strand i vestsahara

Planen er å komme oss så langt sør vi klarer, forhåpentligvis krysse grensen, ved å si at vi skal til Daklha. For å surfe. Foto: YouTuT/Flickr CC

Reisebrev: Det finnes ikke rom for nøytralitet

Dette reisebrevet er fjernt fra andre reiseskildringer jeg har lest.

 I 26 år har den saharawiske befolkningen ventet på folkeavstemningen som skal gi dem landet sitt tilbake

Vest-Sahara
  • Omstridt område nordvest i Afrika som siden 1975 har vært okkupert av Marokko
  • Før det var området spansk prorektorat
  • Vest-Sahara er delt av en 2700 km lang mur, bygget av Marokko
  • Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara
  • Kilde: Wikipedia

VEST-SAHARA: «We usually say, that there are three things in Marocco that you are not allowed to criticize» Den unge jenta satt på gulvet med beina i kryss, hun løftet håndflata i lufta for å illustrere mens hun talte ned, «The King, God, and the governments policy about Western Sahara».

We usually say, that there are three things in Marocco that you are not allowed to criticize

Leiligheten jeg, Maryame og elleve andre ungdommer – norske, saharawiske – befant oss i, ligger i utkanten av Marrakech i Marokko. Det var seks dager og mer enn 17,5 tilbakelagte mil siden vi først landet på flyplassen i samme by. Det føltes som et halvt liv siden. Innimellom tenker jeg at det finnes ikke et reisebrev i verden som kan romme alle opplevelsene og inntrykkene turen ga oss.

Reiseskildringer jeg har lest har ofte vært fiksjonsbaserte (Steinbeck), morsomme (Bryson) eller nøytralt dokumenterende (Darwin). Noen ganger har de vært skrevet av heltetyper – et «jeg» som overvinner kritiske situasjoner, om det så er de greske krigerheltene eller modige utenrikskorrespondenter.

Dette reisebrevet er fjernt fra de reiseskildringene jeg har lest. Situasjonen i Vest-Sahara er høyst reell, det finnes ingenting morsomt ved overgrepene som begås mot den saharawiske befolkningen, det finnes ikke noe rom for nøytralitet når man ser dette med egne øyne, og helten i dette reisebrevet er ikke den som skriver brevet – det er de tusener av saharawier som hver dag kjemper for sin rett til et verdig liv og selvbestemmelse.

LES OGSÅ: Marokko bygger solceller i Vest-Sahara 

Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Området er i dag Afrikas siste koloni. Det er til tross for at verdenssamfunnet anerkjenner Vest-Sahara som et eget land, og til tross for at Den saharawiske arabiske demokratiske republikken (SADR) og Marokko i 1991 inngikk en fredsavtale. I avtalen bestemte partene at man skulle avholde en folkeavstemning om landets uavhengighet. I 26 år har den saharawiske befolkningen ventet på folkeavstemningen som skal gi dem landet sitt tilbake; 26 år med kontinuerlige menneskerettighetsbrudd fra marokkanske myndigheter. Saharawiene blir systematisk presset ut av utdannings- og arbeidssystemet, fengsles og trues for å snakke sin egen sak. Store deler av saharawiene har levd i horrible kår i flyktningleirer i Algerie.

21. januar klokka 12.00 dumpet jeg ned i flysetet. Håndbagasje, ti passkopier, tre kameraer, nødlader. I løpet av knappe to uker var vi over 60 norske ungdommer som reiste ned. Jeg lurer på om flyselskapet noen gang stilte spørsmål ved den plutselige pågangen på flybilletter til Marokko. På gruppen min var vi seks stykker: Anja, Linn-Elise, Joanne, Tobias, Tale og jeg. Vi hadde tre ting fore: observere rettsaken mot de saharawiske aktivistene som ble arrestert da politiet stormet protestcampen Gdeim Izik i 2010, møte saharawiske aktivister, og forsøke å ta oss inn i de okkuperte områdene.

Selv i retroperspektiv klarer jeg ikke å komprimere den ene dagen i rettslokalet i Rabat til én side, langt mindre ett avsnitt.

Jeg skrev tidligere at det føltes ut som et halvt liv hadde gått i løpet av de syv små dagene vi befant oss i Marokko, at det innimellom føles ut som om det er umulig å få plass til alt i ett lite reisebrev. Selv i retroperspektiv klarer jeg ikke å komprimere den ene dagen i rettslokalet i Rabat til én side, langt mindre ett avsnitt.

Bevisene som legges frem mot dem er uten hold, de har blitt torturert i fengsel, og de har ikke sett familien sin på syv år. 

De tiltalte, 25 (hvorav én ikke var tilstede) unge aktivister, har sittet inne siden 2010. Bevisene som legges frem mot dem er uten hold, de har blitt torturert i fengsel, og de har ikke sett familien sin på syv år. Vi går igjennom to sikkerhetskontroller for å komme oss inn i rettslokalet, vi gir fra oss all elektronikk, og vi bytter inn passene våre i head-set slik at vi kan høre tolkene.

 Hadde det ikke vært for aktivistene som står bak glassvegger bare et par meter fra der vi sitter, ville det vært komisk.

