​ Tidløs beredskap: 70 år med krisestemning

Hvis havet forvaltes riktig kan det være et viktig verktøy for å håndtere alt fra økonomiske til økologiske kriser. 

Tekst

Natur og Ungdoms faggruppe for fiskeri og oppdrett.

Man har kunnet kjøpe to båter med hver sin kvote, flyttet kvoten fra den ene over til den andre båten og satt en båt på land, ute av drift.

På en planet der 70% av overflaten er dekket av hav, har det vært lett å tenke at havet er uendelig, og at menneskelig påvirkning ikke kan gjøre betydelig skade. Det sies ofte at vi har kartlagt overflaten til Mars bedre enn vi har kartlagt havbunnen. Kanskje er det grunnen til at livet i havet har måttet tåle så mye fra oss. Fra overfiske, forsuring, utslipp fra atomreaktorer og plastforurensning - det mangler ikke på økologiske kriser i havet. Norge har merket konsekvensene av dette før, gjerne i form av økonomiske kriser. 

Retten til å fiske har alltid vært viktig

Fiskeri har vært svært viktig for Norge som nasjon. Før i tiden var det små forskjeller mellom fattig og rik på havet, for bølgene tok den de ville uansett. Fisket var så viktig for folket langs kysten at det selv i vikingtiden ble slått fast i Gulatingsloven og Frostatingsloven at ingen eide havet og at alle kystbeboere hadde rett til å fiske. Når Norge har vært i økonomisk krise, i krig, eller i hungersnød, har det alltid vært bedre å leve et sted der du kan hente middagen inn fra havet. Fisket var vår beredskap. 

Norge var ikke et fattig land da vi i 1969 fant vårt første oljefelt, ekofisk. Men da funnet kom, sto en av de store industriene på vestlandet midt i en krise. Silda var nesten borte fra Norskehavet. Etter krigen hadde man fått mye større trålere som kunne fiske mye mer enn før. Fisket hadde ikke blitt regulert, og fiskerne hadde tatt med seg for mye av sildebestanden inn til kaia. 

Da fisken forsvant

Sildefisket ble stoppet, og dermed fikk man en økonomisk krise blant de mange bedriftene som hadde fisket med trål. Dette førte til at man satt begrensninger for hvor mye torsk som kunne fiskes med trål. Men alle kystfiskerne med små båter var utelatt fra avtalen, og kunne fortsette som før. Man tenkte fortsatt at det ikke var mulig at så små båter hadde noe å si for bestanden. Og mens silda fikk hente seg inn, havnet fiskeriene i en ny krise på slutten av 80-tallet: Nå var det nesten ikke torsk langs norskekysten. I 1989 var det faktisk så lite fisk på lofotfisket at det ble stoppet på dagen. Tusenvis av fiskere sto plutselig uten arbeid. Etter denne katastrofale sesongen måtte også de minste båtene i kystflåten inn i fiskekvotesystemet. 

I utgangspunktet var tanken at fiskekvotene på kystflåten skulle være midlertidig. Havet var fortsatt ikke eid av noen, og alle kystfolk skulle få lov til å fiske. Fiskekvoter ble gitt gratis til alle som var aktive fiskere på tidspunktet de ble innført. Kvotene sier noe om hvem som kan fiske hvor, og hvor mye de kan ta med hjem.  




Sildefiske i Bodø fra cirka 1870.


Gode intensjoner, urettferdige konsekvenser

I seg selv er ikke systemet med fiskekvoter negativt. Fisk er en begrenset ressurs som lett kan bli overfisket hvis man ikke har kontroll på mengden fisk som fiskes - dette hadde Norge merket konsekvensene av før. Og kvotesystemet har sånn sett fungert - i 2012 var torskebestanden i Barentshavet tidoblet siden 90-tallet. Likevel bygger systemet opp til en ny krise, der samfunnene langs kysten som lever av fisket, ikke får nytte av livet rett utenfor kysten deres. 

