Nå blir det payback for alle klysene som tok limousin til skoleballet - å ankomme Skrova per sjark er bare så mye kulere. Foto: Ragnhild Johanne Risnes

Verdens mest usannsynlige forestilling

Havboka ble en av fjorårets litterære sensasjoner. Nå settes den opp som teaterstykke i et fiskevær med 200 innbyggere. 

Dette er en usannsynlig utflukt til en usannsynlig forestilling.

Jeg skal krysse Vestfjorden, et lunefullt havstykke med alle mulige monstre og delikatesser ­­­­­– deriblant håkjerringa, en glupsk kjempehai med ormer i øynene og knivskarpe skjell. Målet er Skrova, et ørlite fiskevær i Lofoten. Skrova var utgangspunktet da forfatteren Morten Strøksnes og kunstneren Hugo Aasjord dro på håkjerringjakt, og håkjerringjakta var igjen utgangspunktet da Strøksnes skrev Havboka, en bok som tok kritikerne med storm og stakk av med Brageprisen i 2016.

Og i Skrova skal ringen sluttes i kveld, når teaterversjonen av Havboka spilles i en gymsal der.

 alt=

Vi kunne åpenbart tatt bedre vare på havet. Men egentlig er et slikt utsagn selvsentrert, all den tid det er havet som tar vare på oss.

Onsdag, 11.30: Fagprosa som teater

”Din e-billett er bekreftet”. Det er endelig i boks. Jeg skal se forestillinga Havboka i det lille fiskeværet Skrova i Lofoten.

Forestillinga Havboka ble produsert av og spilt på Hålogaland teater i vinter. Den er basert på Morten Strøksnes´ bok med samme navn. Havboka handler om alt en kan knytte til nettopp havet. I med at 71% av jordas overflate er dekka av dette dype, mystiske, våte, livlige og livsfarlige stoffet er det mye å ta av. Strøksnes forteller havmyter og fiskeskrøner, filosoferer rundt hva havet er og lar oss bli kjent med noe det som rører seg i og rundt havet, deriblant kompisen Hugo Aasjord.

Les: "Et mesterverk" - Anmeldelse av Havboka

Hugo Aasjord lever i krysningspunktet mellom hav og land. Han er en billedkunstner som maler abstrakte bilder inspirert av naturen rundt seg, gjerne med maling han selv har fremstilt av torskelever. Kanskje har Hugo selv tranolje i blodet, som han farter fram og tilbake mellom sine to bosteder i Steigen og Skrova. Hugo har altså ikke valgt seg noen enkel pendlerute: Vestfjordbassenget (som det gjerne kalles) er et av de farligste og mest trafikkerte havstykkene i Norge. I Skrova setter han og kona Mette i stand det gamle fiskemottaket Aasjordbruket, som skal bli kafé og rugereir for kunstnere. Skrova og Aasjordbruket er utgangspunktet for Morten og Hugos mange fisketurer. Jeg trykker skal på facebookarrangementet ”Havboka kommer hjem til Skrova”.

Havboka hjem? Hvordan skal ei bok komme seg hjem? Og om Havboka nå ikke er ei bok, men ei forestilling, hører den vel hjemme der den først ble satt opp? Sikkert kult prosjekt, da, tenker jeg mens jeg rydder vekk tallerkenen min og antar at det nok blir med tanken.

Om vi alle hadde dratt til Skrova, ville vi kanskje skjønt litt bedre hvordan denne underfundige planeten henger sammen?

Men i motsetning til de fleste andre tanker, vokser denne seg sterkere, og nå har jeg altså billett til et nesten umulig prosjekt. For fagprosa blir sjelden teater. Og teater spilles omtrent aldri i et fiskevær med 200 innbyggere. Men etter ensemblet til Havboka hadde spilt denne forestillinga på Hålogaland teater, dukka idéen om ei Skrovareise opp. De ville så gjerne at denne historia skulle hjem.

Jeg får lånt selve boka Havboka av en kollega, og setter meg som mål å lese 100 sider hver dag for å bli ferdig til forestillinga. Imens jeg sluker teksten som ei glupsk håkjerring, skjønner jeg mer og mer hva de mener med at Havboka skal hjem. Her ses det store i det lille, det globale i det lokale. Om vi alle hadde dratt til Skrova, ville vi kanskje skjønt litt bedre hvordan denne underfundige planeten henger sammen?

Jeg må skaffe skyss.

Ligger du og driver når du har ute garnet? Fisker du med garn? Drar du ut alene? Sover du i båten? Jeg bombarderer Are med dumme spørsmål Foto: Ragnhild Johanne Risnes

Et helt økosystem skjendes på minutter, alt for kortvarig profitt.

Tirsdag, 12.34: Sjarkhaik

«Selvfølgelig kan dokker få haik». Are, en kompis av sjefen min på sommerjobben, nøler ikke et sekund med å tilby seg å ta oss med over til Skrova. Jeg gleder meg. Dette blir payback for alle klysene som ankom skoleballet i tiende i limousin. Å svinge inn fra Skrova fyr er bare så mye kulere.