I syv timer sitter vi i rettslokalet. Dommeren skriker, tolken unnlater i stor grad å oversette annet enn formaliteter, marokkanske demonstranter hisser til opptøyer; det hele fremstår som en farse. Hadde det ikke vært for aktivistene som står bak glassvegger bare et par meter fra der vi sitter og familiene deres som sitter ved siden av oss som ser sønnene, kjærestene, brødrene, ektemennene, for første gang på syv år, så ville det vært komisk. På papirene som ga oss tilgang til rettslokalet, sto det at vi var internasjonale observatører. Da vi fikk dem, fikk vi også beskjed om å skrive en nøytral rapport om det vi så. Jeg har enda ikke levert rapporten. Det finnes ikke rom for nøytralitet i slike situasjoner.

Mørket sluker bilen, vi kjører i to og en halv time, og så: ny veisperring

Vi reiser videre bare et par timer etter at retten er hevet, sørover, vi vil forsøke å komme oss til El Aaiún i Vest-Sahara. Vi stopper for å sove i Agadir og kjører videre neste ettermiddag. Planen er å komme oss så langt sør vi klarer, forhåpentligvis krysse grensen, ved å si at vi skal til Daklha. For å surfe.

Temperaturen øker, landskapet utenfor bilruta blir mer steinete.

Vi blir stoppet allerede i Bouizakarna, tre uniformerte politimenn og en i sivil, ser på passene våre. Anja snur seg fra førersetet.

«De kan ikke stoppe oss allerede», sier hun, «vi er nesten 500 km fra El Aaiún».

I know what you are searching, your friends tried the same

Anja tar sjelden feil, men akkurat denne gangen gjør hun det. Etter at de politiet har fiklet med passene våre en god stund og tatt utallige telefoner, får vi beskjed om at veien er stengt. Vi peker på bilene som kjører forbi oss, og politimannen trekker på det.

«I know what you are searching, your friends tried the same».

Mer vil han ikke si. Verken han eller noen av de andre tjenestemennene vi møter, kommer noen gang til å nevne Vest-Sahara ved navn. Til slutt går han med på at vi kan kjøre mot sør langs kysten i stedet, gjennom Sid Ifni. Vi snur bilen, forsøker den andre veien, en fjellvei som noen ganger er vei, andre ganger nærmest en sti. Vi tisser i rød sand med sola i ryggen og funderer på om dette er det vakreste stedet vi noen gang kommer til å tisse. Vi kjører på veier med hundre meter dype kløfter bare centimeter fra bilsidene og funderer på om vi kommer til å dø på denne måten.

Vi visste jo alle at vi kom til å bli stoppet, men ikke  langt fra grensen, og ikke av et  velkoordinert politi.

Mørket sluker bilen, vi kjører i to og en halv time, og så: ny veisperring. Vi leverer fra oss passene igjen, politimennene plukker ned veisperringen og vi geleides til enda en politisperring med elleve nye politimenn og etterretningsbetjenter. Det er liten tvil om at ferden sørover kommer til å ende her. Alle i bilen banner lavt, ikke av forundring: Vi visste jo alle at vi kom til å bli stoppet, men ikke langt fra grensen, og ikke av et velkoordinert politi.

Et par av politibetjentene bøyer seg ned mot oss. Veien er stengt, erklærer de. Vi diskuterer med dem lenge. Vi viser på kartet hvordan veien strekker seg langs kysten og opp til Dakhla.

«That book is a lie», erklærer politibetjenten.

Det hele er tragikomisk, og alle våre argumenterer preller av eller besvares med usaklige påstander. Etter hvert begynner de å bli aggressive. Vi får ikke lov til å oppholde oss i Sør-Marokko, sier de. De ber om å få se telefonene våre, og vi skjønner at vi må gi opp. Vi har tatt opp alt på reisen på film og lydopptak; vi har ikke råd til å miste opptakene. Så vi snur. I sneglefart og med to sivilbiler etter oss, kjører vi nordover igjen. Først til Tiznit. Ingen hoteller vil ta oss inn.

«We are full», beklager den fjerde resepsjonisten vi snakker med. Så vi reiser tilbake til Agadir, eller «turisthelvetet», som byen også kan kalles. Seks ungdommer, en enormt ressurskrevende innsats fra de marokkanske myndighetene.

vei i vestsahara

Narrativet om fredsnasjonen Norge fremstår for meg mer og mer som en røverhistorie

Tre dager senere sitter vi på gulvet i leiligheten til kompisen til Maryame i Marrakech. Hun er den andre aktivisten vi får møte og ha en samtale med. De forteller begge om urettferdige strukturer, menneskerettighetsbrudd og lengselen etter frihet. Om hvordan saharawier sliter med å få seg jobb, tvinges til å undertrykke sin egen identitet, bankes opp, trues. Om hvordan det er å ha gått og ventet hele livet.

De forteller begge om urettferdige strukturer, menneskerettighetsbrudd og lengselen etter frihet. 

Det er ingen tvil om at det internasjonale samfunnet har sviktet den saharawiske befolkningen. Maryame forteller at hun er så glad for å se at vi er her – at vi engasjerer oss. Jeg kjenner at det vrenger seg i kroppen min. Det er ikke mer enn to år siden jeg fikk høre om Vest-Sahara-konflikten: En av de groveste, mest opprivende konfliktene i verden snakkes knapt nok om i et av verdens rikeste land. I stedet forties og glemmes den, mens norske selskaper handler  grønn energi, fisk og fosfat – ressurser som hentes rett ut fra de okkuperte områdene – med Marokko. Det internasjonale samfunnet har sviktet den saharawiske befolkningen. Narrativet om fredsnasjonen Norge fremstår for meg mer og mer som en røverhistorie. Denne turen har på ingen måte dempet inntrykket.

Meninger, internasjonalt, Afrika, Aktivisme