Menn skyter bensin på hverandre

KRIG: Kampen om knappe naturressurser kan bidra til at konflikter eskalerer, men er sjelden eneste årsak til krig. Line Lønning

Krigen om ressursene

Vi er på god vei mot jordas bristepunkt. Samtidig spås sterk befolkningsvekst og økt ressursforbruk. Vil naturressursene bli en kilde til konflikt eller samarbeid?

TEKST

Ingvild Høystad Stavem

ILLUSTRASJONER

Line Lønning

I dag er vi omtrent 7,3 milliarder mennesker på jorda. Ifølge FNs siste klimarapport vil befolkningen øke til rundt 9,7 milliarder innen 2050. Det tilsvarer en økning på over en tredjedel – noe som vil sette sine spor. I tillegg forventes det at en voksende middelklasse – som en konsekvens av at folk får mer utdannelse og høyere velstand – vil øke verdens forbruk og behov for ressurser. Rapporten Global Trends 2030, anslår en økning av vannforbruk på 40 prosent, matforbruk på 35 prosent, og energiforbruk på 50 prosent innen 2030. Flere og flere snakker om at oljens gullalder i Norge snart er omme, noe som allerede skaper angst for hvordan Norges velferdssamfunn skal finansieres i fremtiden. Vi vet at halve regnskogen er blitt ødelagt siden 2. verdenskrig, noe som stadig fører til lokale konflikter og global bekymring. Flere av verdens største elver og innsjøer er snart uttørket, resultatene er mer uro i allerede ustabile områder og millioner drevet på flukt. Dette er dagens virkelighet, er vi da på vei inn i en tid fylt av krig og konflikter over livsnødvendige naturressurser som mat og vann?

 

Går ressurser og krig hånd i hånd?

Forsker Ivar Buhaug fra Peace Research Institute Oslo (PRIO) mener det ikke finnes historiske bevis på at ressursusikkerhet har vært en direkte årsak til krig. Men krig har sjelden kun én årsak. Som regel kreves det flere risikofaktorer for at krig skal være et faktum. – Derfor kan man ikke se bort fra at naturressurser har vært sentrale faktorer i tidligere konflikter, sier han. Kongo er kjent blant annet for sine bloddiamanter. Disse har vært, og er, årsak til en rekke væpnede konflikter mellom ulike grupper på jakt etter denne dyrebare ressursen. Et annet eksempel er olje, det svarte gullet, som blir forbundet med makt og velstand. Olje blir omtalt som en sentral årsak til Irakkrigen som startet i 2003. I stadig økende grad blir også søkelyset rettet mot de fornybare ressursene, som ikke nødvendigvis er verdt mest penger, men som er avgjørende for alt liv på jorden. Klimaforsker Richard Seager ved Columbia University i New York, trekker frem vannmangel som mulig følge av menneskeskapte klimaendringer som et eksempel. Dette, sier han, kan ha ført til den pågående borgerkrigen i Syria.  I årene som ledet opp til den arabiske våren i desember 2010, opplevde Syria sin verste tørke i manns minne. Dette resulterte i at 1,5 millioner syrere flyktet inn til byene på grunn av umulige levekår på landsbygda. Dette skjedde uten at regimet prøvde å bedre situasjonen for denne gruppen. Høye matpriser som konsekvens av tørken, og migrasjonspresset på byene medvirket på denne måten indirekte til krigen, ifølge Seager. Men høyere matpriser er ikke nok i seg selv, forteller Buhaug. – Konflikter starter gjerne i områder hvor det finnes flere underliggende faktorer som øker risikoen. Det kan være snakk om ujevn eller urettferdig fordeling av privilegier og velstand, manglende rettigheter eller annet. Det er da snakk om politiske utfordringer som ikke er knyttet til klima eller ressurser direkte.

 

Ikke vær grådig, det er nok til alle

FNs klimapanel mener at vi i dag produserer nok mat til å fø 3 milliarder mennesker i tillegg til dagens befolkning på 7,3 milliarder. Utfordringen i fremtiden vil altså ikke være å produsere nok mat, men å fordele den jevnt. I dag sulter omtrent hver niende person, enda vi har en overflod av mat. I fremtiden snakker vi sannsynligvis om en mer omfattende global omfordeling av mat og andre fornybare ressurser som skog og vann for å skulle livnære verdens befolkning. Altså er vi igjen over på en politisk og ikke økologisk utfordring, som kanskje vil kunne skape spenninger mellom land på statlig nivå.

