Systematisk overforbruk

Dagens forbruk er for stort til at kloden kan overleve. 

Foto: Helene Fjeldstad

Hvert år forbruker nordmenn 3,3 ganger så mye CO2 som det globale gjennomsnittet, og i fjor kastet hver og en av oss i gjennomsnitt 433 kilo avfall - 2 227 000 tonn til sammen. Forbruket øker hvert år. Kan vi fortsette? Og hvem er det som tjener og taper på dette forbruket? 

Les også: Mindre shopping, mer tid!

Ikke bærekraftig

Kapitalismen er det rådende økonomiske systemet i dag, og baseres på evig vekst. Denne typen forbruk bidrar til at vi produserer enorme mengder ting, og store mengder avfall. Et stort antall produkter utvikles også med planlagt kort levetid; Vi lever i et bruk- og kastsamfunn. Dette har alvorlige konsekvenser for både mennesker og økosystemer, og er ikke bærekraftig.

Vi trenger 2,7 jordkloder hvis alle mennesker på jorda skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig nordmann.

Samfunnet er i stor grad konsentrert rundt det å forbruke. Vi blir pepret med reklame og andre inntrykk hver dag, som prøver å overbevise oss til å kjøpe nye og flere ting. Det er alltid noe som er nyere og bedre.

I følge FN-sambandet vil vi trenge 2,7 jordkloder hvis alle mennesker på jorda skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig nordmann. Vi i Norge kan øke forbruket vårt uten at det tilsynelatende har noen konsekvenser for oss. Men vårt forbruk skaper store problemer andre steder i verden; både sosiale og miljømessige. 

Les også: Vi blir ikke gladere av å kjøpe mer

Bak en billig genser

For eksempel har den billige genseren du kjøper på H&M fordi den var på salg hatt et langt liv før den havnet i klesskapet ditt. Produktet startet som råstoffet bomull på en bomullsplante. Den ble kanskje dyrket på en bomullsmark i Kina. Deretter blir den bearbeidet i en annen fabrikk i lavkostnadsland som Bangladesh, til fibre man kan veve bomullstoff av. Videre blir stoffet sendt til en annen fabrikk i samme land eller et annet lavkostnadsland for å bli sydd, farget og bearbeidet til det ferdige produktet. Produktet sendes så til distribusjonslagere rundt om i verden, før det blir shippet til Norge, hvor du kjøpte genseren på salg i butikken.


Foto: Helene Fjeldstad

Vekst kan ikke være et mål i seg selv.

Arbeidsvilkårene og lønnen i produksjonskjeden er generelt dårlige, og det er mye bruk av såkalte sweatshops. Fargingen og bearbeidelsen av klær medfører også store miljøutslipp. Det blir brukt mange farlige stoffer, og mye avfall genereres under produksjonen. Flere store selskaper etablerer seg i land som har dårlige miljøreguleringer. Da sparer de mye penger, og kan slippe stoffene de bruker samt avfallet rett ut i naturen. Dette får store påvirkninger på naturen og folks helse i nærområdet og på fabrikkene. Men avfallet og kjemikaliene kjenner ingen landegrenser, sprer seg ut i havet og påvirker naturen i hele verden.

Les også: 5 tips til en mer miljøvennlig hverdag

Likt for alle?

I det kapitalistiske systemet lempes eksterne kostnader systematisk over på miljøet, mennesker og fremtidige generasjoner. Mange land har fortsatt et behov for økonomisk vekst og et økt forbruk for å sikre sine innbyggere bedre levestandard. Vi kan imidlertid spørre oss selv om det samme gjelder rike vestlige land som Norge, hvor innbyggerne legger beslag på en urettmessig stor andel av klodens ressurser?

Det er en ansvarsfraskrivelse å legge ansvaret på individene

Forbruk henger uløselig sammen med ressursbruk. Jo høyere forbruk, desto mer bruk av ressurser. I dag forbruker vi mye mer enn hva som er miljømessig bærekraftig. Vi har bare en klode, og hvis vi overforbruker får det konsekvenser for hele jorda. Det er begrenset med naturressurser, og miljøet lider under de menneskeskapte klimaendringene. Skal vi løse de utfordringene vi står overfor i dag, er vi nødt til å forbruke annerledes.

Systemet og individet

Reduksjon av forbruket krever strukturendringer, fordi økt forbruk er drivkraften bak det kapitalistiske systemet. Derfor er det en ansvarsfraskrivelse å legge ansvaret på individene. Det er Norge og andre vestlige land som må føre an, og ta ansvaret for en større omlegging av systemet vi har i dag. Staten som aktør har makt, og det er viktig at den brukes til å stimulere til lavere forbruk og bidra til å endre vanene til individer.

Foto: Helene Fjeldstad

Selv om det ikke er individer som alene skal berge jorda, betyr ikke det at vi som individer ikke har makt, og innflytelse. Forbrukermakten er sterk. Vi som fellesskap må bli flinke på å dele. Å dele ting ved kollektivt eierskap, hyttekollektiv, bilkollektiv, redskaper og verktøy; gjennom offentlig eierskap, som bibliotekene, eller ideelle delingsformer som Turistforeningen. Disse formene for deling fører til at vi kjøper og produsere færre ting, som er bra både for miljøet og lommebøkene våre.

Vi trenger å skape en økonomi som er tilpasset klodens økosystemer, der det som er bra for naturen og folk også er bra for økonomien. Stadig økt forbruk kan ikke fortsette å være normen. Vi må innse at ressursgrunnlaget vårt og klodens bæreevne er begrenset, og at vekst ikke kan være et mål i seg selv. Bruk- og kastsamfunnet er ikke bærekraftig. Ting må lages for å vare og forbruket må gjenspeile hva vi trenger, ikke hva vi vil ha.

Vi er nødt til å gi rom for handlingsalternativer som ikke finner sitt grunnlag i regnestykker om kostnadseffektivitet og i kostnad-nytte-analyser, men i rettferdig fordeling, menneskelig livskvalitet og naturens egenverdi.

Aktuelt, forbruk, shopping, livsstil