Skogmannen

Mange har lyst til å ta fullstendig fri fra det moderne samfunnet og flytte lang til skogs for seg selv. Vi har møtt en som faktisk gjorde det.

Tekst/illustrasjon:

Ludvig Gundersen

– De jeg anser som rike er de som bor langt vekk fra forurensning og som kan plukke sin egen mat hver dag

– Har du lyst på en kopp med te?

Valget står mellom fly- og bil-te, biodynamisk te og den lokale spesialiteten; granbar- og furu-te. Det blir det sistnevnte, og min vert forsvinner ut i skogen som omringer den lille, brunrøde hytta hans, for å plukke granbar og furu. Vann hentes i hans selvgravde ile og kokes opp i en gryte på gassgrillen, som utgjør det moderne tilsnittet på kjøkkenet.

– Her er alt som finnes i byen bortsett fra ting som sløver meg ned. Alt kan fikses med én pinne, mat bolig, klær, hva som helst, da mener jeg også at et tre kan bety pinne. Man trenger ikke byen, den er bare et stressmoment, forteller han.

Under: Se filmen om Pål

Pål, som han kaller seg selv, har bodd i skogen mesteparten av livet og den siste tiden har han bodd i en hytte i skogen i Enebakk, men hyttelivet er langt fra det han faktisk er vant til.

– Jeg vet ikke enda om jeg vil definere meg som boende, jeg er nok egentlig litt mer nomade, en som akkurat nå oppholder seg på en hytte, sier han tankefullt.

Feinschmeckeren

Selv om en kan tenke seg at livet kan være hardt og spartansk for en skogboer, står Pål som et eksempel på det motsatte. Han omtaler seg selv som en gourmet og forteller at han i løpet av en måned har fått kjøtt av sine venner til en verdi av 10 000 kroner. I dag står svineknoker på menyen, med grønnsaker sanket på Bygdøy kongsgård.

– Jeg har ventet hele livet på de sju magre årene, ser ikke ut til å komme ass, ler Pål godt.

Les også: Å leve i «gamledager» er fremtiden for Hurdal Økolandsby

Pål er ingen tilhenger av penger som valuta, derfor er venner og bekjente til stor hjelp, samtidig som han dyrker grønnsaker på tomten sin. Han er også en dyktig håndverker og lager blant annet skjærefjøler, smørkniver og sleiver for hånd som han bruker til å bytte til seg andre varer. Han er selvfølgelig selvlært. Siden han ikke får jakte mat i nærområdet på egne premisser, får han også litt pengestøtte i kompensasjon fra staten.


Livet utenfor normen

Pål forteller at han alltid har vært annerledes, og selv om han gjorde et forsøk på å passe inn da han var yngre, gav han fort opp. Pål så verden på en helt annen måte enn de fleste og flyttet ut i skogen blant annet for å kunne observere oss andre. Han har også forsket på respons hos mennesker og hvilke assosiasjoner folk har til ting og utrykk, og hvordan kosthold påvirker kropp og sykdom. I tillegg er han opptatt av sin egen suggesjon, som kort fortalt er prosessen hvor individers atferd påvirkes av innflytelse utefra.

– Jeg har ventet hele livet på de sju magre årene, men de ser ikke ut til å komme 

– Jeg begynte å studere menneskelige mekanismer ganske tidlig og skjønte at det man ble fortalt; at man trengte de og de tingene, og det og det formalitetsystemet, det stemte ikke, det var jo mennesker som holdt på med disse tingene, de finnes ikke i virkeligheten. Det finnes jo ikke en stat i virkeligheten, det er jo bare mennesker som flyr rundt og gjør slike ting, også kaller de det de gjør for stat, men jeg skjønte at jeg ikke trengte å passe inn for det jeg skulle oppnå, og det jeg skulle oppnå var bare kunnskap og lykke, ler han.

Det ordet som kanskje beskriver Pål aller best er flytende. For han er alt sant, og han ser alt som én og samme ting, det finnes ingen grenser mellom hva som definerer han selv og andre, og alt har en bevissthet. Selv om han ikke liker å putte merkelapp på seg selv, kaller han seg psykonaut for enkelthetens skyld.

– Jeg ser ikke noe skille mellom lodott, meg, en uranpartikkel, slimål eller Adolf Hitler, jeg ser alt som det samme, forteller han. For Pål er alt og alle forklumpninger med forskjellige egenskaper, som styres av ytre påvirkninger. Til og med grunnstoffer har bevissthet.

Frelseren

– Messiasgreiene får jeg høre ofte. Bare på grunn av utseende. Meg gående gjennom byen kan av og til være litt slitsomt. Jeg får vel høre Jesus én gang per bytur, minst.

Pål har også ved flere anledninger blitt spurt om han driver en kult oppe i skogen sin, noe han selv bare flirer av.

– Noen har prøvd å bruke meg som guru, spesielt på grunn av mine evner til å tenke logisk eller å se ting, det er veldig mange som tenker at jeg er synsk og har diverse mystiske evner, ler han.

