En jente går tur med en geitekilling i bånd.

Å ta geitekillinger ut på sitt første beite når de hopper av glede er fantastisk. Foto: Privat

Reisebrev: på gård med Grønt Spa’tak. Del 1/3

På gårder rundt omkring i landet skjer det mirakler hver dag, og på Hegli gård i Nannestad får jeg lov til å ta del i dem. I denne tekstserien forteller jeg om eventyret som frivillig på gård.

Tekst og foto:

Benedicte Steinbakk

20 år gammel fra Mo i Rana, har gått på Sund folkehøgskole og skal være stipendiat der neste skoleår. Er interessert i politikk og litteratur. 

DEL 1:

Jeg er helt på jordet. Kødder ikke: Jeg skal bo på en gård i halvannen uke. Hvor enn jeg ser er det grønne enger, dyr og møkk, mye møkk. Det tar tid å venne seg til de nye luktene, rare lydene og å være i ingenmannsland. Jeg er vant med å konstant være med folk, men finner utrolig nok selskap i meg selv, de to andre menneskene her og dyrene. Det er ikke spor kjedsomhet Her om dagen ble en kalv født,  og å mate den morgenen etterpå var ren magi.

Vi ble satt i arbeid på gården ganske raskt. Å plante tomater, luke ugress eller bære halm høres kanskje ikke ut som tidenes eventyr, men du verden så mye en får med seg! Spesielt når en lærer om de ulike plantene i naturen, for eksempel selveste firkløveren som binder nitrogen i luften. Den pollinerer, bringer mer lykke. Alle store og små ting henger sammen og utfyller hverandre. Jeg ser naturen på en helt annen måte nå, hvor enn jeg går møter jeg mirakler.

En helt egen ro

Bonde Sidsel Sandberg oppfordrer oss til å arbeide uten telefonen i lommen og ta pause fra å lytte til musikk. Jeg får på den måten timesvis ekstra til å observere alt som skjer, blant annet kattunger på eventyr og andre bønder som jobber hele dagen. Synsvinkelen brer seg utover mitt eget og hørselen stenges ikke inne av to ørepropper. Sanseapparatet skjerper seg. Hørsel, syn og lukter forsterkes. Rammene forandrer seg og jeg ser annerledes på livets store bilde. På gård bosetter en seg i naturen på en annen måte. Du finner ro i byliv, men forsøk også å vandre forbi åkrer sent på sommernetter. Da finner roen deg. Når overdøvende trafikk og reklame som skyggelegger hodet ditt fordufter. Klarner tankene. Stemmen i hodet roper: «hvor har du vært hele mitt liv?», og jeg kjenner meg hjemme. Lytter og føler på kroppen. Først er det overveldende, men man lærer seg selv å kjenne.

En jente luker i en kjøkkenhage.

Arbeidsro uten forstyrrelser fra trafikk og reklame. Foto: Privat

De andre på gården snakker om det samme. De rare små og store tingene jeg ikke rekker å tenke ordentlig gjennom i hverdagen. Fremtiden, skole, gutter og verdensproblemer. Jeg bruker en solskinnsdag på å plante bønner og fantasere om nye oppfinnelser eller diskutere krig. Sukk. Verden ja. Jeg prøver å dytte det litt unna, men så blir de jammen tatt opp ved middagsbordet. Hver dag. Selv bønder som bor på landet med dårlig dekning og tregt internett får med seg alt som skjer i verden. Kanskje enda mer? På nyhetene hører vi såvidt om landbruk, det blir omtalt som noe helt fjernt, de klarer ikke begripe hvorfor i all verden det er så viktig. En storgårdsbonde i Hedmark vet derimot hvordan en småbonde i Guatemala, Kenya eller India har det. De bærer på ulike ressurser, men samme grunnleggende behov. De trenger rettferdig lønn, gode reguleringssystemer, frisk jord og rent vann.

Den ekte skatten

Jorden er folkets evige gull og pensjonsfond. Allikevel blir det utnyttet som om det aldri vil komme en ny morgendag. Det harde arbeidet blir oversett til fordel for produkt og profitt. Bonden jeg bor hos bærer et skattekammer av eventyr og livsvisdom som hun mer enn gjerne deler. Livet på gård er ikke enkelt. Om bare flere visste det. Jeg er heldig som får oppleve alt dette. Grønt Spatak er sommerens høydepunkt i år. Ingenting kan måles. Det mener jeg. Verdiene jeg oppnår her er ikke målbare på samme måte som karakterer på en prøve, en arbeidslønn eller pensjon. Premien jeg sitter igjen med for alt arbeidet er takknemlighet og en større innsikt.

Meninger, jordbruk, ungdom, Mat