«Vi må bekjempe miljørasismen»

KRONIKK: Noen grupper er mer utsatt for industriforurensning og har verre tilgang på vann og luft enn andre, skriver Grace Tabea Tenga.

Skrevet av

Grace Tabea Tenga

Student ved Institutt for tverrfaglige kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo

Miljørasisme i Norge?

Er situasjonen fryden og gammen i Norge, eller er det noen grupper som faller utenfor Norges velstand, med dårligere boforhold og naturressurstilgang enn andre? En gruppe som en kan si har vært utsatt for miljørasisme i Norge, er deler av roma fra Romania. Roma er navnet gruppen bruker om seg selv og ønsker andre skal bruke, i motsetning til romfolk og sigøynere, som mange roma anser som nedsettende. Mange opplever å bli jagd vekk av politiet og andre fra steder de søker trygghet til om nettene, som for eksempel parker, garasjer og lignende. Når roma opplever å bli diskriminert på boligmarkedet og campingplasser, presses de ut av områder med rent vann og ren luft til områder uten slike fasiliteter. Mange roma må bo ute i skogen hvor de vil bli minst plaget av andre. Dette fører til at mange bor under kummerlige og usanitære forhold hvor miljøet kan bli en fare for deres helse og vel. Er dette et eksempel på norsk miljørasisme?

De fleste av oss som bor i Norge, er så heldige at vi har tilgang på rent vann og ren luft. I en verden hvor en av ti ikke har tilgang på sikkert drikkevann og tre millioner mennesker dør av manglende tilgang på ren luft enten innendørs eller utendørs, har mange av oss i den vestlige verden relativt høy levestandard.

Likevel er det ikke alle som er med på den høye levestandarden. Hvordan er det å leve i Vesten, men likevel være mer utsatt for forurensede kilder til vann og bo i områder med dårligere luftkvalitet enn andre?

Dette fenomenet er det mange miljøaktivister kaller for miljørasisme. Begrepet defineres som tendensen til at visse folkegrupper er mer utsatt for forurensning fra industri og har verre tilgang på sikkert vann, luft og andre naturressurser enn andre deler av befolkningen.

Fenomenet rammer personer som på grunn av sin etnisitet, hudfarge eller religion diskrimineres vekk fra områder med bedre vann og luft, og som tvinges til leveområde med lavere kvalitet. Hvordan påvirker dette de utsatte gruppenes helse og økosystemet?

Kreftgata

Lite tar livet av mennesker så kjapt som mangelen på luft. Men hva om lufta går fra å være essensiell for å leve til det som tærer sakte på ens liv og helse?  Dette er situasjonen for mange afroamerikanere. På grunn av flere former for diskriminering på boligmarkedet og i arbeidsmarkedet, får afroamerikanere dårligere råd og har færre bostedsvalg, noe som gjør at de må bo i mindre regulerte områder. 

Om lag 68 prosent av afroamerikanere bor innenfor 30 mils radius til et forurensede anlegg. Kull- og og avfallsanlegg, industrier og industridumping er bare noen eksempler på virksomheter som ødelegger luften flertallet av afroamerikanere puster til daglig. 

I delstaten Louisana, med en stor afroamerikansk befolkning, er det en strekning på 80 mil med over 200 petrokjemiske anlegg som kalles for «Cancer Alley», fordi den har en av de høyeste kreftratene i USA. Tidligere studier har funnet ut at innbyggerne på strekningen har tre ganger så mye dioksin i blodet enn andre amerikanske borgere. Dioksin er et kjent karsinogen, et kreftfremkallende middel. 

Barn må gå på skole med respirator i et område som regnes som en «Global Toxic Hotspot» av miljøorganisasjonen Greenpeace. Luftveisykdommer er mer vanlig hos afroamerikanske barn. Én av seks har astma, mot én av ti i den resterende befolkningen.

Sort gull 

Landet som eksporterer mest olje til USA, er nabolandet Canada. Det utvinner olje fra tjæresand fra et område på størrelse med Hellas i provinsen Alberta. Med en profitt på over 20 milliarder dollar i den kanadiske økonomien, gir den en sikker arbeidsinntekt for svært mange kanadiere.

De som betaler prisen for utvinningen, men ikke nyter av den økonomiske veksten, er den amerikanske urbefolkningen Athabasca Chipewyan. De bor ved elvedeltaet til elven Athabasca hvor tjæresanden befinner seg. Den store utvinningen har ført til at biproduktet bitumen, har lekket ut i elva. Flere fagfolk hevder bitumen er en karsinogen, et kreftfremkallende stoff, som rammer den lokale urbefolkningen.

Mange bor på reservater holdt av for at de kan leve i fred med sine tradisjoner og skikker i behold. Derimot trues livsgrunnlaget deres av den skadelige utvinningen. Fisken, en tradisjonell hovedkomponent i kostholdet deres, er deformert, syreskadet og uspiselig.

Tilfeller av lupus, revmatoid artiritt og sjeldne kreftformer har skutt i været blant lokalbefolkningen. Som folk er de mer utsatt for de helsemessige skadene av tjæresandutvinningen og ser mindre til fordelene ved det.

Moder Vann  

Kun 3 prosent av jordens vann er ferskvann. Vannet en kan drikke spås av mange internasjonale organisasjoner å være den største årsaken til konflikt i fremtiden. Den kritiske situasjonen gjør at mange tar bedre vare og er villige til å gå lengre i kampen om å beskytte sine vannressurser.

En grasrotbevegelse ved navn «Water is Life» av det amerikanske urfolket Lakota bekjemper utbyggingen av en rørledning som skal føre olje fra delstaten Nord-Dakota til Illinois i USA har pågått siden mars i år. Den planlagte rørledningen vil ødelegge hellig jord og kulturelle steder, samt true med å forurense den eneste vannkilden til Lakota-folkets reservat, Missourielven.

Rørledningen ble godtatt under en forhastet godkjennelsesprosess. Urfolket ble ikke lyttet til under forhandlingene. Striden har utviklet seg til å handle om mer enn den konkrete rørledningen.

Kampen har blitt et symbol på urfolks manglende autonomi over egne områder, og kampen deres for å gjenvinne den. «Water is Life» er den hittil største urfolksprotesten mot en stat og korporasjoner som legger press på leveområdene og kulturen deres.

Vi trenger ildsjeler

Som miljøverner er noe av det viktigste du kan gjøre å spre bevissthet om miljøproblemer. Sosiale medier og internett er som vi alle vet en enkel og god mate å nå ut til mange på, men mer tradisjonelle metoder som å holde stand gjør også jobben godt. 

Gjennom økt bevissthet er det lettere å ta saken til det neste steget, som å mobilisere folk til demonstrasjoner og underskriftskampanjer. Det gir tydelige signaler til de ansvarlige om hva miljøengasjerte mener.

Å bruke stemmen sin nytter. Utbyggingen av den omstridte rørledningen i Nord-Dakota ble 9. september satt på vent av Obama-administrasjonen for å undersøke områdene den skal krysse nærmere. Lakota-folket, den hellige jorden og vannforsyningen er sikre – for nå. Det gjelder, i Nord-Dakota som i andre miljøkonflikter, å stadig legge press og følge med på utviklingen.

Om vi kan ta lærdom fra Nord-Dakota, er det at ens stemme nytter. Miljøhensyn kan overgå økonomiske interesser om argumentene er sterke og presset høyt nok. Til det trengs det ildsjeler, nemlig deg.

Meninger, energi, miljøpolitikk