For i stedet for at fisket ble åpnet for alle, beholdt man kvotesystemet, med noen justeringer.  Alle de som tidligere hadde vært fiskere, men som hadde funnet seg annet arbeid på grunn av mangelen på torsk hadde aldri fått kvoter, og de som hadde fått synes det var fint med mindre konkurranse. Fiskerimyndighetene var også fornøyde, de hadde fått en effektiv måte å ha kontroll på bestandene. Etter hvert begynte folk å selge og kjøpe disse fiskerettighetene fra hverandre. Det som hadde vært noe staten hadde gitt til fiskerne for å holde kontroll på fiskebestanden hadde nå blitt en handelsvare - med priser på flere millioner for de minste kvotene. Trålere med kvoter blir i dag solgt for flere hundre millioner kroner.

Derfor har kvotesystemet gjort at vi har mistet mange av de minste sjarkene, og gjennomsnittsalderen på fiskere har økt. Man har kunnet kjøpe to båter med hver sin kvote, flyttet kvoten fra den ene over til den andre båten og satt en båt på land, ute av drift. Mange fiskebåter har forsvunnet, og de som er igjen har blitt større og større. I tråd med denne utviklingen har antallet fiskere blitt redusert kraftig, og fra at det var folket langs kysten som eide båter, har det gått over til at det i realiteten er rike redere og banker som sitter på de største fiskerettighetene i landet. 

Er dette egentlig lov? Skal vi snu på noe vi har vært enige om siden vikingtiden, og la retten til fisk være noe som kan kjøpes? I April la Riksrevisjonen fram en rapport der de slaktet måten politikerne har drevet fiskeripolitikk de siste 15 årene, og sa at politikerne har brutt med viktige prinsipper for fiskeripolitikken og i praksis lagt ned kystsamfunnene. Men i stedet for å lytte til kritikken og gjøre et mer grundig arbeid, fikk fiskeriministeren i stor grad gjennomslag for en politikk som forverrer krisen i fiskerinæringen. 

Havet tar støyten

Et sunt hav hjelper oss også med å håndtere klima- og naturkrisen. Havet har allerede skjermet oss for konsekvensene av klimagassutslippene våre; 90% av den ekstra varmen fra klimaendringer på jorda i dag, har blitt absorbert av havet. Ikke nok med det, havet har absorbert rundt 26% av CO2-utslippene våre - og dermed blitt mye surere. I tillegg har sjømat generelt sett et lavere klimaavtrykk enn kjøtt, og kjøttproduksjon og intensivt jordbruk krever store arealer på land. Derfor kan vi også skjerme biomangfoldet på land dersom vi i større grad tar havet i bruk for å skaffe mat. I tillegg anslår man at restaurering av marine økosystem kan ta opp karbon tilsvarende nesten 20 ganger Norges utslipp i løpet av ett år .

Men dette er egenskaper vi ikke skal ta for gitt. Når havet blir surere, varmere og forsøplet, tåler økosystemene som gir oss alle disse tjenestene mindre. For eksempel var torskestammen i Barentshavet verdens største i 2012, men nå er forskere redde for at klimaendringene gjør at den forsvinner i løpet av 80 år.  

Torsken kan forsvinne fra Barentshavet om noen tiår.

Derfor er det ekstra viktig at vi verner om sårbare havressurser nå. Til syvende og sist blir oljealderen en kort epoke av norges historie. Sammenliknet med vårt langvarige og stabile forhold til fisken fra havet, er olja en upålitelig sviker av et one night stand. Derfor er det viktig at vi tar vare på fisket og forvalter det på en demokratisk måte som kommer hele befolkningen til gode, slik vi tenkte da oljeeventyret startet. Når vi spør hva vi skal leve etter oljen, er svaret ofte sjømat. Når norsk økonomi går dunken fordi oljeprisen synker og samfunnet stopper opp på grunn av virusutbrudd, er fisket en av de eneste næringene som ikke ber om en krisepakke. Skal havet fortsette å være en del av vår beredskap, som ruster oss for økonomiske og økologiske vanskeligheter, må vi passe på at det brukes på en bærekraftig og rettferdig måte. 


Tema, Fiskekvoter, fiskeri, Havet, Natur og Ungdom