Et gammelt foto av en reindriftssame

Hvem skal eie Finnmark? Samene har tradisjonelt vært mer opptatt av å forvalte ressursene enn å eie dem. Her Finnmarksvidda ca. 1900. Foto: Saamiblog/Flickr CC

Lov og rett i Sápmi

KRONIKK: Striden om hvem som skal forvalte arealer og ressurser i Finnmark har pågått i mange år. Et vedtak fra Utmarksdomstolen i januar i år kan være starten på en omveltning.

Skrevet av

Bendik Hugstmyr Woie

Kampanjesekretær for Natur og Ungdom

Lov og rett i Nesseby og Finnmark kommer til å prege debatten i Sápmi i 2017. Det bør engasjere langt utover den samiske offentligheten.

Nesseby kommune
  • Nordsamisk: Unjárgga gielda, Kvensk: Uuniemen komuuni

  • Kommune i Øst-Finnmark, grenser til Tana, Vadsø og Sør-Varanger

  • 934 innbyggere

Finnmarkseiendommen Finnmárkkuopmodat
  • Forkortet FeFo
  • Grunneier av 95 prosent av Finnmarks areal
  • Sammensatt av likt antall styremedlemmer fra Sametinget og Finnmark fylkeskommune
  • Opprettet som følge av Finnmarksloven som trådte i kraft 1. januar 2016
#NærbildeSápmi 
  • 6. februar er samefolkets dag. 
  • Denne uka er det 100 år siden det første samiske landsmøtet i Trondheim. Det var første gang samer fra ulike deler av Sápmi var samlet for en felles sak. 
  • Putsj markerer jubileet med en artikkelserie om samers kamp for et levelig miljø og egne rettigheter.


23. januar i år kom dommen fra Utmarksdomstolen for Finnmark: Nesseby bygdelag/Unjárgga Gilisearvi skulle overta retten til å styre bruken av et stort område på vestsiden av Varangerfjorden i Nesseby kommune, fra grunneier Finnmarkseiendommen Finnmárkkuopmodat (FeFo). Dette er første gang lokalbefolkning i Finnmark har fått retten til å direkte styre området de bor på og har brukt gjennom mange, mange årtier.

Først litt om historien: Kampen for samiske rettigheter i Norge strekker seg flere århundre tilbake i tid, fra da nybyggere fra Sør-Norge tok for seg av områder i Sápmi og truet levesettet og naturressursene samene levde av. Kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på 70-tallet skapte økt bevissthet. Både i den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen tenkte man mer over hvordan samer har blitt undertrykt i Norge. 

Etter år med framgang fantes det likevel flere uavklarte spørsmål, og et av de virkelige store handlet om forvaltningen av land og vann i Finnmark

I 1987 kom sameloven med opprettelsen av Sametinget, og i 1988 grunnlovsbestemmelsen om statens forpliktelser overfor det samiske folk. Likevel, etter år med framgang fantes det likevel flere uavklarte spørsmål, og et av de virkelige store handlet om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Ny, lovende Finnmarkspolitikk

Finnmark har vært, og er fremdeles, et fylke med uvanlige eierforhold. Fram til 2005 eide staten, gjennom Statskog, rundt 95 prosent av arealet i Finnmark. Nesten halvparten av all statlig grunn lå i Finnmark. Staten tok eierskap til nesten hele Finnmark fordi konseptet eiendomsrett ikke var like viktig innen fangst, fiske og reindrift som innen jordbruk. Så lenge man respekterte hverandre og ikke truet retten folk følte de hadde til å drive reindrift, høste av naturen og fiske i elvene innenfor bærekraftige rammer, gikk det fint. 

Finnmark har vært, og er fremdeles, et fylke med uvanlige eierforhold.

Etterhvert som man så konsekvense av statens monopoliserte eierskap bygde det seg opp en oppfatning om at fordelingen av arealene i Finnmark ikke var riktig. Så, på begynnelsen av 2000-tallet ville Bondevik-regjeringen finne en løsning.

I 2003 la justisminister Odd Einar Dørum (V) fram regjeringens forslag til den nye Finnmarksloven, med en formålsparagraf  som sa den skulle «legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til det beste for samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv, innbyggerne i fylket og allmennheten for øvrig». Forslaget skapte mye debatt, og ble avvist av Sametinget. Sametinget sa de ikke var blitt involvert i utformingen av loven. 