Solveig og jeg suser ut til Buvåg, hvor denne myteomspunne Are venter med sjarken sin, klar for å gjøre comeback som teaterpublikummer. Han har ikke satt sin fot i en teatersal siden ”aulaen på sentralskola i 8. klassen”.

Les: Hvorfor er Arktis viktig?

Idet vi svinger ut og ser Lofotveggen, feller jeg en liten tåre i smug.  Dette er bare starten på dagens hovedfølelse: dum turist som konstant tar opp telefonen for å ta bilder.  En litt skamfull, men også deilig følelse, og hjertet mitt roper "SPECTACULAR”.

Jeg klatrer ned i sjarken. Jeg prøver å skjule at jeg er overbevist om at jeg kommer til å ende mine dager på sjøen mens Are slenger seg rundt i sjarken som Tarzan i lianene. Sammen henger vi i styrhuset på sjarken mens vi tømmer kanna med fiskerkaffe og puster det ørlille rommet tomt for oksygen.

Under turen bombarderer jeg Are med en rekke spørsmål som for han må virke helt innlysende. Ligger du og driver når du har ute garnet? Fisker du med garn? Drar du ut alene? Sover du i båten? Jeg la jo for så vidt merke til køya nede i båten, men klarte ikke helt å tro på at en femti år gammel mann frivillig vil bo slik i flere måneder av året. Joda. Folk telter jo som gale. Det som var ment som et intervju ender opp som ei kraftig og nødvendig oppgradering av fiskerikunnskapene mine.

Vi er omgitt av natur som er så nydelig at det føles fjollete å påpeke det. Hele tida er vi sikta inn på en svart flekk: Skrova. 

En bonde i Nepal vet hvordan monsunen påvirker akkurat hans sauer. Denne kunnskapen er kanskje for spesielt interesserte, men den er uvurderlig.

Tirsdag, 16.15: Havet og oss

Etter tre timer er vi framme. Vi styrker oss på brødskiver med hamburgerrygg og jalapeño-ost og gjør oss klare til forestilling. Are drar på seg dongeribukser; dette er jo tross hans store teatercomeback.

Stemninga er høy. Vi er vitne til fortellerteater som er tro mot boka den er basert på i form og budskap. Den er selvsagt sterkt forkorta, men har også fått tilført nye dimensjoner. Levende ansikter og klare stemmer hjelper teksten fram, men det virkelig store løftet er musikken. Denne gjengen er ikke bare habile skuespillere, de er et ordentlig samkjørt band. Om noen kan gi meg spillelista med all musikken fra forestillinga, skal jeg personlig be dem på skrei, lever og rogn.

Det er umulig å være menneske og snakke om havet uten å diskutere hvordan vi mennesker behandler - eller snarere raserer - havet. Å være her i Skrova gjør det ikke akkurat lettere. Rett utafor vinduet drives bunntråling i områder med kaldtvannskorall. Det vil si at man river opp verdens rikeste havbunn og etterlater en ørken. Et helt økosystem skjendes på minutter, alt for kortvarig profitt.

En av grunnene til at jeg fordypa meg i Havboka og valgte å reise til Skrova var for å se mer på hvordan vi kan ta vare på havet. Når jeg hører Morten Strøksnes sin konklusjon for boka, blir jeg nesten litt forlegen.  ”Vi kunne åpenbart tatt bedre vare på havet. Men egentlig er et slikt utsagn selvsentrert, all den tid det er havet som tar vare på oss.”

Å ta vare på havet er ikke bare en selvsentrisk tanke, det er en vanvittig stormannsgal tanke. Jo høyere vi setter oss over omgivelsene våre, jo mørkere blir skylappene våre, og vi blir mer destruktive. Uten godvillige omgivelser, er vi sjanseløse. I en masseutryddelse vil sannsynligvis menneskene stryke med, men havet vil igjen finne en balanse, mange millioner år etter vi er borte. Like fullt er vi mennesker blitt mennesker – vi kan ikke plutselig kvitte oss med bevisstheten som har gitt oss alle disse tankene. Og kanskje kan vi også bruke dem når vi igjen skal la havet ta vare på oss. For det er mye vi også må ta vare på, sånn som kunnskapen.

Are kjenner til navnene på de fleste bølgetypene han møter på Vestfjorden. En 24-åring fra Nederland ved navn Boyan Slat har utvikla et system for å rense havet for plast. En bonde i Nepal vet hvordan monsunen påvirker akkurat hans sauer. Denne kunnskapen er kanskje for spesielt interesserte, men den er uvurderlig. Ved å være i kontakt med naturen, kjenner vi tippepunktene på kroppen. Da er det kanskje lettere å balansere.

Onsdag 00.03: Hjem igjen

Jeg sitter på ferga, krysser Vestfjorden for andre gang i dag. Eller – nå har vel datoskillet kryssa oss. Men denne gangen sitter jeg ikke klistra til utsikten, jeg lukker øynene og har minnekino.


Aktuelt,