Rachel Carson var en beskjeden og tilbaketrukken biolog, men hun lagde sjokkbølger i 60-tallets Amerika. Foto: Wikimedia Commons

Rachel Carson og boken som skapte den moderne miljøbevegelsen

Én av de viktigste personene i den moderne miljøbevegelsens historie var en biolog som skrev om kjemikalier og småfugl. 

Tekst:

Simen Dalehavn Faaberg

Nettredaktør Putsj

I etterkrigstidens USA var kjemikalie utelukkende et positivt begrep. For en stadig voksende, rikere og mer komfortabel middelklasse representerte industriell kjemikalieproduksjon både menneskets herredømme over naturen og en lysere framtid. Og insektsmiddelet diklor-difenyl-trikloretan, bedre kjent som DDT, stod i spissen

Takket være DDT var var malaria på det amerikanske fastlandet snart historie.

Bønder dynket åkrene sine med DDT og opplevde rekordavlinger. Amerikanske tropper under andre verdenskrig og Koreakrigen ble utstyrt med DDT og vant med ett slaget mot lus og malaira, enhver invasjonsstyrkes verste fiende. 

DDT ble solgt på sprayflasker til amerikanske forbrukere, og det ble vanlig å kjøpe kjøkkenutstyr og møbler som kom ferdig impregnert med DDT. Takket være DDT var var malaria på det amerikanske fastlandet snart historie.

Les også: Åtte kvinnelige miljøhelter vi beundrer

I følge kjemikalieindustrien kunne DDT nærmest på egenhånd kunne utrydde sult, sykdom og elendighet.

Hva kunne gå galt?

Stille fugler
 alt=

Den stille våren kom ut i 1962 og ble umiddelbart en bestselger.

Ganske mye, skulle det vise seg. I 1962 ble det utgitt en bok ved navn Den stille våren («Silent Spring»), skrevet av den relativt ukjente biologen Rachel Carson. Hun var født i 1907, og hadde jobbet størstedelen av sitt liv som biolog hos det amerikanske direktoratet for fisk og vilt, samtidig som hun skrev en rekke magasin- og avisartikler om naturforskning. Men med Den stille våren skulle hun forandre miljøpolitikken for alltid.

Tittelen henviste til et fenomen mange amerikanere i jordbrukstunge områder hadde opplevd de siste årene: fuglene sang ikke lenger om våren.

DDT hadde hopet seg opp i næringskjeden og tatt livet av alle småfuglene.

I boken la Carson fram store mengder forskning og vitnesbyrd om effekten av DDT og andre innsektsmidler på lokale økosystemer, og kom til en tydelig, men dyster konklusjon: uhemmet bruk av industrielle kjemikalier gjør uopprettelig skade på naturen, og dette vil før eller siden slå tilbake på oss.

For å redde naturen, og oss selv, måtte bruken av slike kjemikalier reguleres.

Svertekampanje og latterliggjøring

Boken gikk rett til topps på bestselgerlistene, og kjemikalieindustrien, ledet av Monsanto og DuPont, gikk raskt til motangrep. 

De forsøkte å male et bilde av Rachel Carson som en hysterisk amatør som ikke hadde greie på det hun skrev om, og framstilte boken som en eneste lang sentimental overreaksjon basert på utdaterte, romantiske og feminine forestillinger om naturen. Vitenskapsmenn i frakk som strålte maskulin autoritet stilte opp på TV for å forklare at Carson ikke var kvalifisert til å uttale seg om saken.

«Om vi skulle følge frk. Carlson,» skrev en kritiker i et leserinnlegg, «vil vi vende tilbake til middelalderen, og insekter, pest og kryp vil igjen ta over jorden».

Les også: Var vegetarianer og sydde sine egne klær

Men påstandene og konklusjonene i boken lot seg ikke tilbakevise, og store deler av det vitenskapelige miljøet – det vil si, hele vitenskapsmiljøet som ikke var en del av kjemikalieindustrien– støttet opp om Carson.    

Hun hadde vist verden at hensynet til miljøet var nødt til å gå foran industriell vekst – og gitt patriarkiet en på tygga i samme slengen

Og da boken til slutt hadde laget så mye oppstyr at det ble innkalt til en kongresshøring om DDT-bruk i landbruket, kom den siste spikeren i kista for kritikerne: foran kongressen framstod Rachel Carson som en rasjonell, kompetent forsker som lot faktaene tale for seg selv – et stort avvik fra den emosjonelle naturhysterikeren kjemikalieindustrien hadde forsøkt å male henne som.

Miljøreguleringer og aktivisme

Bokens popularitet og Carsons innsats gjorde at politikere, bedrifter og folk flest plutselig måtte forholde seg til miljøvern. Som en direkte konsekvens av arbeidet hennes bestilte amerikanske myndigheter en rekke rapporter om miljøkonsekvensene av kjemikaliebruk, og bruken av industrielle kjemikalier ble kraftig regulert. Få år senere ble det mektige Environmental Protection Agency (EPA) opprettet for å håndheve miljøreguleringer.  

Selv døde Carson av kreft i 1964, bare to år etter at Den Stille Våren ble utgitt, men med én enkelt bok hadde hun satt miljøvern på den politiske dagsorden og etablert føre-var prinsippet som et ledende prinsipp i politikk og næringsliv.  

Hun hadde vist verden at hensynet til miljøet var nødt til å gå foran industriell vekst – og gitt patriarkiet en på tygga i samme slengen. Hennes arbeid ble grunnlaget og inspirasjonen for en hel generasjon av miljøvernere som begynte å forske på og stille folk til ansvar for miljøødeleggelser.

Det er der derfor hun av mange regnes som den moderne miljøbevegelsens mor.

Miljøplukk,