Det var med skrekkblandet fryd Camilla og jeg gikk gjennom tekstene som ble sendt inn. Ikke bare fikk vi inn flere titalls bidrag, det var også utrolig mange gode, kreative og spennende tolkninger. Mens noen sendte inn dikt, valgte andre å tegne. Noen sendte inn lange noveller, andre sendte inn innlegg fra fremtidige dagbøker. Sammen med Modulf Moen fra Skolelederforbundet valgte vi ut våre favoritter, og disse kan du se her.

Alle vinnerne vil bli kontaktet 11. november, og for topp tre i hver kategori vil Skolelederforbundet være organisasjonen som utbetaler premie. For fjerde og femteplass fikser Putsj premie som sendes hjem til vinnerne.

I morgen publiserer vi vinnerne i kategorien junior.

Takk til alle som har deltatt, vi håper dere vil delta til neste år også. Det er ingen tvil om at vi har noen utrolig dyktige lesere!

1. plass – Ranja Romsdal

Begrunnelse:

Diktet har god flyt, det rimer, det er aktuelt og det er kreativt. Det er imponerende at Ranja klarer å si såpass mye med så få ord!

Velkommen til 2120

En verden fylt med tobeinte rotter
Som forsyner seg, men aldri stopper

De grønne skoger, hvor ble de av?
De tok med seg dyrelivet som en gang var

Rasjonerer maten etter inntekt
Biller, larver, egg og insekt

Store akvarium med fisker på land
For de finnes ikke under vann

Nå har oljen sagt stopp
Norges rikdom har ikke akkurat gått opp

Solcellepanel og vindmøller skaper strøm
Likevel er ikke jorda grønn

Fortauet sprenges av avfall og plast
Gjenvinningsstasjonen? Ja, den brast

Industrien er jordas nye lunger
Og luften grå som elefantunger

Sykdommer rammer i ny og ne
Heldigvis har vi ny forskning for det

Vaksine etter vaksine kommer frem
Populasjonen vokser i vårt system

Bygning på bygning så langt øyet kan se
Hva er vel ikke vakrere enn det? 

Tornado, stormer, flom og tørke
Klimaet er fanget i et evig mørke

Verden kunne vært grønnere enn i dag
Men i 2020 fikk klimatiltakene avslag
Velkommen til 2120

2. plass – Juni Victoria Moe Moltubak

Vekst i balanse

Visste du at BNP en gang var den mest brukte indikatoren på et lands suksess? I 2020 var det vanlig å måle fremgang og vekst ved å se på hvor mange produkter og tjenester et land klarte å produsere i løpet av et år. Hvis det produserte mye, kunne det bli stemplet som suksessfullt. Hvis det produserte lite, var det synd på dem. Folk i gamledager trodde nemlig at hvor raskt en økonomi vokste var viktigere enn hvilken retning den vokste i. 

Visste du at nasjonalstater pleide å være den mest sentrale enhet i verdens politiske system? I 2020 var nasjonalisme i vinden, og mange land trodde at å lukke seg inne og sørge for sin egen velstand var mer effektivt enn internasjonalt samarbeid. Det er rart å tenke på at ting kan endre seg så dramatisk, på bare hundre år.

I løpet av 2000-tallet innså man nemlig at en suksessfull økonomi ikke nødvendigvis er en økonomi som vokser, men snarere en økonomi som kan dekke innbyggernes behov både i dag og i morgen. En økonomi som balanserer menneskeliv med naturen. Slik ble et nytt verdigrunnlag etablert, som gjorde det attraktivt å tenke bærekraftig, og endret folks oppfatning av suksess. I 2020 introduserte Amsterdam, hovedstaden i det som en gang het Nederland, den såkalte smultringmodellen. I dag, hundre år senere, utgjør smultringmodellen grunnlaget for alle politiske og økonomiske beslutninger verden over. Alt som bygges, brukes, konsumeres og skapes må balansere menneskenes behov for overlevelse med planetens kapasitet. Dette har også fått konsekvenser for hvordan vi måler fremgang og suksess: Istedenfor å måle suksess i form av økonomisk vekst, baserer vi suksess på alternative indikatorer. Vi måler for eksempel folkehelse, antall innbyggere med fullført utdanning, grad av likestilling i samfunnet, andel av befolkningen som lever i fattigdom, hvor mye avfall hver by produserer, og hvor stor andel av byens energiforbruk som kommer fra fornybare kilder. Balanse har blitt mer attraktivt enn vekst.  

