Tapt paradis

Naser Karami måtte flykte fra Iran til Bergen fordi han talte naturens sak.

Skrevet av

Andreas Rekdal

Naser Karami vokste opp i Khuzestan – en provins i den sørvestlige delen av Iran. I barndommen tilbrakte han sommerne sine i bestefarens landsby, som befant seg på en vakker prærie like ved en skog og en stor elv.

I området florerte det med ville dyr.

– Det var kaniner overalt. De gjemte seg bak hver eneste plante, og de prøvde alltid å få tak i maten din, mimrer Karami.

I tillegg kunne man ofte se rever og gaseller. Karami husker spesielt godt gasellene – de grasiøse skapningene gikk rundt inne i landsbyen titt og ofte.

– Jeg elsket å være der, sier han.  

Miljøforkjemper

Det er umulig å snakke med Karami uten å bli slått av hans forkjærlighet for naturen. Han studerte geografi ved Universitetet i Teheran med håp om å unnslippe byen og industrien, og komme seg ut i villmarken.

– Fra jeg står opp om morgenen handler alt om naturen. Det er alt jeg tenker på, skriver om og arbeider med, sier han.

Selv om interessene hans på den måten kan virke smale, er Karami en mann med mange talenter. I tillegg til faglitteratur og turistbøker, har han publisert både romaner og novellesamlinger.

Karami var også Irans første miljøjournalist. Tidlig på nittitallet, mens han arbeidet for den iranske dagsavisen Hamshahri, klarte han å overtale redaktøren sin til å dedikere én side i hver utgave til miljøjournalistikk.

I begynnelsen var redaktøren skeptisk. Ville det finnes nok miljøsaker til å fylle en hel side daglig?

Borte for godt

Desverre har miljøredaksjonen hatt mer enn nok å ta av. Siden den gang har en kombinasjon av globale klimaendringer og uforsvarlig ressursforvaltning brakt Iran på randen av en miljøkatastrofe.

– Vannmangel er et kjempeproblem i Iran. I løpet av de siste 30 årene har vi mistet 90 prosent av faunaen vår og omtrent 70 prosent av vannresursene våre. Iran rangeres først i verden i jorderosjon, og er nummer to i ørkenspredning. Vi er på tredjeplass i tap av biologisk mangfold. Alt dette skjer fordi befolkningen vår er større enn Irans maksimale bærekraft, forklarer Karami.

Prærien hvor Karami pleide å tilbringe sommerne sine er nå ødelagt. Elven har tørket opp, og revene og gasellene er for lengst borte. Skogen har blitt slettet fra kartet.

Karamis barndomsparadis er borte for godt, og ødeleggelsene fortsetter i stadig høyere tempo.

 

Flere soldater for islam

– Iran har en befolkning på omtrent 75 millioner, forklarer Karami, og legger til:

– Nylig erklærte Irans øverste leder at vi skulle øke befolkningen til 150 millioner fordi islam trenger flere soldater.

En slik befolkningsvekst vil være skjebnesvanger for Irans allerede uttørkningstruede vannreservoarer. For å oppnå bærekraftighet bør Irans befolkning krympe, fra 75 til 60 millioner mener Karami.

Karamis bemerkninger falt ikke i god jord hos det iranske styret.

– Som klimaforsker og geolog i Iran, kan jeg ikke publisere artikler om geografiske befolkningsbegrensninger: For eksempel at befolkningskapasiteten er avhengig av tilgang til vann og dyrkbar jord, samt potensiale for jobber og økonomisk utvikling, sier han oppgitt.

– Slik er det bare i totalitære regimer.

Karami kom til Universitetet i Bergen gjennom Scholars at Risk og forsker i dag på miljøødeleggelser i Midtøsten FOTO: Hugrún Lind Arnardóttir

For vitenskapen

Men Karami er en vitenskapsmann. Han satte forskningsetikk foran myndighetenes politiske agenda, og publiserte forskningen sin likevel.

