Boligmarkedet i dag fungerer som en forskjellsmaskin. De som har råd til å kjøpe, får trygghet og forutsigbarhet. De som ikke har penger, blir henvist til leiemarkedet, der prisene stadig øker og reglene gir mest makt til utleier. Slik forsterkes ulikhetene mellom folk. Bolig blir behandlet som en vare, noe man kan tjene penger på, i stedet for en grunnleggende rettighet. Men et hjem er ikke bare fire vegger og et tak. Det er rammen rundt livet, utgangspunktet for å ha helse, arbeid, familie og trygghet.  

Det å eie og leie er to helt forskjellige erfaringer i dag. Boligeiere bygger opp egenkapital, får økonomisk trygghet og lavere boutgifter over tid. Leieboere betaler for en annens investering som kan sette leieprisen de vil. Leieboere får derfor mindre trygghet, færre rettigheter og kan i mange tilfeller miste hjemmet sitt på kort varsel. Denne forskjellen skaper og opprettholder økonomisk ulikhet i samfunnet. 

Et viktig prinsipp som må realiseres er at penger ikke skal være en forutsetning for et trygt hjem. Alle mennesker har behov for et trygt sted å bo. Tidligere har dette vært viktig i boligpolitikken, men sånn er det ikke i dag. For å komme dit, er det flere ting som må på plass. 

En kort historie om leiepolitikken 

Etter andre verdenskrig hadde Norge en boligpolitikk hvor bolig også var et velferdsgode. Prisene for både leie og kjøp var bestemt basert på størrelse og kvalitet, og staten betalte bygging av hus og borettslag. Denne politikken kaltes eierlinja.  Formålet var å få folk til å slutte å leie og heller eie eller bo i borettslag, men inkluderte fortsatt regler som beskyttet leieboere fra utleiere. På 1980-tallet ble denne politikken langsomt tatt bort. Dagens lov, vedtatt i 1999, bestemmer at utleieren selv kan sette leieprisen, så lenge prisen ikke er betydelig høyere enn området rundt. Den bestemmer også at leia kan settes opp hvert år i takt med prisstigningen i samfunnet og at det er lov med korte kontrakter.

Overgangen fra et regulert og sosialt boligsystem til et system som er styrt av markedet har vært katastrofalt for leieboere. Resultatet er et leiemarked som er dyrt og dårlig. 

Politiske krav 

For det første trenger vi sterkere rettigheter for leieboere. I dag er det for enkelt for utleiere å øke husleia kraftig og presse folk ut av sine hjem. Mange leier på korte kontrakter og vet aldri hvor lenge de kan bli boende. Det skaper utrygghet og gjør det vanskelig å planlegge livet. Løsningen er å innføre langtidskontrakter med forutsigbar husleie, der leien ikke kan settes opp vilkårlig. Det vil gi trygghet til leieboerne og sørge for en jevnere maktbalanse.  

Studenter er en annen gruppe som blir hardt rammet av dagens boligpolitikk. Det finnes ikke nok studentboliger, og de som bygges, dekker bare en liten del av behovet. Mange studenter tvinges derfor ut på det private leiemarkedet, hvor de lett kan utnyttes. Med kort tid til å finne bolig og lite penger ender mange studenter i en drittleilighet. For å endre dette må vi satse på rimelige studentboliger uten overskudd som mål, der studentene selv får være med på å bestemme rammene. 

Fra leietager til leieboer 

Men sterkere rettigheter og flere studentboliger er ikke nok. Vi trenger et mer grunnleggende skifte i boligpolitikken. I dag har vi to alternativer: å eie eller å leie i et privat marked. Begge bygger på en logikk der noen skal tjene på at andre trenger et sted å bo. 

Vi trenger derfor en tredje boligsektor, organisert på en helt annen måte. Her kan boliger bygges og leies ut uten krav om å tjene penger. Målet skal være å gi vanlige folk gode og trygge hjem, ikke å fylle lommene til utbyggere og investorer. 

Slike modeller finnes allerede i flere andre land, blant annet i Danmark. Allmennboligene utgjør omtrent en femtedel av hele boligmassen. Disse boligene eies ikke av enkeltpersoner, men av boligforeninger hvor leia skal dekke vedlikehold og drift, ikke gjøre noen rike. Ordningen gjør at både studenter, familier og eldre kan bo trygt og rimelig, samtidig som boligene holder høy kvalitet og forvaltes demokratisk av beboerne selv. I Norge kan vi velge å gjøre det samme. 

Når vi snakker om boligpolitikk, snakker vi egentlig om samfunnets grunnmur. Uten et hjem blir alt annet vanskeligere. Å bo trygt er en forutsetning for å kunne ta utdanning, gå på jobb, bygge relasjoner og delta i fellesskapet. Derfor må vi slutte å se bolig som en vare, og begynne å se på det som en rettighet, på linje med helse og utdanning. 

---

Skrevet av Sigrid Elise Høeg
(Denne artikkelen ble først publisert i PUTSJ #3/2025 Bak lukka dører)