Smultringmodellen har også endret vår oppfatning av hvordan verdenssamfunnet burde være organisert.  I flere århundre har mesteparten av verdens befolkning bodd i byer, men takket være smultringmodellen har over 90% av verdens befolkning organisert seg i bykjerner i løpet av de siste hundre årene. Istedenfor å være organisert i nasjonalstater med kunstig opptegnede landegrenser har verden blitt delt inn i et dynamisk lappeteppe av bykjerner, knyttet sammen av internasjonale organisasjoner. Vi innså at kortere distanser mellom folk er mer effektivt og bærekraftig, og at den ville naturen måtte bevares istedenfor å bebygges. Klimakrisen viste oss også verdien av internasjonalt samarbeid og mangfold, hvilket har ført til et stødig nettverk av internasjonale organisasjoner. Verdenssamfunnet har blitt bundet sammen av et felles verdigrunnlag, og redefinert hva det vil si å være suksessfull. 

I motsetning til for hundre år siden er dagens byer tilrettelagt for å ta miljøvennlige valg. Klesbutikker er et sjeldent syn – langt vanligere er det å betale kreative syersker for å skape nye plagg av klær og stoffer man allerede har.  Skal man forflytte seg innad i byen er el-sykkel og elektriske busser det eneste billigste og raskeste alternativet. Personbiler er så å si utryddet, det tar for lang tid å kjøre utenom hele den bilfrie bykjernen uansett. Elektriske lyntog er den mest effektive og billige måten en kan komme seg fra by til by på, eller ut i naturen som omringer bykjernene. For hundre år siden måtte man bruke naturen til å dyrke mat til dyr, fordi man fortsatt ikke visste at planter er en langt mer effektiv form for matproduksjon. Noe matproduksjon foregår fremdeles i naturen, men mesteparten skjer i produksjonsbygg i byene, så kortreist som mulig. Takket være smultring-idealet har det blitt lett for forbrukerne å velge miljøvennlig. 

Visste du at for bare hundre år siden levde folk i ubalanse med jorden, uten å forstå at det satte dem i ubalanse med seg selv? De trodde en sunn økonomi var en som vokste, uavhengig av om den fikk jorden og menneskene til å blomstre eller ei. Det var før de forsto at fremgang ikke burde bety mer av alt, men heller forbedring av det som er.

