Det brukes store mengder sprøytemidler på eukalyptusplantasjene Foto: Fabio Nacimento

Stille tross stormen

Eukalyptusindustrien skaper sysselsetting, hevder den brasilianske utviklingsbanken BNDES. Under trekronene på plantasjen glimrer arbeiderne med sitt fravær.

Norge og eukalyptus i Brasil

  • Norge har lang tradisjon for å være tilstede i eukalyptusindustrien i Brasil, siden prinsessegemal Erling Lorentzens initiativ under militærdiktaturet. Selskapet hans, Aracruz Cellulose, var pionerer på celluloseproduksjon i Extremo Sul i Bahia.
  • Lorentzen har solgt seg ut av selskapet, som i dag har navnet Fibria. Oljefondet har fortsatt investeringer på 141 millioner kroner der.
  • Oljefondet har også investert 154 millioner kroner i eukalyptusgiganten Suzano.
  • Veracel er et fellesforetak mellom Aracruz og Stora Enso, der gründeren i Enso-delen av selskapet er norsk. Oljefondet har investert 4,4 milliarder kroner i Stora Enso, og eier slik åtte prosent av selskapet.
  • Norge har ikke bare investeringer i celluloseselskapene, men også i trekullprodusenten Cia De Ferro Ligas da Bahia, som omgjør eukalyptus til trekull. Oljefondet har her investeringer på 135 millioner kroner og eier seks prosent av selskapet.

Kilder: Statens pensjonsfond utland, Adital.

Det er som om tiden står stille. På rekke og rad står de rakryggede, som soldater i formasjon. Så langt øyet kan se strekker glatte, grå stammer seg mot taket av blader. Tomrommet mellom stammene fylles av et blåaktig lys. Her slipper ikke sola til, her slipper ikke livet til. Men hogstmaskinene får plass – såpass har de tenkt på da de plantet trærne. Et slikt syn er ikke uvanlig her i Extremo Sul-regionen i Bahia i Brasil. Her har celluloseselskapene har dominert ressursutnyttingen siden militærdiktaturets dager.

– Eukalyptustrærne er tre og et halvt år gamle. De skal hugges om et halvt år. Tømmeret går til cellulose, som brukes i papirindustrien, sier ansvarshavende på plantasjen. Han velger å være anonym.

 alt=

Ansvarshavende på eukalyptusplantasjen er den eneste med fast arbeid der. Han ønsker å være anonym. Foto: Maria Birkeland Olerud

Etter etableringen av eukalyptusindustrien på begynnelsen av 1970-tallet, har den økonomiske veksten i regionen skutt fart. I desember 2007 var det plantet 6000 hektar med eukalyptus i Extremo Sul, ifølge Forskningssenteret for utvikling i det ekstreme sør i Bahia (CEPEDES).

Ivonete Gonçalves i CEPEDES opplyser til den brasilianske nyhetsportalen Adital at Den nasjonale utvikingsbanken i Brasil (BNDES) gjennom Arbeidernes støttefond, finansierer alle nye eukalyptusprosjekter. Målet er å skape arbeidsplasser og inntekter til det brasilianske folket. Derfor hevder næringslivstoppene at arbeiderpartiregjerningens løfter om industriarbeidsplasser går i oppfyllelse. Det mener ikke Marco Aurelio.

Etter etableringen av eukalyptusindustrien på begynnelsen av 1970-tallet, har den økonomiske veksten i regionen skutt fart. I desember 2007 var det plantet 6000 hektar med eukalyptus i Extremo Sul, ifølge Forskningssenteret for utvikling i det ekstreme sør i Bahia (CEPEDES).

Ivonete Gonçalves i CEPEDES opplyser til den brasilianske nyhetsportalen Adital at Den nasjonale utvikingsbanken i Brasil (BNDES) gjennom Arbeidernes støttefond, finansierer alle nye eukalyptusprosjekter. Målet er å skape arbeidsplasser og inntekter til det brasilianske folket. Derfor hevder næringslivstoppene at arbeiderpartiregjerningens løfter om industriarbeidsplasser går i oppfyllelse. Det mener ikke Marco Aurelio.

Eukalyptusplantasje

Eukalyptustrærne skal hugges om et halvår. FOTO: Maria Birkeland Olerud

 alt=

– I MST-mølla har jeg flere rettigheter og større frihet, sier Marco Aurelio. FOTO: Maria Birkeland Olerud

Ny hverdag

– Eukalyptusplantasjene gir arbeid kun når trærne skal hugges, og sysselsetter ikke like mange som bosetningen, sier han. 

Aurelio er innehaver av ei maniokmelmølle i De jordløses bevegelses (MST) bosetning Bela Manhã. Lukta av nybakt brød siver ut i rommet når Aurelio demonstrerer steking av melet. Mølla buldrer og braker. 

– Jeg jobbet for Suzano i syv år, med luking, sprøyting og vedlikehold. Jeg sto opp tidlig, kom hjem sent og var lavt lønnet, forteller han. 

Selv hevder Aurelio at jobben på det tidspunktet var hans eneste mulighet for sysselsetting. Da sjansen bød seg, byttet han arbeid. 

– I MST-mølla er jeg min egen sjef, har flere rettigheter og større frihet, sier han. Aurelio er en av grunnleggerne av bosetningen innimellom eukalyptusfelt og gummiplantasjer.

 alt=

Vanessa dos Passos tjener ikke mye på vannmelonproduksjonen. FOTO: Maria Birkeland Olerud

Kaffehøst for hånd

– Jeg jobber på kaffe-, vannmelon- og maniokplantasjer. I takt med årstidene bytter jeg arbeid fra plantasje til plantasje, forteller Vanessa dos Passos, som aldri har jobbet på eukalyptus-plantasjer. For tiden er hun ansatt på en storgård for vannmelonproduksjon.

