Internett var i utgangspunktet et enormt demokratisk framskritt. Som en medierevolusjon på størrelse med trykkpressen, kunne det virke som om vi var på vei inn i en ny opplysningstid. Plutselig kunne historier og informasjon spres lynraskt til alle verdens hjørner og informasjon kunne deles fritt. I internettets oppstartsfase var det mediehusene som ledet denne informasjonsflyten gjennom digitale aviser. I fronten fantes VG, NRK, BBC, og andre redaktørstyrte medier som vi fortsatt kjenner fra dagens medieverden.  

I løpet av 2000-tallet kom Twitter, YouTube og, ikke minst, Facebook på banen. De overtok på mange måter rollen til flere av de tradisjonelle mediene. I mangel på reguleringer vokste selskapene til å utgjøre selve grunnlaget for digital infrastruktur og verdens informasjonsflyt. Utfordringen med dette er at selskapene er privateide og vanskelig å regulere – de må derfor ikke forholde seg til lovverket i noe enkelt land. De setter profitt foran demokratiske prinsipper og samfunnsansvar.  

Dette har blitt spesielt tydelig over de siste årene. I januar 2025 annonserte Meta at de ville avslutte samarbeidet med tredjeparts faktasjekkere. Erstatningen var en brukermoderering basert på Elon Musks «community notes»-funksjon, hvor brukere selv kan legge til faktaopplysninger på andres innlegg. Som begrunnelse for denne drastiske endringen, hevdet Mark Zuckerberg at faktasjekkerne var «for politisk partiske».  

Dette skjer samtidig som stabssjefen for tidligere president George W. Bush, blir en del av ledelsen i Meta. Dette er ikke tilfeldig. Igjen og igjen ser vi de samme tendensene. Meta og andre mediekonglomeraters interesser ligger ikke i ytringsfrihet, demokrati eller i en åpen og sammenkoblet verden – de ligger i annonsesalg. Tallene viser alltid det samme: sinne og ekkokamre genererer klikk. Respekt og sunn uenighet vil aldri være like lønnsomt som splid og polarisering i en økonomi drevet av oppmerksomhet og reklamer. Uten å være sitt ansvar bevisst, utgjør ikke Meta en del av den demokratiske offentlige debatten.  

Så hva kan vi gjøre for å ta tilbake det demokratiske forumet internett en gang var? Hvor kunnskap var allment tilgjengelig, pålitelig og gratis. I et sammensurium av generativ KI, uærlige influensere og algoritmer som utnytter oppmerksomhetsøkonomien, er det vanskelig å holde hodet over vann. Vi er avhengige av innhold skapt av mennesker, som er grundig sjekket, oppdatert og kildekritisk.   

Hvem tjener egentlige på at saklige diskusjoner byttes ut med polariserte, fordomsfulle debatter? Hvem tjener på at samtaler mellom mennesker byttes ut med selvbekreftende ekkokamre? Hvem eier egentlig den offentlige samtalen? Svaret bør ikke være store amerikanske teknologiselskaper.  

Vi må ta tilbake debatten, ta tilbake møteplassene, og skape det offentlige rommet vi selv ønsker og trenger. Lar vi kapitalistiske interesser vinne over ytringsfriheten, mister vi det som gjør samfunnet inkluderende og trygt for alle. Gjør deg selv, samfunnet, og demokratiet en tjeneste: ikke la milliardærene styre samtalene dine!   

Denne teksten ble først publisert i det fysiske PUTSJ-magasinet om teknologi. Visste du at 200,-/ årlig bidrar til å 1) støtte Natur og Ungdom, og 2) få PUTSJ i posten? Les mer om medlemskap her

Har du lyst til å skrive eller tegne for oss? Vi hjelper deg med tilbakemeldinger underveis! Ta kontakt med ylvab@nu.no