3. plass – Susanne Arntzen

4. Plass – Aurora Kobernus

Generasjonene
For 70 årsida skulle
Parisavtalen 
ha løst vårt
århundrets 
største 
driftsuhell
framtidsutfordring
under
Vi kan skylde 
på politikere
på politiet
på systemene
på styresmakter
på lovene
på lovgiverne
på de rike
på USA
på Kina
på industrier
på markeder
på produsenter
på konsumenter
på fortida
på folka
før oss
men ikke på naturen
Vi har det 
fortsatt
iboende i oss
Evnen til å
gi faen
ta plass
ta det som 
aldri var vårt
og late som
at vi hadde 
en guderett
Før var det 
ikke noe
kjære mor
equinor
Det gikk stille 
for seg da
biene døde ut
og plutselig
ble det 
stillere enn
det noensinne
hadde vært før 
eller det hadde 
kanskje stilna
slik før en gang
da hovedstaden
vår mista
gresshoppene 
flere tiår før
Ingen lagde den
velkjente
-her er jeg-
lyden lenger
for de tok 
plassen
deres og
skrek med
alle sine 
eiendeler
veier hus og
dresserte hager
HER ER VI
OSLO ER BYEN VÅR
DENNE PLASSEN ER MIN
VI HAR IKKE ROM
FOR DEG HOS OSS
til alt levende 
de ikke selv
tok med og
introduserte til
den plassen
de stjal og 
kalte sin og 
slik var det
rundt i hele 
landet
verden 
vreden 
Det var kun et 
fåtall da 
for hundre 
år sida
som satte
seg ned i 
frittvoksende
gress og lyttet
til sikadenes sang
til lyden av maur 
som kravlet med 
samme arbeidsivern
som den alltid bar
til musene som
jakta på insekter
som blei iakttatt
av ei ugle eller 
en musvåk 
som speidet 
fra lufta 
og lufta den
blei tyngre
jo lenger unna
skogen og 
naturen de kom
Noen av dem fulgte
med på en flokk
dyr slik familien
før dem og 
før dem og 
før dem og 
før dem i en
liten evighet
hadde gjort
Kanskje var de
et nomadisk urfolk 
rike på historier
del av historien
delvis visket ut
før de ledet
veien videre
i ei ny tid
her hvor deres
barnebarns barn 
løper fritt rundt
og lærer om 
naturen 
luondu
slik den var 
mens de vokser
inn i naturen
slik den er nå
sliter den nå
Tilsynelatende
små ting
endret seg
6-timersdagen
utslippskvoter
fly- og båtkvoter
høstferie
og sommerferie
ble en nasjonal
arbeidsferie
for dem som
hadde arbeide
utenfor jordbruk
og innenfor
bygrenser
og annet
arbeide i det
hele tatt
og alle
bidro til
sitt i åkre
enger
marker 
akvaponiske basseng
til
fjells
skogs
sjøs
og gards
De som var 
dårlig til beins
eller hadde 
utfordringer
med å delta 
bidro med 
logistikk
eller forskning
eller mat 
eller underholdning
og slik gikk
arbeidsledigheten
også ned 
for folk hadde
alltid en plass
i naturbruket
og i å ta vare
på jorda 
og havet 
og fjellene
og skogene
og myrene
og det som 
de før oss
vannskjøtta
til det ble 
lite å vanskjøtte
igjen bare 
hardføre 
arter og 
arter som 
var så
bortgjemt og
glemt og 
unyttige
eller så
nyttige at
arten var en del
av en utvidet
naturdrift
rovdrift
og slik driver
vi fortsatt på
for å gjøre bot
på alt av det 
de gjorde
vi ugjorde
Før kalte man 
unntakene av
maten produsert
som sesong
norsk
økologisk
vegetarisk
vegansk
og en syvendedel
av butikken og 
en tredjedel av
matforbruket 
gikk til kjøtt og 
animalske
produkter
dyriske 
konsumenter
og i landbruket
var arealene
monokulturer
kjøpesenter
eller veier
og storfedrifta
lagde større 
problemer enn
den noensinne
kunne løse
og kornlagrene
var tomme
og importen var
eneste vei 
til overlevning
og det kunne 
bare gå en vei
og den gikk de
motvillig på 
på kanten av 
stupet
og prisene steg
og bøndene 
og fiskerne
tjente mer
og skogmisbrukerne
mindre
Så steg også
grunninntekten
og forbruket
endra seg 
og folket da var det 
samme folket 
men også mer
folkelig 
og sunnere
og syndere
På skolen 
lærer vi
fra vi er 
små om
torsk
ugler
hvaler
fjellrev
sommerfugler
og så 
lærer vi å
sette navn på
følelsen av 
artsgenocidet
systematisk
massedød av
arter og 
mye av naturen
det at de utryddet
ikke bare arter
men hele familier
av arter 
nøkkelarter
biotoper
naturtyper
økosystem
men også 
folk og
familier
forsvant
helt stille
i bråket 
av tusen
bilveier
en million
hytter
og fem
millioner 
folk som
skravlet i 
munnen på
hverandre og
ikke lyttet til
naturen
forskningsrapportene
skrikene om hjelp
Den følelsen er
forundring
avsky
avmakt
iblandet
tap
sorg
skyggen av alt 
som kunne
Nei burde blitt
en del av også
våres liv
våres arv
våres verden
vårt samfunn
ikke vår historie
Vi bare bærer
med oss denne 
skyggen i det
daglige og
den er ikke 
egentlig
mulig å bære
men vi må vise
at vi har lært 
for vi mistet
for mye
for mange på
veien hit til at vi
kunne båret å 
gjøre samme 
feilen igjen 
feile igjen
Og folk går
på skole nå
to ganger 
Vi har ikke
plass til enda
ei krise så
først som
ung og så
som gammel
skal alle få
utdanningen
man trenger
for å leve 
sammen 
i fred og leve
med naturen
og nyte 
skogens ro
skogens blod
Og vi er 
folk fra hele verden
i sann unison
og vi er ikke alltid
enige men i det 
minste er landet åpent 
for de som stadig 
rømmer fra fortidens
spøkelser og stigende 
havnivåer og her
hever landet seg 
fortsatt millimeter 
for millimeter og
minner oss på
at en dag kommer
nok en istid 
bare ikke nå
og vi har nok med 
været ekstremværet
alt vær kan vel
virke ekstremt 
sammenlignet
med før om man 
også måler og 
loggfører alt
i millimeter og
sekunder 
og vi fører statistikk 
for det var det 
eneste folk før var 
gode på som 
vi stadig har 
med oss 
mot oss
Det lille landet
Norge
klarte ikke å
redde verden
men det klarte
å ødelegge
det det rakk før
maktbalansen
snudde til de
unges favør
i naturens
tjeneste
hvor naturskader og
klimagassutslipp
endelig ble ulovlig
kun med visse
dispensasjonsregler
i overgangsperioden
og vi stilte 
hele industrier 
for krigsrett og
menneskerettsbrudd i 
Haag i
mangel på
andre måter å
ta rettferdig
oppgjør på i et
verdenssviksoppgjør
generasjonsopprør
med de som 
forårsaket det 
aller største
genocide i
noens tid
noensinne
noens sinne
Og foran Stortinget
hedres de unge
de ulydige 
de underåriges
livslange
livskamp
med en statue
av deres iherdige
ustoppelige
innsats for deres
egne framtid 
og verden 
og samfunnet
som ikke ga 
dem en stemme 
men kneblet dem
og ga dem små
tullestemmer i 
små tullevalg 
som plaster på
et sår et 
barnesår
banesår
Og slik bygde vi
opp landet
plante for plante
art for art
til en grønn 
oase hvor vi 
spiller en liten 
men viktig del i
natursystemet
som vi alle
lever i og med
ikke fra og av
jorda
jord A