I vesten har klimaforskere blitt vant til at advarslene deres faller for døve ører. Karamis advarsler ble møtt med sanksjoner.

– En utbredt vits i Iran er at du er fri til å si hva som helst. Det er først etter at du har sagt det at du slutter å være fri, sier Karami.

Karami ble arrestert av myndighetene, anklaget for å være en vestlig spion. Han slapp bare ut etter at han signerte et dokument hvor han lovet å «slutte å si ting som kunne skape problemer for myndighetene». Han mistet jobben både hos avisen Hamshahri og ved Universitetet i Teheran, og fikk forbud mot å snakke med internasjonale nyhetsmedier. Bøkene hans, både faglige og skjønnlitterære, ble bannlyst.  

Grønnere gress på andre siden

Etter ett år med nesten total isolasjon, innså Karami at han ikke hadde noe annet valg enn å forlate Iran. Gjennom New York Universitys Scholars at Risk Program fant han et nytt hjem ved Universitetet i Bergens (UiB) Institutt for geografi. Der har han, siden desember i fjor, fortsatt forskningen sin på miljøødeleggelser i Midtøsten. Han er spesielt interessert i de geopolitiske konsekvensene av vannmangel.

– Somalia, Sudan, Niger, Tsjad, Syria, Irak, Pakistan, Afghanistan… Alle disse landene lider av vannmangel, og alle har store problemer med terrorisme, sier han, og legger til:

– Det er en direkte sammenheng.

Ideen om at vannmangel i fjerne regioner kan utgjøre en sikkerhetstrussel i vesten er ikke ny. I et felles dokument utgitt av det amerikanske etterretningsmiljøet i 2012, heter det at Nord-Afrika, Sør-Asia og Midtøsten «står overfor betydelige utfordringer på grunn av vannmangel». De frykter at vannproblemene vil føre til ustabilitet, som igjen kan ha negative implikasjoner for USAs sikkerhetssituasjon.

I Iran pleide Karami å ta med studentene sine ut i ørkenen. FOTO: Privat.

En høyteknologisk løsning

Karami vil bygge en kvantitativ modell som kan brukes for å måle effektene miljødegradering i Midtøsten har på sikkerheten i USA og Europa. Han håper å bruke modellen til å overbevise vestlige ledere om å investere i naturvern i Midtøsten.

Konseptet er enkelt:

– Akkurat nå betaler vesten for å sende soldater for å bekjempe terrorister i Midtøsten. I stedet kan de betale for å kontrollere miljøødeleggelsene som skaper ekstremister. Effekten vil være den samme, men kostnadene vil være mye lavere, mener Karami.

Men for å overbevise vestlige myndigheter, trenger han tall og statistikker. Derfor samarbeider han med en rekke forskere både i Midtøsten og ved UiB. Han vil også samarbeide med NASA-forskere for å forutse tørketrender i regionen.

Et så omfattende prosjekt ville nok virket overveldende for de fleste, men Karami ser på det mer som en hobby; en interessant utfordring å tenke på over morgenkaffen. Han sammenlikner det med å følge med på fotballturneringen Champions League.  

Holder på håpet

Til tross for den vanskelige situasjonen i hjemlandet, har Karami håp for fremtiden. Ifølge ham er det den eldre garde som ser på naturressurser som ubegrensede. Ungdommen, derimot, har vokst opp med avisen Hamshahris miljøjournalistikk, og forstår hvor illevarslende dagens utvikling er. Etter hvert som de klatrer i styresmaktenes rangstiger, håper han at de vil plassere miljøet på agendaen.

Et gammelt ordtak sier at ungdommen er fremtiden. Man kan håpe at det stemmer i Irans tilfelle.  

– I Bergen er naturen alltid nær. Jeg hadde valget mellom å flytte mange steder, blant annet Dallas og Amsterdam. Jeg valgte Bergen, og er kjempefornøyd, sier Karami. FOTO: Hugrún Lind Arnardótti

Tema, iran, Flyktning, Forsker