Kjernekraft har blitt et av de heteste temaene i norsk energidebatt. Spesielt blant unge seiler det opp som den klart mest populære energikilden. Det fremstår derfor ikke lenger kontroversielt å mene at kjernekraft kan være en god idé for fremtidig norsk energiproduksjon. Men dette er ikke uproblematisk. For mens kjernekraftlobbyen lover oss gull og grønne skoger, risikerer vi at kjernekraftdebatten blir en hvilepute som tar fokus bort fra det som virkelig betyr noe – utslippskutt her og nå.  

Et av de fremste argumentene for kjernekraft er at det er arealeffektivt og naturen vil kunne spares. Det underkommuniseres derimot ofte at kjernekraftverk trenger sikkerhetssoner, vakthold, krevende transport og ikke minst troverdige og trygge løsninger for å lagre det radioaktive avfallet. Dette er ingen quick-fix. Vi har fremdeles ikke klart å lagre 17 tonn med avfall fra forskningsreaktorene på Kjeller og i Halden. Det anslås at et deponi for lagring av dette avfallet vil være på plass en gang rundt 2050.

Et annet aspekt er teknologien. Tradisjonelt har industrien bygget store reaktorer på 1000MW eller mer. Nå snakkes det om såkalte små modulære reaktorer (SMR) på maks 300 MW. Mindre størrelse betyr at reaktorene kan serieproduseres, og dermed vil kostnaden bli betraktelig lavere sammenlignet med større reaktorer. Der er derimot fortsatt usikkert hvor stor suksess disse små reaktorene vil ha, og enda mer usikkert er det om og når denne teknologien vil være kommersielt tilgjengelig.  

Kjernekraft-teknologi er spennende, og det er liten tvil om at teknologien kommer til å gjøre store fremskritt de neste årene. Vi må likevel ha fokus på realisme inn i kjernekrafteuforien. Det er mange store ubesvarte spørsmål om potensiell kjernekraft i Norge, både når det gjelder teknologi, lagring, areal, finansiering.   

 I tillegg til teknologi, så må også ekspertmiljøer og fagfolk med nukleær kompetanse, et detaljert regelverk og anlegg for å lagre radioaktivt avfall være på plass.  

Det vi vet, er at vi går mot et kraftunderskudd, og vi vet at dersom Norge skal nå klimamålene om å bli et nullutslippssamfunn innen 2050, må vi produsere mer fornybar energi. Spørsmålet vi må stille oss, er hvilke løsninger og energikilder som vil være tilgjengelige dette tiåret. Å tro at kjernekraft vil bidra til å nå 2050-målene, anses ikke lenger som kontroversielt. Tar man derimot forutsetningene, kostnadene og usikkerhetsmomentene i betraktning, kan det i beste fall kalles naivt.  

• Norge har aldri hatt kommersielle kjernekraftverk, men vi har hatt fire forskningsreaktorer, i Halden og på Kjeller. Disse ble stengt i henholdsvis 2018 og 2019. Nå står de foran en omfattende dekommisjonering, og det radioaktive avfallet må sikres og lagres forsvarlig.  

Skribent: Ingrid Kongshaug Johannesen, politisk rådgiver for Øst- og Barentsprosjektet
Illustratør: Kristofer Mattson

Denne teksten ble først publisert i det fysiske magasinet Putsj #1/2025 Kontroverser