Når miljøet i hjernen blir mørkt

I ett år erfarte jeg at indre krise kan bryte deg ned innenfra, selv om alt ser relativt normalt ut på overflaten. 

Tekst og foto

Marit Worpvik

Redaktør i Putsj

 alt=

I denne perioden ga han meg mange tips til hvordan jeg kunne «få vekk det lille fettet på magen», om hvordan jeg burde farge håret, og han sa at jeg burde vurdere silikon. Mange setninger begynte med «du hadde vært skikkelig pen om du....».

Jeg snakket mye fra jeg var liten, hadde mange venner, og en stabil og trygg familie. Livet var egentlig ganske så bra frem til jeg var rundt 10-12 år, og menneskene rundt meg begynte å vurdere hverandre etter utseendet og “hvor kule vi var”. Det begynte med at jeg stilte meg selv spørsmål: Hva er galt med meg? Burde jeg kle meg annerledes? Er jeg stygg? Er jeg irriterende? Kommer noen noensinne til å bli forelsket i meg? Det tok ikke lang tid før jeg sluttet å stille meg selv spørsmål, og begynte å trekke egne konklusjoner: Ja, du er irriterende. Ja, du er stygg. Nei, ingen kommer til å bli forelsket i deg. 

Etter hvert ble usikkerheten forvandlet til selvforakt, og miljøet i hodet begynte å bli mørkt. Der det hadde pleid å boble over av idéer, planer, tanker og drømmer, var det plutselig ikke plass til noe annet enn negativitet og selvkritikk. På denne tiden skrev jeg i dagboken min at jeg burde operere nesen min med en gang jeg fikk muligheten, at jeg skulle ønske jeg var mindre irriterende og at jeg hatet fregnene mine.

Det skulle bli verre før det ble bedre

Da jeg var 15 år fikk jeg min første kjæreste. La oss kalle ham Dennis. Jeg husker at jeg så Dennis på Tusenfryd, og tenkte at han var skikkelig kjekk. Samme dag fant jeg ham på Nettby, og sendte ham en melding. Vi møttes en del ganger, og til slutt ble vi sammen. Jeg er ganske sikker på at dette var den lykkeligste dagen i mitt liv til da. Hvordan kunne en person som ham like meg? Jeg svevde på en rosa sky i hele 14 dager før de første problemene dukket opp: Dennis hadde vært med en annen jente, og etter å først ha løyet om det, bestemte han seg for å slå opp. 

Likevel ville han fortsatt møtes som før. Selv om Dennis gjorde meg trist, sint og frustrert, gjorde han meg også gladere enn noen andre. Da vi var sammen følte jeg meg som Marit igjen - hun jeg var før usikkerheten og det dårlige miljøet i hjernen dukket opp. Jeg lo så mye at jeg nesten tisset på meg, det kilte i magen og jeg følte at jeg endelig ble sett. Da jeg ikke var med ham, følte jeg meg tom. Jeg ville bare sove, være alene og unngå verden. Å gå ut av døren ble omtrent umulig – det krevde helt enkelt for mye energi. 

Dennis fortsatte å møte andre jenter. Om jeg ble sint, klarte han å snu det til at det var min skyld. Det endte som regel med at jeg måtte si unnskyld, for det var jo jeg som hadde drevet han til utroskap. De gangene jeg ble ordentlig sint, sendte han sangen “Halv” av Jokke og Valentinerne, og da klarte jeg ikke å være sint på han lengre. 

“Ikke forlat meg, ikke forsvinn. Ikke gå rundt og hat meg, du veit at jeg er din. For helt, helt uten deg, er jeg halv og jeg lengter tilbake til det som vi hadde.”

Ny skole, nye muligheter
På dette tidspunktet hadde jeg begynt på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Dette var mitt første år der, og jeg kjente ingen i klassen min fra tidligere. Jeg prøvde å bli venn med flere, men det klaffet ikke. En dag skulle alle beskrive hverandre til årboken. Før det var min tur gjorde det vondt i hele kroppen, for jeg visste jo at ingen ville ha noe å si om meg. Det ble helt stille da navnet mitt ble ropt opp, og alle så på hverandre. Til slutt var det en som sa: «Vi kan jo gi henne kallenavnet tyrkisk pepper? Hun spiste jo det en gang...?» 

Kort tid etter dette begynte jeg å besvime på bussen, og hver gang dette skjedde måtte jeg skynde meg av fordi alt ble helt hvitt. Besvimelse ble etterfulgt av kvalme og masse tårer, og til slutt ble jeg veldig redd for å ta bussen. Ikke lenge etter ble også veggene på skolen et stort problem i hjernen min, og jeg var livredd for å bli “sperret inne”. Morgenene før jeg skulle på skolen, lå jeg på gulvet og hylgråt. Mamma klarte til slutt ikke å sende meg dit lenger.