LES OGSÅ: «Samfunnsfagbøkene utelater å nevne sjøsamene»

Leder av FNs permanente forum for urfolksspørsmål, Ole Henrik Magga, mente loven ikke ga samer rett til å styre over ressurser de etter folkeretten hadde rett til. Lovforslaget sidestilte hensynet til innbyggerne i Finnmark med hensynet til allmennheten forøvrig. Det tok ikke hensyn til samers rettigheter etter ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter, og ville ikke gi lokalbefolkning styringsrett over områder de har brukt i generasjoner. Andre igjen mente regjeringens lovforslag gikk alt for langt i retning av å gi samer rett til land og vann, og sterke krefter i Finnmark Høyre krevde at Høyre gikk ut av regjering om man ikke modererte forslaget.

Sterke krefter i Finnmark Høyre krevde at Høyre gikk ut av regjering om man ikke modererte forslaget.

I 2005 kom man endelig til en enighet som både stortingsflertallet og Sametinget kunne akseptere. Blant mye annet var formålsparagrafen endret, forholdet til ILO-konvensjon 169 kom inn som et overordnet hensyn. 1. januar 2006 trådte Finnmarksloven i kraft, med en konsekvens tydeligere enn alle andre: All Statskogs eiendom i Finnmark ble overført til det nye organet Finnmarkseiendommen Finnmárkkuopmodat (FeFo). Organet fikk et styre bestående av seks personer, tre medlemmer utnevnt av Finnmark fylkeskommune og tre utnevnt av Sametinget. FeFo bestemmer endringer i bruk av utmark, jaktkvoter, de lager retningslinjer for utmarkshøsting og forvalter retten til laksefiske i de fleste vassdrag, fiske på innlandsvann og sjølaksefiske. Finnmarksloven og FeFo skulle gi finnmarkinger selv retten til å styre over egne naturressurser. I dag ser vi at motstanden mot hvordan loven fungerer og mot FeFo er stor på begge sider, også blant de som mente lovendringen var et steg i riktig retning.

Skoltsamer i 1903. Foto: Ellisif Wessel/Samiblog Flickr CC
Bukken og havresekken

En kritikk som har blitt reist mot FeFo er er at de blander roller, og har operert som både næringsutvikler og forvaltningsmyndighet. Finnmarksloven sier tydelig at Finnmarkseiendommen skal forvalte eiendommen i tråd med lovens formål. Det er forvaltning på en balansert og økologisk bærekraftig måte, og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. FeFos vedtak har ikke alltid blitt opplevd på den måten.

LES OGSÅ: «Repparfjorden er en samesak»

I Januar 2013 fikk Aurora Vindkraft AS konsesjon av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) til bygging av et vindkraftverk i området ved Fálesrášša i Kvalsund.  Aurora Vindkraft er et samarbeid mellom Finnmark Kraft AS og Fred. Olsen Renewables AS. Førstnevnte er et selskap FeFo har betydelige eierinteresser i. Fylkesrådmann i Finnmark, Øyvind Ruud, sa i 2014 at FeFo burde selge seg ut av Finnmark Kraft, og at eierskap i kommersielle selskaper kan føre til uheldige interessekonflikter. Professor ved Universitetet i Tromsø, Ivar Bjørklund, sammenlignet det med «bukken som passer havresekken». I meldingen fra 2010 om planlegging av prosjektet, er FeFo oppført både på eiersiden i kraftselskapet og som grunneieren kraftselskapet har avtale med.

FeFo er oppført både på eiersiden i kraftselskapet og som grunneieren kraftselskapet har avtale med.

I 2015 kom meldingen fra regjeringen; de avslo konsesjonssøknaden til Aurora Vindkraft i Fálesrášša. Olje- og Energiminister Tord Lien sa da at «planområdet for vindkraftverket er av særlig stor betydning for reindriften, både som kalvingsland, luftingsplass og trekkområde. Vindkraftverket kunne blitt et alvorlig hinder for å opprettholde reindriften i distriktet i det omfanget det har i dag» og at det ikke var grunnlag for å tillate prosjektet. Sametingspresident Aili Keskitalo sa at saken om Fálesrášša burde være et tankekors for FeFo.

Kritisert av FN

I 2016 var også FeFos flere roller en av grunnene til at Norge fikk kritikk fra høyeste hold. I september kom FNs spesialrapportør for urfolk med en ny rapport om menneskerettighetssituasjonen for urfolk i Norge, Sverige og Finland. Rapporten tok opp måten FeFo håndterer dobbeltrollen de har som ressursforvalter og næringsaktør er essensiell for legitimiteten til Finnmarksloven som et virkelig fremskritt for samiske land- og ressursrettigheter.