5. plass – Marthe Ratvik

Tyven-tyven skal du hete

å isbjørnen stakkar isbjørnen-
men når ikke engang den søte bamse isbjørnen er nok til at de forstår 
at det ikke engang er isbjørnen i det store bildet- det er synd på- det er kun den enkle forklaring- det lettvinte- naive symbol på den hver smeltende pol
og når de ikke synes lille Tunberg er søt nok 
men derimot en oransje gammel gris Trumfer Tronen. 
bare Tanken- Trump Trumfer Tunberg- Tanken, så Tullete. 
hvem er de da? de som Tror. 
de som får bestemme- fordi vi er et år eller to for unge til å stemme. 
de stjeler våre stemmer- som de Tyvene de er. 
de som også har stjælt framtida vår. de Tyvene

Hvem tror de at de er. de er slettest ikke Gud og de støtter ikke fakta. 
de legger sort tåke over kloden vår, så vi ikke lenger får puste. 
De forhekser vårt hjem, kjære hjem med olje gass og kull. så tåka legger seg nå over oss-  

og hvem er vi? et ungdoms-miljø-parti? hva vet vel vi om framtida di? vi burde i hvertfall ha mer å si- når dere er borte om noen år -ja kanskje 10. vi har ingen forsikring. Dere gir oss ingen garanti. 

Bærekraft, hva er vel det Harlem Bruntland? Ingen ser ut til å bære kraft nok for fremtida. ingen bryr seg egentlig om å forsørge vår klode. De er alle dypt inne i sitt eget hodet. der de tenker kun på penger og velferd- ikke etterkommere. og miljøkrisa det er vårt eget gjenferd. den suser rundt oss som et hvitt laken- men den lar seg ikke gjemme. Vi må gripe tak i krisa før den er for langt fremme. 

men i sneglefarten disse såkalte politkerne bruker er det ingen nytte. og de rykker seg ikke om vi skal en neve knytte. de vil ikke høre- generasjon z- hva skal vi gjøre? de snakker kun tøv og vi vet så mye bedre- en dag kommer vi til makta- da skal allting bli bedre. men vi gir ikke opp kampen om å overtale de arrogante store- vi skriker til de alle løper fra bordet. 

Røkla- vi må rydde opp etter dem – det finnes ingen magi. hadde dere hørt på oss for mange år siden -kunne vi passet på slekta di- 

oldebarna deres. men neida- ingen arv- her er bare sort tåke. Ingen fisk-

ingen frihet- kun ulevelig temperatur og år vi gjerne skulle hatt til gode. skulle ønske dere var her for å se konsekvensene av det dere IKKE gjorde.  se det dere ikke ville se. det dere så lett ignorerte, det stigende termometeret- Dere nektet å slutte borre, og borre, dere dumpet søpla som godteri for fiskene våre.  

Men neida her er vi i 2020- statsoverhoder – hoder uten hjerne. Tilhengere uten tvil. hvordan har det gått så langt. 

Vi marsjerer i gatene deres- vi skriker av full hals- så hvorfor hører dere oss ikke. Hvorfor er voksne alltid så sta på sitt? Hvorfor kan de ikke for en gang skyld høre på hva vi har å si. Dette er ikke bare en trend- dette er ikke bare en fase. vi skal ikke slutte å stå foran tinget- vi nekter å slutte å mase. dere tror vi bryr oss mer om snapchat og instagram- hva med at dere legger fra dere facebook og slår på sunn fornuft. Vi krymper i hvertfall ikke ettersom vi blir gamle. vi reiser oss med rak rygg og står sammen, hendene i været med nevene knyttet rundt en resirkulert plakat- der det står skrevet- fremtida er vår- og vi krever vår rett!

tyven tyven, skal dere hete.