Da Jan Christian Vestre var 25 år døde faren hans, og dette gjorde at han måtte bestemme seg for om han skulle ta over familiebedriften eller ikke. På den ene siden tenkte han at det var greit å ansette noen med mer kompetanse og erfaring, men på den andre siden hadde han vokst opp med familiebedriften som han nå følte et stort ansvar for. Valget falt til slutt på å ta over, og dette er ikke noe han har angret på. Det ble en bratt læringskurve, men i dag gjør selskapet det mye bedre enn tidligere. “Vestre AS” har snart tredoblet omsetningen sin siden de fikk ny leder, og de har etablert seg i USA og flere europeiske land. Bedriften ønsker å produsere møblene sine på en grønnere måte, og har som mål å bli verdens mest bærekraftige møbelprodusent. 

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut på jobben din?

– Ingen dager er like, og det gjør det gøy å gå på jobb. Selv om Vestre har vokst mye de siste årene, er vi fortsatt en forholdsvis liten og uformell organisasjon der alle tar mye ansvar og får tillit. Jeg er som regel på jobb kl. 8. Noen dager har vi kontormøter for å planlegge uka og fortelle hverandre om prosjekter og oppgaver. Så besøker jeg fabrikkene ganske ofte og jobber sammen med resten av teamet med nye produkter, markedsføring og prosjekter.

I et intervju med Dagens Næringsliv fra 2015 sa du blant annet at Vestre ikke kunne konkurrere i pris, men at dere heller kan vinne på andre felt. Hvilke felt er dette?

 – I mange år har vi hørt enkelte næringslivsfolk og politikere som klager over rammevilkårene i Norge, typisk at det er så dyrt her, at fagforeningene er for sterke eller at formuesskatten står i veien for å investere i industrien. Jeg er helt uenig. Jeg kommer ikke på noen land i verden som er mer næringsvennlige enn de skandinaviske velferdsstatene. Poenget er at vi må konkurrere på vår banehalvdel. Det betyr: vi vil alltid ha konkurrenter der ute som kan underby oss, som ikke bryr seg om miljøet og som lar barn jobbe på fabrikker i stedet for å gå på skole. Men vi skal ikke gå den veien. Vi skal lage produkter og tjenester som kanskje er litt dyrere i innkjøp, men som til gjengjeld har best design, best levetid, best kvalitet og best miljøpåvirkning. Og innenfor disse fire konkurransene er det få som har bedre potensial til å bli best enn oss. Derfor er jeg veldig optimistisk på vegne av norsk fastlandsindustri.

Utemøbelprodusenten Vestre AS har integrert 9 av FNs 17 bærekraftsmål i sin forretningsfilosofi. Hvilke er disse, og hvordan får dette følger for deres praksis?

– For snart tre år siden integrerte vi 9 av FNs 17 bærekraftsmål i vår forretningsfilosofi. Det er mål 4 om utdanning, mål 7 om fornybar energi, mål 8 om anstendig arbeid, mål 9 om innovasjon, mål 10 om mindre ulikhet, mål 11 om bærekraftige byer, mål 12 om ansvarlig forbruk, mål 13 om å stanse klimaendringene og mål 15 om livet på land. Innenfor hvert område gjennomfører vi helt konkrete prosjekter. Det handler om alt fra å bli selvforsynt med egenprodusert solenergi og elektrifisere interntransport, til å velge kortreiste materialer, fjerne uønskede kjemikalier fra impregnering av treverk og lage produkter som lever lenge. 

Vestre opplyser om at all produksjon foregår i Norge og Sverige, og at alle møbler leveres mot livstidsgaranti mot rust. 

– Noen av de første benkene vi leverte på 1950-tallet i Haugesund, er fortsatt i bruk. Nå jobber vi med noe som vi kaller for «Vestre Vision Zero» der vi utforsker hvordan vi kan lage møbler som aldri må skrotes, gjennom vedlikeholdsprogrammer og ved at de etter mange år kan returneres til fabrikken, restaureres og så sendes ut i byrommet igjen for å glede nye generasjoner. Dette er sirkulært i praksis; bra for miljøet og billigere for kunden. Inntil videre medfører all fremstilling av metall ganske betydelige klimagassutslipp. Derfor er det så viktig at vi lager ting som varer lenge, slik at vi kan produsere mindre. Bruk-og-kast-samfunnet er en av hovedårsakene til klimakrisen. Vi må bort fra denne vanvittige tankegangen. Det er ikke vanskelig å lage ting som varer lenge, som kan repareres og som til slutt kan tas fra hverandre og resirkuleres. 

Du har uttrykt et ønske om en mer offensiv næringspolitikk fra statlig hold. Hvis alt var opp til deg, hvordan ville denne politikken sett ut, og hva må prioriteres ned for å frigjøre ressurser til den?

– Jeg er utålmodig på vegne av det grønne skiftet og mener at vi trenger en mye mer offensiv næringspolitikk for å sette fart på de grønne næringene. Det handler ikke om at staten må eie bedriftene, men at vi gjennom et samspill mellom offentlige og private krefter bygger nye næringer der vi har størst potensial. Ta for eksempel flytende havvind og karbonfangst- og lagring. Hva har de til felles? Begge prosjektene har stor klimaeffekt, kan skape titusenvis av arbeidsplasser og enorme eksportinntekter, og Norge har kompetanse og ressurser som gjør at vi kan bli størst og best. 

Er det næringslivet som sitter med den egentlige nøkkelen til å håndtere miljøkrisene som masseutryddelse, forurensning og global oppvarming?

-Jeg tror at alle kan bidra og at næringslivet har et spesielt ansvar. For mange år siden skrev nobelprisvinner i økonomi, Milton Friedman, at det eneste samfunnsansvar private bedrifter har, er å øke sin profitt mest mulig. Jeg kunne ikke vært mer uenig i denne påstanden. Selvsagt må bedriftene være lønnsomme, slik at vi kan investere i nye maskiner, betale vår skatt med glede og bidra til trygge og gode arbeidsplasser. Men det er virkelig ikke nok. Vi kan ikke lukke øynene for at vi står overfor en klimakrise, at det biologiske mangfoldet er truet og at forskjellene i verden øker. Det er kortsiktige turbokapitalister sammen med dårlig politikk og for svakt internasjonalt samarbeid som har ført oss dit. Vi har alle et valg, og jeg vil i alle fall ikke være en bedriftsleder som tenker at alle andre får ordne opp i problemene. 

Du opplevde terrorangrepet på Utøya i 2011, og har vært styreleder for gjenoppbyggingen av stedet med et læringssenter og minnested i etterkant. Hvordan har de erfaringene preget livet ditt og din måte å se på verden?

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å være med på å gjenreise Utøya. Terroristens mål var å strupe rekrutteringen til et bestemt politisk parti. Nå har AUF rekordmange medlemmer, og sommerleiren er tilbake. Mange ungdomsorganisasjoner bruker stedet aktivt. Og tusenvis av skoleelever besøker hvert år Utøya for å lære om demokrati, toleranse og om hvordan vi kan forebygge hatefulle ytringer og ekstremisme. Det var nok ikke det terroristen så for seg, tenker jeg.  For egen del har jeg blitt mye mer opptatt av at demokratiet ikke er en selvfølge og at vi må skape flere inkluderende arenaer som bidrar til fellesskap, tilhørighet og tillit. Det høres kanskje pompøst og slagordpreget ut, men jeg vet at det fungerer. Konflikter og motsetninger mister grobunn når mennesker lærer hverandre å kjenne og blir trygge på hverandre. Derfor er alle arenaene for fellesskap i hverdagen så viktige, avslutter han.