TEKST
MARIT WORPVIK
FOTO
MARTINE KULDVERE
“Det var mange som var veldig redde, som aldri hadde vært utenfor våre territorier. Jeg brukte all min kjærlighet og all min spiritualitet for å gjøre dem trygge”
– Fisker Odd Refsvik
Francia Marquez er i Oslo for å delta på Globaliseringskonferansen i Kulturkirken Jakob. Temaet for årets konferanse er vann, og tilgangen til dette er noe Marquez har prøvd å sikre menneskene i hjembyen sin store deler av livet. Da hun som tenåring fikk vite at elven i nærmiljøet hennes sto i fare for å bli forurenset av en utenlandsk bedrift, begynte hun å kjempe den kampen hun fortsatt kjemper i dag; kampen mot større bedrifter som vil utnytte ressursene til de svakeste i Colombia.
I 2009 fikk beboerne i byen hennes beskjed om at de måtte flytte på grunn av gruvearbeid som skulle utføres i området. Det hadde ikke Marquez lyst til å godta.
– Mange sa man ikke kunne kjempe imot, for dette er det tredje største selskapet i verden som driver med gruvearbeid. De hadde også støtte fra myndighetene, staten og hæren. Mange mente det var umulig å slå dem, men jeg tror det er feil måte å se på det. Om vi alltid tenker de er uslåelige taper vi kampen. Vi må sette fokus på våre rettigheter, sier hun bestemt.
Gikk i tog til Bogota
Marquez samlet kvinnene i landsbyen sin, og sammen marsjerte de til hovedstaden for å si hva de mente om gravemaskinene som ødela byen deres. Kvinnene fikk et møte med myndighetene, og fikk dermed muligheten til å dele sine tanker.
– Det var jeg kom opp med idéen om å gå i tog og kjempe i Bogota. Mange var veldig redde, for de hadde aldri vært utenfor våre territorier. Jeg brukte all min kjærlighet og all min spiritualitet for å gjøre dem trygge. Jeg vet ikke hvorfor andre er inspirert av meg, men min kamp er i hvert fall inspirert av dem, forteller Marquez.
I dag er hun 36 år, og har utrettet mer enn de fleste aktivister på hennes alder. Hun tror ikke det er nødvendig å bruke mange år på å finne sin egen styrke før man kjemper for det man står for, men at det handler om lysten til å ville forsvare noe. Hun mener resten kommer når man begynner kampen.
– Jeg har mye erfaring med de kampene som jeg jobber med, men jeg er fortsatt veldig ung. Det er folk i mitt samfunn som er mye eldre enn meg, og som først nå begynner å forstå alvoret og hva vi kjemper for. Jeg tror man kommer til verden av en grunn, og man må prøve å finne sin grunn. I mitt samfunn sier vi at man ikke kan komme til verden for kun å bruke oksygen, men at alle har et ansvar og en grunn til å leve. Den grunnen må man jobbe for å finne, mener Marquez.
Vil endre den økonomiske modellen
På spørsmål om hva hun ville utrettet om hun var president reagerer Marquez med å le. Før hun svarer understreker hun at det ikke er mulig for en mørkhudet, fattig kvinne å bli president i Colombia sånn som landet er i dag.
– Om jeg var president ville det første jeg hadde gjort være å endre den økonomiske modellen. Det er modell som fører til vold og død. Det handler om å finne andre alternativer til utvikling, og bærekraftige, økonomiske løsninger. Det er vanskelig fordi det er noen få og veldig mektige familier som profitterer av dagens modell, forklarer Marquez.
Selv om reaksjonen til Marquez først er å le av tanken på seg selv som president, virker det likevel som at hun har mange tanker om hva hun ville endret. Etter å ha tenkt seg om påpeker hun flere problemer hun gjerne ville sett nærmere på.
– Jeg ville prøvd å finne en måte å passe på barn i Colombia. Spesielt de første årene, og til de kan ta ansvar for seg selv. Det som skjer er at barn blir tatt til krig og blir utsatt for vold – det er veldig vanlig i Colombia. Vi må endre utdanningssystemet i Colombia, sånn at barn får muligheten til å tenke på en mer kritisk måte, og at de får lyst til å endre systemet i stedet for å bli utnyttet av det. Det handler om å skape kunnskapen som trengs til å forsvare liv, sier hun.
Marquez mener at det å kjempe mot diskriminering og rasisme er essensielt for å skape endring, og at hele systemet må byttes ut.
– Vi må få et mer deltakende politisk system som gir selvstendighet til lokale samfunn. På den måten kan vi skape gode forhold og bryte det politiske systemet som kun fører til urettferdighet. Det handler om å hjelpe de som har minst til å endre landet, mener hun.
Francia Marquez har fått mye oppmerksomhet for sin kamp mot multinasjonale selskapers utnyttelse av ressursene i Colombia. Tidligere i år vant hun Goldman Environmental Prize for sin årelange jobb mot ulovlig gullgraving i hjembyen hennes, La Toma.
Kommer ikke til å gi opp
I en ideell verden mener Marquez at distribusjonen av jord i Colombia må være annerledes. Hun mener dette er den viktigste årsaken til krig i landet hennes, og at det er grunnen til at så mange blir drept.
– Det handler om en mer rettferdig fordeling av jord, og at vi må finne et annet økonomisk system. Det burde handle om utveksling av erfaring og produkter mellom seg, sier Marquez.
På spørsmål om hun noen gang føler seg liten i kampen mot større makter begynner hun først å le før hun nikker.
– Jeg føler meg ofte liten og maktesløs i denne kampen. Det er også ofte jeg vil gi opp, men det er alltid noen i samfunnet mitt som inspirerer meg. En gang kom det en eldre dame opp til meg som sa at hun aldri kom til å forlate jorda si. Det inspirerer meg. Mennesker som har mindre krefter enn meg, eller som er offer for krig og som har mistet mer enn meg, men som ikke gir opp. Det gir meg krefter til å fortsette, avslutter hun.