Rapporten slår fast at utvinning av naturressurser ikke skal skje uten de samiske lokalsamfunnenes frie samtykke

Rapporten slår og fast at utvinning av naturressurser og andre utviklingsprosjekter ikke skal skje uten de samiske lokalsamfunnenes frie samtykke, og at konsultasjon ikke er nok. Rapporten kritiserer Norges praksis for dette. Gruveprosjektet til Nussir ASA i Repparfjord nevnes ikke i rapporten, men dette prosjektet er et eksempel på et utviklingsprosjekt i Finnmark som har møtt enorm motstand fra Sametinget og samiske organisasjoner. Reinbeitedistriktene i området er urolige for konsekvensene prosjektet har for reindriftsnæringen som har stor aktivitet i området ved den planlagte gruven i Repparfjord, med både trekklei, beiteområde og kalvingsområde. Den planlagte dumpingen av gruveafallet i fjorden ses også på en trussel mot det sjøsamiske fisket.

FeFo har sagt ja til dette prosjektet, med positive uttalelser til både reguleringsplanen for området og utslippstillatelsen.

Ingen nye rettigheter

Opp mot vedtaket av Finnmarksloven i 2005 var et av de viktigste momentene for de som mente loven ikke gikk langt nok i å få inn en kartlegging av eksisterende rettigheter. Finnmarksloven sier at det skal opprettes en kommisjon, Finnmarkskommisjonen, som skal utrede rettighetene i ulike områder og levere en rapport. Den skal si hvem som etter kommisjonens oppfatning er eiere av grunnen og hvilke bruksrettigheter som eksisterer. Dette skulle bøte på det uvanlig monopoliserte eierskapet til land som altså har eksistert i Finnmark. I 2008 oppnevnte Kongen i statsråd Finnmarkskommisjonen.

FN-rapporten sier at Statens tidligere påståtte eierskap av grunnen ikke kan være juridisk grunnlag for å videreføre eierskap av land og vann. 

I den nevnte rapporten fra FNs spesialrapportør for urfolksspørsmål kommer det kritikk mot at kommisjonen ikke har funnet grunnlag for å anerkjenne individuelle eller kollektive eiendoms- eller bruksrettigheter for samene noe sted, utover det Finnmarksloven allerede gir alle innbyggere i fylket. FN-rapporten sier at Statens tidligere påståtte eierskap av grunnen ikke kan være juridisk grunnlag for å videreføre eierskap av land og vann. På denne måten ser det ut som kommisjonen oftere legitimerer det sterke statlige eierskapet som eksisterte før Finnmarksloven enn å anerkjenne rettigheter.

Jordgamme i Nesseby i 1935. Foto: Finnmark Folkebibliotek/Flickr CC
Lov og rett i Nesseby

Finnmarkskommisjonen mente originalt ikke at lokalbefolkningen i Nesseby skulle ha styringsretten over området sitt. Under kartleggingen av området fremmet Nesseby bygdelag/ Unjárgga Gilisearvi krav om kollektiv bruksrett, men i kartleggingen som ble presentert i 2013 ble ikke kravet anerkjent. Det var i utmarksdomstolen, særdomstolen opprettet med hjemmel i Finnmarksloven for å løse tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt, at Nesseby bygdelag/Unjárgga Gilisearvi vant frem.

Utmarksdomstolens vedtak i Nesseby kan komme til å sette presedens for områdene som ennå ikke er kartlagt av Finnmarkskommisjonen. 

Utmarksdomstolens vedtak i Nesseby kan komme til å sette presedens for områdene som ennå ikke er kartlagt av Finnmarkskommisjonen. Kommisjonen har kommet langt med arbeidet med Felt 4 Karasjok, et felt som nå har vært under kartlegging i seks år. Den lokale bruken i dette området er nok minst like omfattende som i Nesseby.

Om FeFo mister retten til å styre bruken av stadig flere og flere områder kan det bety at den rollen de har hatt de siste 11 årene i Finnmark kommer til å rakne, med mulige store konsekvenser for hvordan forvaltningen av Finnmark kommer til å se ut i framtiden.

Lov og rett i Nesseby og Finnmark kommer til å prege debatten i Sápmi i 2017. Det bør engasjere langt utover den samiske offentligheten.

Tema, urfolk, Natur, Menneskerettigheter