– I september gjødsler og vanner vi jorda, og luker ugress. I slutten av oktober planter vi, og fire måneder senere begynner innhøstingen. Det er tungt arbeid, og vi står i stekende sol hele dagen, sier hun.

Hvilken plantasje liker du best å jobbe på?

– Jeg liker arbeidet på kaffeplantasjene best. Der får vi lønn etter hvor mye vi plukker, og kan tjene opp til 85 realer (cirka 183 kroner, red.anm.) dagen. På vannmelonplantasjen tjener jeg 35 realer (cirka 75 kroner red.anm.) i uka, sier dos Passos. Hun framhever at arbeidet er roligere og foregår i skyggen. Kaffeplanten trives nemlig best i skyggen av andre vekster.

Skaper det flere arbeidsplasser enn eukalyptus?

– Ja, det gjør det. Vannmelon og kaffe skaper cirka like mange arbeidsplasser, men siden kaffesesongen er lengre, blir kontraktene også lengre, sier Dos Passos.

Det kan det hende hun har rett i. Mens kaffebønnene fortsatt må plukkes for hånd, er det i dag maskiner som utfører de fleste oppgaver på eukalyptusplantasjene. For eksempel annonserte Veracel Celulose i 1994 at de ville skape 12 000 arbeidsplasser i regionen. I dag har selskapet ifølge Adital 739 direkte og 3150 indirekte arbeidsplasser i produksjonskjeden.

Eukalyptustrær så langt øye kan se

Eukalyptusen er en monokultur, det betyr at den dyrkes alene og fortrenger alt annet plante- og dyreliv. Plantasjene krever enorme mengder vann for at trærne skal vokse raskt. FOTO: Fabio Nacimento

 alt=

Luis Genario da Silva har jobbet på gummiplantasjen i 16 år. Gummiplantasjen gir skygge til andre planter. FOTO: Fabio Nacimento

Gummi mer bærekraftig

Få kilometer unna summer biene mellom spredte trær og buskas. Det dufter sterkt av blomster og nybrygget kaffe. Luis Genario da Silva og kollegene tar en pause fra arbeidet på gummitreplantasjen. Han har jobbet her i 16 år, og er fortsatt ikke lei. – Her er det mer fremtid enn på eukalyptusplantasjene. Her vokser det blomster og det lever mange dyr. I tillegg er det mye jobb, og plantasjene krever mer stell enn eukalyptus. Dessuten suger de ikke like mye vann, sier han.

Melkehvit væske pipler ut av trærne, og renner i spiralformede riller i barken ned i en kopp plassert under. Fra denne saften utvinnes gummi.

– Trærne står alltid der. Vi kutter dem ikke, de vil være der resten av livet. Derfor er det mye mer bærekraftig enn eukalyptus. Plantasjen ble startet for over 27 år siden, og har stått urørt siden, forteller han videre. 

Da Silva opplyser at det ikke brukes sprøytemidler på plantasjen. Dette er sjeldent tilfellet for monokulturer. Også på papayaplantasjen i nærheten brukes plantevernmidler.

Gummi piple rut av stammen på et gummitre

Sevjen til treet utgjør råmaterialet til gummi. Gummien kan høstes fra trærne uten å hugge dem. FOTO: Maria Birkeland Olerud

 alt=

– Økologiske papaya har svartere frø og rødere kjøtt, forklarer Miraldo Dias Novais. FOTO: Maria Birkeland Olerud

Papaya sysselsetter

Miraldo Dias Novais skjærer i en gyldengul papayafrukt og peker på det blekrosa kjøttet. 

– Det brukes sprøytemidler på frukten for å holde skallet fritt for prikker, og dette mest for utseendets skyld. Giften skader faktisk frukten. Økologisk papaya har svartere frø og rødere, søtere kjøtt, forklarer Dias Novais. 

Snaue halvannen meter over bakken ruver papayapalmene med klynger av frukt under palmekronen. Jo modnere papayaen er, dess lenger nede henger den. Slik blir det skapt et fargespekter mellom de gule, modne nederst, til de grønnere, yngre fruktene øverst. Mellom hver rad av papayapalmer vokser det kaffeplanter. 

– Papaya vokser godt i samspill med andre planter. Fruktene modnes hver uke, og må plukkes litt etter litt. Slike plantasjer sysselsetter veldig mange, sier han.

Maskindrevet

Tilbake mellom eukalyptustrærne peker den plantasjeansvarlige ut en stubbe. Det er dette som står igjen etter hogst, viser han. – Her har jeg jobbet i 10 år, og jeg liker å arbeide med maskiner, sier han. Hogstmaskinene holder høy effektivitet. De tar over stadig flere arbeidsoppgaver på plantasjen, som den plantasjeansvarlige bruker 15 minutter på å kjøre rundt. 

Er det mye arbeid å sprøyte en så stor plantasje? 

– Det er det et fly som tar seg av. 

Så hvor mange er det som jobber her? 

– Bare én: Meg, svarer han og tier stille et øyeblikk. Stillheten under trekronene er total. Verken insekter eller stemmer bryter den.


Teksten ble først publisert i tidsskriftet Latin-Amerika.
Du kan lese mer om problematikken rundt eukalyptus i Brasil i rapporten Den grønne ørkenen

En eukalyptusplantasje sett ovenfra

Eukalyptusplantene strekker seg over store områder. Jordeiere kjøper opp smågårder og skog for å lage enorme plantasjer. FOTO: Fabio Nacimento