– Om vi alltid tenker de er uslåelige, taper vi kampen

Putsj møtte Francia Marquez under Globaliseringskonferansen i Oslo. Den lille kvinnen fra Colombia har mange faktorer mot seg, men gir seg ikke i kampen mot urettferdighet.

Tekst:

Marit Worpvik

Foto:

Martine Kuldvere

 alt=

– Det var mange som var veldig redde, som aldri hadde vært utenfor våre territorier, men jeg bare brukte all min kjærlighet og all min spiritualitet for å gjøre dem trygge.

Francia Marquez er kanskje et ukjent navn for mange i Norge. Globalt har hun fått mye oppmerksomhet for sin kamp mot multinasjonale selskapers utnyttelse av ressursene i Colombia. Tidligere i år vant hun Goldman Environmental Prize for sin årelange jobb mot ulovlig gullgraving i hjembyen hennes, La Toma.

Marquez begynte å engasjere seg i lokalmiljøet i ung alder. Først gjennom sang, dans og teater, men etter noen år var det andre saker som fanget oppmerksomheten hennes. Da hun fikk vite at elven i nærmiljøet hennes sto i fare for å bli forurenset av en utenlandsk bedrift, så begynte hun å kjempe kampen hun fortsatt kjemper i dag - kampen mot større bedrifter som vil utnytte ressursene til de svakeste i Colombia.

Siden den gang har det blitt mange kamper hun har måttet kjempe. I 2009, fikk beboerne i byen hennes beskjed om at de måtte flytte på grunn av gruvearbeid som skulle utføres i området. Det hadde ikke Marquez lyst til å godta.
   – Mange sa man ikke kunne kjempe imot, for dette er det tredje største selskapet i verden som driver med gruvearbeid. De hadde også støtte fra myndighetene, staten og hæren. Mange mente det var umulig å slå dem. Men jeg tror det er feil måte å se på det. Om vi alltid tenker de er uslåelige, så taper vi kampen. Vi må sette fokus på våre rettigheter, sier hun bestemt.

Gikk i tog til Bogota

Marquez samlet kvinnene i landsbyen sin, og sammen marsjerte de til hovedstaden for å si hva de mente om gravemaskinene som ødela byen deres. Kvinnene fikk et møte med myndighetene, og fikk dermed muligheten til å dele sine tanker.
   – Jeg kom opp med ideen om å gå i tog og kjempe i Bogota. Det var mange som var veldig redde, som aldri hadde vært utenfor våre territorier, men jeg bare brukte all min kjærlighet og all min spiritualitet for å gjøre dem trygge. Jeg vet ikke hvorfor andre er inspirert av meg, men jeg kan si at min kamp er inspirert av dem, forteller Marquez.

I dag er hun 36 år, og har utrettet mer enn de fleste aktivister på hennes alder. Hun tror ikke det er nødvendig å bruke mange år på å finne sin egen styrke før man kan kjempe for det man står for, men at det handler om lysten til å ville forsvare noe og vilje. Hun mener resten kommer når man begynner kampen.
   – Jeg har mye erfaring med de kampene som jeg jobber med, men jeg er fortsatt veldig ung. Det er folk i mitt samfunn som er mye eldre enn meg, og som først nå begynner å forstå alvoret og hva vi kjemper for. Jeg tror man kommer til verden av en grunn, og man må prøve å finne sin grunn. I mitt samfunn, så sier vi at man ikke kan komme til verden for kun å bruke oksygen, men at alle har et ansvar og en grunn til å leve, så den grunnen må man jobbe for å finne, forteller Marquez.

Vil endre den økonomiske modellen

På spørsmål om hva hun ville utrettet om hun var president i dag, så reagerer Marquez med å le. Før hun klarer å svare, så understreker hun at det ikke er mulig for en mørkhudet, fattig kvinne å bli president i Colombia sånn som landet er i dag.
   – Om jeg hadde blitt president, så hadde det første jeg hadde gjort vært å endre den økonomiske modellen. Det er modell som fører til vold og død. Det handler om å finne andre alternativer til utvikling, og bærekraftige, økonomiske løsninger. Det er vanskelig fordi det er noen få og veldig mektige familier som profitterer av denne modellen, forklarer Marquez.

Selv om reaksjonen til Marquez først er å le ved tanken på seg selv som president, så virker det likevel som at hun har mange tanker rundt hva hun ville endret. Etter å ha tenkt seg om, så påpeker hun flere problemer hun gjerne ville sett nærmere på.
   – Jeg ville prøvd å finne en måte å passe på barn i Colombia. Spesielt fra de første årene, og til de kan ta ansvar for seg selv. Det som skjer, er at barn blir tatt til krig og blir utsatt for vold, det er veldig vanlig i Colombia. Vi må endre utdanningssystemet i Colombia, sånn at barn får muligheten til å tenke på en mer kritisk måte og at de får lyst til å endre systemet i stedet for å bli utnyttet av det. Det handler om å skape kunnskapen som trengs til å forsvare liv, og ikke fortsette med denne modellen som kun fører til død. Vi må unngå at de blir utnyttet av dette systemet, sier hun.

Marquez mener at det er flere grunner til at politikken som føres i Colombia i dag fører til død. Hun mener at det å kjempe mot diskriminering og rasisme er essensielt for å skape endring, og at hele systemet må byttes ut.
   – Vi må få et mer deltakende politisk system som gir selvstendighet til lokale samfunn. På den måten kan vi skape gode forhold og bryte det politiske systemet som kun fører til urettferdighet. Det handler om å hjelpe de som har minst til å endre landet, mener hun.

Trenger et nytt økonomisk system i Colombia

I en ideell verden, så mener Marquez at distribusjonen av jord i Colombia må være annerledes. Hun mener dette er den viktigste årsaken til krig i landet hennes, og at det er grunnen til at så mange blir drept.
   – Det handler om en mer rettferdig fordeling av jord, og at vi må finne et annet økonomisk system. Det burde handle om utveksling av erfaring og produkter mellom seg, sier Marquez.

På spørsmål om hun noen gang føler seg liten i kampen mot større makter, så begynner hun først å le før hun nikker.
   – Jeg føler meg ofte sliten og maktesløs i denne kampen. Det er også ofte jeg vil gi opp, men det er alltid noen i samfunnet mitt som inspirerer meg. En gang kom det en eldre dame opp til meg, som sa at hun aldri kom til å forlate jorda si. Det inspirerer meg. Mennesker som har mindre krefter enn meg, eller som er offer for krig og som har mistet mer enn meg, men som ikke gir opp. Det gir meg krefter til å fortsette, avslutter hun.