Hvorfor behandler vi ikke klimakrisen som vi behandler korona?

Situasjonen vi står ovenfor nå er en unntakstilstand vi aldri har sett maken til. Når verden er fylt av kaos, er det lett at andre ting forsvinner fra radaren. Slik er det på en måte med klimaproblemet.
TEKST
MARION ZERLINA

“Det er absurd å tenke på at når man ber folk vaske hendene oftere enn vanlig, og holde seg hjemme i fire uker, så gjør folk det. Men å resirkulere, kjøre kollektivt og droppe sydenturen? Det blir visst for vanskelig.”

– Marion Zerlina

Selv om det som skjer nå vil prege samfunnet i lang tid fremover, og har store ringvirkninger på vårt daglige liv, må vi ikke glemme den verdensomfattende klimakrisa som alle må ta ansvar for. Vi kommer til et punkt hvor denne krisa blir minst like katastrofal, kaotisk og panikk-skapende som denne pandemien. Hva gjør vi da? 

Klimakrisa er ikke noe som går over om vi sitter hjemme i karantene i en måned. Klimakrisa er ikke noe som kan fikses med en vaksine. Når vi først står ovenfor klimakrisa, er det ingenting vi kan gjøre for å forhindre det, stoppe det, eller endre det vi har ødelagt – slik som vi nå har mulighet til med koronaviruset. Skal vi stoppe dette, er vi nødt til å gjøre noe nå. 

Det er absurd å tenke på at når man ber folk vaske hendene oftere enn vanlig, og holde seg hjemme i flere måneder, så gjør folk det. Men å resirkulere, kjøre kollektivt og droppe sydenturen? Det blir visst for vanskelig. Da hører man bare «det blir ingen forskjell så lenge ingen andre gjør det». Jeg syns vi får avkreftet den påstanden ganske greit nå i denne merkelige situasjonen. Her ser man at hver enkelt sin innsats teller så uendelig mye. 

Nå under denne pandemien handler vi akkurat slik vi skal: Vi behandler krisa som en krise. Hvorfor gjør man ikke det samme med klimakrisa? Koronaviruset påvirker hele verden på en måte som gjør at man ikke kan ignorere det. Klimakrisa påvirker også hele verden, men endringene er enda ikke katastrofale nok i Norge til at vi er villige til å endre livsstilen vår, og behandle krisa som en krise. 

Kanskje vi kan lære noe av denne situasjonen, og etter dette slutte å være naive?

I fjor, den 22. mars ble tidenes største skolestreik arrangert. Over hele verden ble det streiket for å få politikere, ledere og innbyggere til å lytte. I år skal vi igjen vise engasjement, og si ifra klart og tydelig  at nok er nok. Denne gangen skal politikerne lytte. Det blir ingen stor samling, men vi sitter sammen i små grupper og er like sterke likevel. Vi må ikke gi oss, selv med ekstra motgang. Det viktigste vi kan gjøre er å være det lille rusket, som hele tiden minner folk på at ting skjer, og at klimakrisa er noe vi ikke kan ignorere – pandemi eller ei. Vi er på forskjellige steder, men likevel kjemper vi sammen. Vi kjemper sammen om å bli lyttet til, og sørge for et levelig miljø. Sammen kan vi gjøre en forskjell!

Vår fremtid er alles ansvar. Også ditt.

Del saken:

Et magasin for unge om 
miljø, kultur og aktivisme