønte hvor viktig det er å være flere, og hun fikk støtte i sin kamp. Man kan kjenne seg veldig ensom, men man har jo mennesker rundt seg. Som støtter deg og sier at man gjør dette sammen, for hverandre. Det skal man ikke undervurdere. 

Wallin har nærmere hundre tusen følgere på Instagram, og her deler hun tanker og frustrasjon over hvordan samfunnet behandler kvinner. Hun kaller seg selv en aktivist fordi hun vil ha forandring. 

– Alle som tør å gå foran og våger ta initiativ, og som ikke bare stiller seg bak en gjeng som sier nei, kan kalle seg aktivist, tenker jeg. Det våger jeg, og da er jeg vel også aktivist. 

Luremus

I en studie publisert av forskning.no fra 2016 kommer det frem at svært mange ofre for vold og seksuelle overgrep føler skyld og skam, og at dette ofte fører til dårlig psykisk helse i fremtiden. Wallin mener samfunnet lærer oss at det er vår egen feil om vi opplever overgrep. 

– Bare det ordet “luremus” sier alt. Din kropp er andres eiendom, og du skylder menn sex. Om du ikke har sex har du lurt noen, og da er det din feil. Det finnes så mange nivåer av forakt mot kvinner. Hvordan vi kler oss, om du prater med en fyr, om du blir med han hjem. Den eneste gangen samfunnet ikke pålegger skam og skyld, er om du blir overfalt mens du er ute og jogger midt på lyse dagen. Men for de fleste kjenner man jo sin overgriper, og da er det jo alltid jenta sin feil fordi hun lokket eller lurte han, og var en “luremus”. Det er en systemfeil, understreker Wallin. 

Hun mener løsningen ligger i å snakke om det, og aldri tenke at #metoo har gått for langt. 

– Det har jo ikke bevegelsen gjort, i og med at verden fortsatt ser ut som den gjør. Det er utrolig mange som statistisk vil oppleve seksuell trakassering, overgrep eller seksuell vold. Vi må fortsette å legge skylden der den hører hjemme. Vi har jo en idé om hvem som voldtar, og det stemmer jo ikke. Alle kan voldta. Vi som aktivister må fortsette å snakke om at det ikke gjør noe at man først sa ja, for så å si nei. Det spiller ingen rolle om man var full. Etter at vi fikk en samtykkelov i Sverige må overgriperen bevise at h*n leste situasjonen rett, og det er ikke lengre offeret som må bevise at h*n ikke ville, forteller hun. 

Hun mener den som begår overgrepet, uansett omstendighetene, må bære skylden. 

– Vi må snakke om det, og avbryte folk som sier: “Ja, men hun…?” Nei. Det spiller ingen rolle. Den som begår handlingen er den som har skylden. Punktum.