Pål ønsker ikke å være guru, det er slik sekter utvikler seg, forteller han.

– Jeg har gjort mitt for å holde folk unna, ved enten å være brutalt ærlig eller enkle mekanismer, som å akkumulere kroppslukt i klær. Sånne ting er et fint filter, jeg kaller det idiotfilter, til blant annet å holde de verste strålingsboksene fra meg når jeg tar bussen.

Med strålingsbokser mener han mobiltelefoner og annen elektronikk som sender ut stråling.

– Lukten av menneske for mennesker i dag er noe fælt, det er noe en helst ikke skal gjøre.

– Det synes jeg er kjempeflott, for da får jo jeg litt ekstra plass og da gjør jeg det som er jobben min, å være litt i veien for systemet. For hvis en ikke stopper opp og tenker gjennom, så får man ikke stoppet opp og tenkt gjennom, og hvis en ikke har en grunn til å stoppe opp og tenke gjennom, kan en fort lure seg til å tro at en ikke har en grunn til å stoppe opp, sier han tankefullt.

– Den brøt seg ut av buret mens jeg sto der og snek seg inn i genseren min

Dyreelskeren

Pål har en magnetisk, nesten Disney-aktig tiltrekningskraft på dyr. Han forteller at både fugler og sommerfugler ofte flyr bort og rundt ham, hvorfor vet han ikke.

– Jeg har opplevd flere ganger å bli vasket i panna, veldig spesielt den første gangen, men også veldig spesielt den andre gangen, forteller han om de gangene sommerfugler har sleiket han på panna.

– Katter har gjort det samme. Kan være lukta, måten jeg ser dem på?

Pål har hatt flere dyr som følgesvenner opp gjennom årene. Før bodde han sammen med hunden Pippi, et nært vennskap, men hun måtte gi tapt til kampen mot kreft i leveren. Før Pippi hadde han følge av rotta Bøffel, som han frigjorde fra en dyrebutikk. De bodde sammen i tre år og Bøffel ble med over alt, til og med til Danmark og tilbake igjen.

– Den brøt seg ut av buret mens jeg sto der og snek seg inn i genseren min, ler han.

Frigutt

I januar hadde Pål planer om å rive deler av taket da han var svært plaget av mus som kom seg inn under tak og vegger og la igjen mat som råtnet. Da kom det som skulle bli hans neste følgesvenn: katten Frigutt.

– Jeg holdt på å gå på veggen, men så kom han, ler Pål. –  Så gikk det en uke og det ble helt rolig her.

Selv om Frigutt hadde andre eiere, ønsket han ikke å forlate Pål, og eierne ville ikke ha katten tilbake heller, så de ble værende sammen. Han forteller at katten egentlig het Niggur.

– Jeg tenkte at han kanskje skulle få sitt eget navn, enn å være noen andres spøk, så da ble det Frigutt.

Pål trekker stolen der Frigutt sitter bort til seg og klapper han på hode før han fortsetter.

– Hunder og katter som er rundt meg, de får litt ekstra plass. De blir så marginalisert ellers, det er såpass mange mennesker som har en katt eller har en hund. De har jo disse dyrene mer eller mindre som substitutter for deres egne følelser, eller for å stimulere egne følelser og egne behov.

 

Forskningen og kampen

Pål går ut i snekkerverkstedet sitt. Under et stråleteppe har han en treboks, eller strålekassa som han kaller den. Der har han mobiltelefonene sine sammen med rosequarts, som skal stoppe stråling.

– Jeg forsker på kreft, den nye folkesykdommen, alle skal få kreft nå – du også, det er sånn som er opplest og vedtatt, det er noe folk skal bli gjort vant med ganske fort, at kreft, det er vanlig, sier han.

– Jeg har svulster, ganske svære. En av de typene som vokser raskest.

– Det var én, nå er det vel sju i testikkelen, antageligvis to eller tre i lungene og én i hodet, og én mest sannsynlig i leveren eller i mageregionen, men det er bare noe jeg går ut ifra.

Nå prøver han ut hvilken effekt forskjellige dietter og stressnivåer har på veksten i kreftcellene, og selv om han ikke med sikkerhet kan si at det fungerer, forteller han at kroppen ikke har fungert så godt som den gjør nå, på lang tid.

I tillegg har Pål borreliose, men han er ikke engstelig for fremtiden.

– Jeg hadde opplevd alt jeg kunne oppleve på mange måter på ungdomsskolen allerede, da sa jeg meg egentlig ferdig med livet «nå kan jeg dø». Jeg tror egentlig ikke på død, jeg vet ikke hva det er for noe, altså hjernen min klarer ikke helt forstå det begrepet, jeg tror ikke det finnes noe som er dødt, så jeg har litt vanskeligheter med å se det sånn.

– Men er du redd?

– Nei, jeg har ikke noe å være redd for, hvis jeg hadde møtt på en elgku i skogen med en elgkalv på våren, hadde jeg kanskje blitt litt redd, ler han. Men etter å tenk seg om forteller han at han tror han egentlig hadde blitt mest fascinert.  

Aktuelt,