Hjortene får boltre i fine landskap, mens slakteriets virkelighet er noe helt annet.

Noen dyr ble skadet under denne innspillingen

FILMANMELDELSE: «Om kropp og sjel» er en film som på mesterlig vis kombinerer en sår kjærlighetshistorie med en naken og ærlig diskusjon om kjøttproduksjon.

Tekst:

Marija Cabuskina

Om Kropp og Sjel

Originaltittel: Teströl és lélekröl. Vant årets Gullbjørn under filmfestivalen i Berlin. Vises på kinoer i Oslo, Bergen og Trondheim i november. Se informasjon om visninger og billetter her

Under rulleteksten på de aller fleste filmer blir vi fortalt at «no animals were harmed during the making of this film». På tekstplakaten til det ungarske «Om Kropp og Sjel» får vi i stedet følgende beskjed: Some animals were harmed during filming, but none of them for the sake of this film.

Den bærende kjærlighetshistorien i filmen foregår på et slakteri, og filmen gjør oss fra første stund klar over at dyrene som ble nådeløst og mekanisk knivstukket foran kamera ville fått den samme endelikt uansett om regissøren Ildikó Enyedi hadde filmet det eller ikke. 

Handlingen i filmen, som vant Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin, er bygget rundt Endre og Maria – begge ansatte ved et slakteri – som ved en tilfeldighet oppdager de møter hverandre i drømmene sine. De drømmer om at de er hjorter i en snødekket og eventyrlig vakker skog, der de vandrer, leter etter mat og drikker fra klare springer sammen.

I virkeligheten møtes de to på en pregløs kantine på slakteriet, og klarer så vidt å holde en samtale gående. Kontrasten mellom den romantiske, rå tiltrekningen de kjenner mot hverandre i drømmene og den grå arbeidshverdagen er krystallklar, særlig når vi etter hvert får se hvordan begge sliter psykisk. De må overvinne sine indre demoner for å tørre å ta steget, og på veien tar filmen oss gjennom mange tragikomiske krumspring. Vi er aldri garantert en lykkelig slutt.

En uvanlig kjærlighetshistorie innbyr til refleksjon over måten vi behandler dyr på

Noen dyr er gjenstand for romantisert fascinasjon, mens andres velvære er vi fullstendig likegyldig til. 

Filmens egenhet kommer av den sterke kontrasten mellom de romantiske dyrescenene i skogen og de grelle slaktescenene. Hvorfor er det sånn at noen dyr får leve ut sin frihet og kjærlighet i et vakkert landskap, mens andre dyr er dømt til å leve i trange båser og dø blant pregløse hvite fliser? Hvorfor tillegger vi noen romantisert verdi, mens andre er ikke noe mer enn en kilde til mat?

Poenget er ikke at det er galt å spise kjøtt. Enyedi er verken vegetarianer eller veganer, og hun har innrømmet at filmcrewet nøt kjøttmiddager på slakteriets restaurant under innspillingen. 

Endre er HR-sjefen som kjemper for å opprettholde et minimum av sympati for dyrene: Når en nyansatt slakter erkjenner at han ikke kan synes synd på dyrene i en slik jobb, svarer Endre noe paradoksalt at «Du synes synd på dem, ellers så kjører du deg ut.

Maria på sin side er den nyansatte kvalitetskontrollør og tilbringer dagene sin i det blålige lyset fra datamaskinen og vandrende mellom dyreskrottene; en arbeidshverdag bygget rundt kvalitetsstandarder som tilsier hvor mye fett, vev og kjøtt det bør være på en ku. Filmen viser med dette et kaldt, kynisk og uhyre effektivt mattilførselssystem. 

Filmens regissør, Ildikó Enyedi, mener at effektiviseringen har mørke sider.

Vi spiser kjøtt uten å reflektere over at det var et levende dyr en gang i tida, og vi dreper dem i store mengder uten å ta hensyn til hva dette gjør med oss psykologisk.

Under filmens førpremière på Cinemateket i Oslo sa filmens regissør, Enyedi Ildikóat, at hun hadde lyst til å vise mørke sider ved det rasjonelle og effektiviserende som preger vårt samfunn. Bakteppet for kjærlighetshistorien kunne like godt være et kontor, sa hun, men et slakteri skjerper kontrasten mellom det rasjonelle og det emosjonelle – en ideell bakgrunn for en diskusjon om hvorvidt vi har kastet ut empatien i vår kamp for å yte, måle og oppnå suksess.

Poenget er ikke at det er galt å spise kjøtt. Enyedi er verken vegetarianer eller veganer, og hun har innrømmet at filmcrewet nøt kjøttmiddager på slakteriets restaurant under innspillingen. Problemet er ikke at vi spiser kjøtt, det hele måten vi gjør det på. Vi spiser kjøtt uten å reflektere over at det var et levende dyr en gang i tida, og vi dreper dem i store mengder uten å ta hensyn til hva dette gjør med oss psykologisk.

De dokumentariske slaktescenene i filmen krystalliserer dette for oss. Vi får brutale nærbilder av dyr som venter på sin tur bak en tynn gardin som skiller livet fra døden. Vi ledes til å tro at de skjønner hva som skjer bak den. Vi vises slakternes vante og hverdagslige bevegelser, som gjør levende dyr til kjøttprodukter som så skal kvalitetsgraderes og bli en del av statistikken på Marias laptop. 

“Om kropp og sjel” er først og fremst en sår og vakker film om kjærlighet mellom to tause og tilbaketrukne individer. Men det er også en film om en menneskearten som har kronet seg til konge over hele dyreriket, og som viser oss paradokset i å gjøre noen dyr til gjenstand for romantisert fascinasjon mens vi er fullstendig likegyldig til andres velvære. 

Meninger, Mat, film, Kultur, vegetarisk