I sommer avholdt FN sin fjerde konferanse for utviklingsfinansiering i Sevilla. Norge var et av fire tilretteleggerland, og hadde derfor et særlig ansvar for prosessen. Nå må ansvaret følges opp.
Det globale finansieringsgapet for å nå bærekraftsmålene er på 4,2 billioner amerikanske dollar. I tillegg er verden i tidenes største gjeldskrise som spiser opp statlige budsjett. Hele 138 land har et kritisk gjeldsnivå. Lavinntektsland bruker i gjennomsnitt like mye på å betjene gjelda som de gjør på helse, utdanning, sosiale sikkerhetsnett og klimatiltak – til sammen.
Utfordringer
En stor utfordring knyttet til dagens gjeldskriser er det mangfoldige kreditorbilde. Kina er den største statlige kreditoren, særlig for afrikanske land, mens private aktører står for størst andel av lånene. Disse lånene er ofte preget av dårlige vilkår og hemmelighold.
FN-konferansen for utviklingsfinansiering handler om å finansiere bærekraftsmålene. De sentralene temaene er derfor bistand, internasjonale skattesystemer, handelsavtaler, og nettopp det å løse og forebygge statlige gjeldskriser. Under årets konferanse var det utfordringene knyttet til høye gjeldsbyrder, uansvarlige lån og hemmelighold temaet som fikk mest oppmerksomhet. For å løse dagens gjeldskriser trenger vi et bindende rammeverk for gjeldshåndtering, og vi må forhindre at stadig mer bistand og klimafinansiering gis som nye lån, men heller blir gavemidler.
Videre er ansvarlig långivning og låneopptak avgjørende for å hindre nye gjeldskriser. Men for å sikre ansvarlighet, er vi avhengig av åpenhet. I dag er det nærmest umulig for befolkningen, selv for parlamentet i mange land, å vite hvor mye gjeld landet har, eller betingelsene lån gis under. Betingelsene bestemmer rentenivå og nedbetalingstid, eller kan innebære krav til for eksempel å inngå (urettferdige) handelsavtaler eller privatisering av velferdstjenster.
Geopolitiske spenninger
I en tid med ekstreme geopolitiske spenninger, er det dessverre vanskelig å håpe på de store økonomiske reformene. Åpenhet bør være en lavhengende frukt, og noe de fleste land vil hevde å støtte. Det var derfor store forventninger til at FN-konferansen skulle lede til å opprette et obligatorisk og offentlig tilgjengelig åpenhetsregister for alle statlige låneavtaler og deres betingelser.
Sluttdokumentet viser til mål om å opprette et åpenhetsregister under Verdensbanken for å øke åpenhet “while respecting privacy and data protection”. Dette byr på stor usikkerhet om hva som egentlig skal inngå i åpenhetsregisteret, i tillegg til at det ikke vil være bindende.
Norge har tidligere vært verdensledende på rettferdig gjeldshåndtering, og var det første landet som slettet utestående lån til land i Sør fordi Norge hadde vært en uansvarlig kreditor og derfor selv måtte dekke tapene. De senere årene har Norge ønsket å ta en mer “nøytral og brobyggende rolle”, altså blitt mer passiv.
Samtidig er kampen mot korrupsjon og økende ulikhet kjernen av regjeringens uttalte mål i utviklingspolitikken. I tillegg snakkes det stadig om å bruke bistandspenger mer effektivt. Å sikre åpenhet om låneavtale vil legge grobunn for ansvarlig långiving og lånetaking som kan redusere enorme gjeldskriser. Dette må sies å være et svært kostnadseffektivt virkemiddel i kampen mot både korrupsjon og ulikhet.
Nå forventer vi at Norge står for egne politiske mål, og bruker sin posisjon i FN og i Verdensbanken til å sikre åpenhet og rettferdige låneavtaler.
Skrevet av Julie Rødje, tidligere leder i Debt Justice Norge
(Denne artikkelen ble først publisert i PUTSJ #3/2025 Bak lukka dører)
