Gullsofaen er ikke akkurat vakker, men den er fantastisk å sitte i og vidunderlig å sove i. Illustrasjon: Camilla Elise Berg

Minimalen: Sentimentalverdi

Da familien kvittet seg med en kjær sofa, utløste det en nostalgipreget opprydning i gamle gjenstander - og minner.

Tekst Illustrasjon:

Camilla Elise Berg

32 år og bor i Oslo. Se mer på camillaelise.com

Minimalen

En minimalistisk livsstil bidrar til en mer miljøvennlig hverdag. I denne spalten skal jeg fortelle om hvordan jeg og min samboer har blitt bevisste forbrukere, gitt slipp på eiendeler vi ikke trenger, og hvordan materialisme har fått en helt ny betydning. Jeg skal gi råd og tips utifra egne erfaringer, og forhåpentligvis inspirere underveis.

Rett før sommeren ringte mamma meg.

-Nå tar vi minimalen til nye høyder, var det første hun sa.

Umiddelbart kom frykten. En følelse av tristhet og skuffelse. Jeg satte meg ned på frysedisken til butikken jeg var i, og spurte forsiktig:

-Hva?! Har dere solgt gullsofaen?

Mamma lo i telefonen.

-Ja, vi må jo det. Vi har kjøpt leilighet i byen. Vi skal selge huset!

Gleden over at foreldrene mine hadde kjøpt leilighet og skulle selge det litt for store huset grep meg. I stede for å bli lei meg for at “Gullsofaen” skulle bli borte, jublet jeg “Gratulerer!” så hele butikken hørte det.

Les forrige utgave av Minimalen.

Gullsofaen

Gullsofaen er en kitchy, nedslitt sofa i gullfarget stoff fra 90-tallet som har vært i familien i 20 år. Det er ikke mange som vil påstå at den er vakker, men den er fantastisk å sitte i og vidunderlig å sove i. Søsteren min og jeg elsker den! Vi har tatt utallige hviler i den, det er i den vi sitter sammen på julaften og tar imot gaver, og det var i den jeg lå og leste til muntlig eksamen i samfunnsfag i 10. klasse - jeg er ganske sikker på at den hjalp meg å få den sekseren. Jeg har til og med minner av ansiktsuttrykket til vennene mine da de sank ned i herligheten. Jeg HJERTER gullsofaen.

Mamma og pappa gleder seg til å redusere både plass og ting. Som mange andre ønsker de å ha mindre å ta vare på, vedlikeholde og rengjøre. Og når den yngste i søskenflokken har forlatt redet, er det ingen grunn til å ha så mye plass.

Det er ikke mange som vil påstå at den er vakker, men den er fantastisk å sitte i og vidunderlig å sove i

Det gikk ikke mange ukene før mamma ringte på facetime for å vise meg noen esker med navnet mitt på hun hadde funnet i boden. Mens jeg så på dro hun opp notatbøker, gamle CD-plater, russelua, årbøker, brev og kort fra barndomsvenninner, dagbøker, passfoto fra 6-klasse, tegninger, videoer, utmerkelser og diplomer. Rett og slett hele livet mitt frem til jeg var 23 år lå i de eskene. Jeg ble sjokkert over hvor mye som hadde blitt tatt vare på. Jeg hadde glemt mesteparten av tingene. Jeg prøvde å svare så godt som mulig på hva som skulle beholdes og hva som skulle kastes. Men da mamma dro opp en pose med kondomer fra ei eske, ropte jeg stopp.

-Jeg tror jeg går gjennom tingene mine selv, jeg! utbrøt jeg i frykt for hva mer hun kunne finne nedi der.

Minnerydding

Da vi reiste til Nord-Norge i ferien, hadde foreldrene mine tatt med de resterende eskene til hytta. Jeg brukte en hel ettermiddag på å gå gjennom papirer, dagbøker, bilder, brev, glanspapir, frimerkesamling, diplomer og karakterbøker. Jeg ble dratt tilbake til barndommen, og det brakte frem mye latter - men også tårer. 

Tre store esker ble redusert til en veldig liten eske med bare de beste minnene som jeg tok med tilbake til Oslo. Det føltes godt å gi slipp på alt det andre.

For blant de mange gode minnene var det også noen vonde. Å lese dagboka fra jeg var 10, fikk meg til å le meg i hjel, men å lese dagboken jeg skrev da jeg var 20 var mest ubehagelig og flaut. Samtidig ble jeg fylt med takknemlighet for det livet jeg har levd frem til nå. Jeg har vært veldig heldig.

Jeg tente et bål og brant diverse papirer og dagboka fra jeg var 20. Dagboka fra jeg var 10 har jeg beholdt, sammen med noen brev fra barndomsvenninner og noen få bilder. Noen fotoalbum tok jeg bilder av med telefonen min. Tre store esker ble redusert til en veldig liten eske med bare de beste minnene som jeg tok med tilbake til Oslo. Det føltes godt å gi slipp på alt det andre.

Hva gullsofaen angår, var det ingen på på finn.no som klarte å se dens bedårende sjarm og magi. Ryktene sier at den vil bli kjørt på dynga grunnet alderdom og nedsatt funksjonsevne. Jeg håper de finner en koselig krok til den der, blant andre vakre, utslitte ting.

Hvil i fred, Gullsofaen.

Miljøplukk, forbruk, rydding, Enklere liv