Den siste tiden har alle øyne vært rettet mot USA, og Trump sine siste påfunn har fått samtlige demokratitilhengere til å skjelve. Det har blitt smertefullt tydelig at demokratiet ikke er en stolt og urokkelig ørn, men snarere en pjuskete fugleunge som krever kontinuerlig omsorg og ettersyn. Likevel er det vanskelig å se for seg at noe lignende skulle skjedd i Norge. Står demokratiet i Norge i en særstilling, eller er det mulig at også vi lar oss påvirke av den antidemokratiske vinden som feier over verden? 

For å skjønne hva slags trusler demokratiet vårt står overfor, er det viktig å være bevisst på at demokratiet dreier seg om mer enn å gå til valgurnene hvert fjerde år. Valg og folkestyre er en viktig del av et fungerende demokrati, men det er også menneskerettighetene, maktfordelingsprinsippet, og en fungerende rettsstat. Dersom man skulle skrevet en fullstendig forklaring på hvordan det står til med demokratiet i Norge, ville det nok blitt en hel rapport – og de finnes det mange av. I stedet nøyer jeg meg med å ta for meg noen utviklinger som har utfordret demokratiet i Norge den siste tiden. 

En sak som har fått stor oppmerksomhet i det siste er regjeringens forslag om endringer i den såkalte sivilbeskyttelsesloven. Sivilbeskyttelsesloven er hovedsakelig en kriselov, som skal sørge for effektiv ledelse i tilfeller som krig, terror eller naturkatastrofer. Sånn sett virker det som en relevant lov å oppdatere i 2025, men oppmerksomheten som regjeringens forslag vakte, var langt fra positiv.  

I et innlegg på Facebook skrev juristen Benedikte Høgberg om hvordan lovforslagene i prinsippet vil føre til at Stortinget gir fra seg sin lovgivende makt til Regjeringen i krisesituasjoner. Mange vil nok tenke at det høres fornuftig ut at regjeringen Støre kan ta kjappe avklaringer i situasjoner hvor det virkelig gjelder, men det er en rekke utfordringer med en slik lov.  

For det første gjelder ikke loven bare regjeringen Støre, men også alle fremtidige regjeringer. Historien forteller oss at udemokratiske ledere ofte får makten sin gjennom demokratiske valg, men at de senere bruker makten sin til å bygge ned de demokratiske systemene rundt seg. I utgangspunktet skal maktfordelingsprinsippet beskytte oss fra slike påfunn. Problemet med lovforslaget er at det rokker ved grunnleggende sider av maktfordelingsprinsippet, og derfor gjør det vanskeligere for Stortinget å kontrollere hva Regjeringen gjør.  

En annen utfordring med forslaget er at det ikke er definert hva slags situasjoner som er alvorlige nok til at regjeringen får disse fullmaktene. Det holder at regjeringen selv anser det for å være en situasjon som truer Norges sikkerhet. Det betyr at det ikke er noe i lovteksten som hindrer en regjering fra å erklære krisesituasjon hver gang de har lyst til å få gjennom noe de ikke har flertall for på Stortinget.  

I en slik situasjon er det helt avgjørende at den tredje parten i maktfordelingsprinsippet fungerer slik den skal.

Domstolene må være uavhengige, og ha mulighet til å bryte inn når Regjeringen eller Stortinget bestemmer ting som bryter med våre rettigheter.  

For mange nordmenn virker det fjernt å drive utvelgelse av dommere på den måten som gjøres i USA i dag, hvor politisk ståsted er avgjørende for å bli utpekt. Men visste du at vi har politiske valgte høyesterettsdommere også i Norge? Innstillingen til hvem som skal bli Høyesterettsdommere lages riktignok av et uavhengig organ, men til syvende og sist er det regjeringen, gjennom Kongen i Statsråd, som velger.  

Heldigvis følger Regjeringen som regel den uavhengige innstillingen, og velger ikke dommere på bakgrunn av politisk ståsted. Likevel er det relevant å spørre seg om det er lurt at domstolenes uavhengighet skal stå og falle på godviljen til en sittende regjering, eller om det finnes bedre måter å løse det på. Det viktigste er uansett at befolkningen er klar over at vi har politisk valgte dommere i Norge. På den måten kan vi følge med på hvordan regjeringen benytter makten sin, og være et kontrollorgan for god demokratisk styring i Norge.  

Det er avgjørende for et demokrati at man har aktive borgere som holder øynene oppe for forslag og vedtak som utfordrer demokratiske prinsipper.

Sivilbeskyttelsesloven har blitt et godt eksempel på hvordan et enkelt vedtak kunne satt viktige demokratiske prinsipper i fare. Det så lenge ut til at endringene skulle skli rett gjennom, uten særlig mye debatt. Saken hadde fått lite oppmerksomhet i media, og ble i grunnen ansett som relativt ukontroversiell.  

Det var takket være Benedikte Høgberg sitt Facebook-innlegg, at saken om Sivilbeskyttelsesloven ble løftet opp i lyset, og at endringene siden ble forkastet. Det minner oss om hvor stor betydning det har at vi engasjerer oss. Demokratiet er skjørt, men vi kan klare å ta vare på det. Det krever bare av oss at vi velger å jobbe for det. Demokratiet er nemlig ikke noe vi har, men noe vi gjør. 

Symre Johanne Aargaard (sentralstyremedlem i Natur og Ungdom)