På samme tid som jeg sluttet på skolen, møtte Dennis det som skulle bli min største konkurrent til da. Hun kan vi kalle Ida. Ida var to år yngre enn meg, hadde halvlangt hår og var tynnere enn meg. Han møtte oss begge over en lengre periode hvor vi begge visste om hverandre. Han fortalte ofte om henne for å gjøre meg sjalu, og for å minne meg på hvor populær han faktisk var. En dag kommenterte han måten jeg kysset på, og sa at Ida pleide å kysse ham på en annen måte. Etter dette tok han hånden rundt låret mitt, og sa: «På Ida kommer jeg rundt hele låret med én hånd.» I denne perioden ga han meg mange tips til hvordan jeg kunne «få vekk det lille fettet på magen», om hvordan jeg burde farge håret, og han sa at jeg burde vurdere silikon. Mange setninger begynte med «du hadde vært skikkelig pen om du....». På denne tiden veide jeg rundt 45 kilo, og var 170 centimeter høy.

Etter en stund ba jeg ham velge: Det er meg eller Ida, ikke begge to. Dager ble til uker, og han halte ut tiden. Frustrasjonen min bygget seg opp, og til slutt krevde jeg et ordentlig svar. Dette var mailen jeg fikk i retur: 

Fredag 14.11.2008 15:23

Marit, om du skal begynne å snakke dritt om meg, så skjønner jeg ikke hvorfor jeg gadd å vurdere dette engang. Du er jo helt psykotisk. GAL! Kanskje du liker å snakke dritt om meg, men det er jævla umodent av deg. Det var DU som ikke lot meg velge, og om du tror det var lett, så kan du bare fuckeoff.

Du må alltid snakke dritt om meg, skal jeg kanskje begynne å snakke dritt om deg? Du har visst ikke forandret deg likevel, du er fortsatt den jævla psykotiske drittkjærringa.

Om du noengang skal glemme meg, så slutt å prat om meg and get a life!

HERREGUD. hvordan er det mulig.

Som vanlig var det min skyld, og denne gangen er det fordi noen hadde fortalt ham at jeg hadde baksnakket ham. Jeg husker ikke helt hvordan vi ordnet opp i det, men jeg husker at jeg begynte å tro han. Jeg var vel kanskje litt gal, da? Igjen var det jeg som måtte legge meg flat, og etter noen uker begynte vi å møtes som normalt igjen. Det gjorde også han og Ida, og jeg begynte å innse at jeg ikke kunne kreve at jeg var den eneste jenta i livet hans. 

Nok er nok

I rundt ett år gjorde jeg alt for ham, og jeg forgudet ham, selv om han datet en haug av andre jenter og manipulerte meg. Det skumle med å ha dårlig selvtillit og et dårlig selvbilde, er at man tror man ikke fortjener bedre. Man idoliserer og hyller mennesket som bryter deg ned, samtidig som man er blind for skaden vedkommende faktisk påfører. Når man samtidig havner i en depresjon hvor livet rundt deg raser sammen, kan menneskene som egentlig ikke er bra for deg bli en klippe. Jeg ville gjort hva som helst for Dennis, men Dennis ville ikke gjort hva som helst for meg. Dette innså jeg sakte, men sikkert. En dag husker jeg at jeg tenkte at nok var nok. Det hadde ikke blitt bedre; Det hadde ikke blitt færre krangler, det hadde ikke blitt færre jenter, han hadde ikke blitt snillere. Jeg blokkerte Dennis fra sosiale medier, og selv om dette var skikkelig skremmende, husker jeg at jeg også følte meg enormt fri - for første gang på lenge. 

I dag er jeg veldig trygg på meg selv, og jeg tror egentlig at jeg kan få til hva som helst. Dette er fordi jeg vet at jeg takler motgang, og fordi jeg kjenner meg selv og hjernen min veldig godt. Jeg vet hvilke mørke, destruktive og selvkritiske tanker som kan vokse og gro fritt når selvbildet er ødelagt, men jeg vet også at dette kan snu. En god selvfølelse kan fungere som en mur mot negative tanker i hjernen, og man kan komme på et punkt i livet hvor man aksepterer seg selv på en måte "Marit 15 år" aldri trodde var mulig. I dag er miljøet i hjernen min “grønnere” enn noen gang tidligere, og negative tanker slår ikke rot. Det gjør ikke noe at fregner bombarderer ansiktet mitt om sommeren, at jeg ser trøtt ut når jeg ikke sminker meg eller at håret mitt står til alle kanter til enhver tid. Nå vet jeg at overfladiske småting ikke har noe å si for livet mitt, den jeg er eller hva jeg ønsker å utrette. 

Når jeg ser tilbake på denne perioden i livet mitt føler jeg meg litt stolt. Jeg tok mange dårlige valg, og jeg burde tatt avstand mye tidligere, men det viktigste er jo at jeg faktisk klarte å komme meg vekk.

I dag har jeg en tatovering hvor det står “bra nok” på hånden, for å minne meg selv på at det er nettopp det jeg er. Jeg er bra nok, selv om jeg snakker mye, selv om jeg har fregner i hele ansiktet, selv om jeg ikke har silikonpupper, og selv om absolutt ingen kan rekke rundt låret mitt med én hånd.