 
Klimaendringene kan gjøre vondt verre

Selv om vi kanskje produserer nok mat per dags dato til å kunne fø en befolkning på 11 milliarder, vil klimaendringene kunne redusere jordens kapasitet fra det den har i dag. Dyrkbare områder, vil kanskje ikke være det i fremtiden ettersom nedbørsmønstrene endrer seg. Områdene i beltet rundt ekvator blir tørrere, mens nordlige strøk som Norge og Nord-Europa vil oppleve mer nedbør og mildere klima. Om ikke samfunnene i de tørrere områdene greier å omstille seg og finne nye, mindre vannkrevende måter å leve på, kan det føre til uro og konflikter blant borgerne som får endret sine levekår. Om de forventede klimaendringene inntreffer, kan områdene hvor det foregår mest matproduksjon i dag endres geografisk over tid. De kan forflytte seg nordover, vekk fra de varme og de tropiske områdene. Dette kan sette de vestlige landene i en enda sterkere maktposisjon, og vi risikerer at skille mellom sør og nord blir enda tydeligere. Slike ulikheter er ofte sentrale faktorer i kriger og konflikter, og desto viktigere blir dermed den globale omfordelingen av naturressurser i fremtiden.

Ingen trussel for oss i nord?

Olje har tradisjonelt sett et høyt konfliktpotensial i forhold til fornybare ressurser, på grunn av dens høye verdi. De siste årene har flere stormakter som USA, Russland og Kina fått øynene opp for Arktis, etter at det er blitt kjent at det kan skjule seg store oljereservoarer på polens havbunn.

– Norge har også en finger med i spillet om Arktis, og vi skal ikke avfeie muligheten for en militær konfrontasjon over ressurstilgangen i Arktis, indikerer Buhaug.

Han mener imidlertid at en fremtidig krig mellom for eksempel NATO og Russland er usannsynlig, men at ressurskampen i Arktis likevel er noe vi bør være oppmerksomme på. På den andre siden er det ikke utenkelig at det oppstår konflikter i vesten om naturressurser, men kanskje heller i form av trusler, eller økonomisk krigføring gjennom boikott eller importskatt, snarere enn ved militære virkemidler. 

En økende migrasjon nordover som følge av klimaendringene er kanskje det vi i nord vil merke sterkest. Man kan undres om det vil påvirke samfunnet vårt på godt eller vondt?

 

Uten mat og drikke, duger krigeren ikke

Gjeter- og nomadefolk i Nord-Afrika havner stadig i konflikter og voldsepisoder med lokale fastboende bønder og naboer over knapphet på dyrkbar jord og oaser. Nord-Afrika er et område som stadig oftere blir rammet av tørke, noe som reduserer tilgangen til ressursene ytterligere. Det er kanskje naturlig å tenke at konfliktene dermed også forverres. Forskning viser derimot at i perioder med tørke og ekstra stor knapphet på vann og andre typer fornybare ressurser som skog, dyrkbar jord og beitemark, ser man en nedgang i voldelige konflikter. Tidligere Nobels fredsprisvinner Elinor Ostrom har foretatt studier som viser hvordan knapphet på ressurser oftere fører til samarbeid enn krig. Det er mange studier som underbygger dette. For eksempel i Kenya, hvor det er mye vold og uro på et lokalt nivå om naturressurser som vannhull og jord, viser forskning til et positivt mønster hvor man deler på de knappe ressursene i perioder med tørke. OECD beregner at innen 2030 vil halvparten av verdens befolkning leve i områder med alvorlig vannknapphet. I dag lever 40 prosent av verdens befolkning nær elver som renner gjennom flere land. Landene ved enden av slike elver er ofte avhengige av at landene oppstrøms bruker elven bærekraftig for å få dekket sine behov. En slik avhengighet av riktig forvaltning på kryss av landegrenser skaper fort gnisninger mellom stater. Egypt for eksempel, som ligger ved enden av Nilen, ligger meget sårbart til og er avhengig av at de andre landene langs Nilen verken overbruker eller forurenser elven. Etiopia har satt i gang et demningsprosjekt som vil kunne redusere vanntilførselen av Nilen til Egypt – noe som har skapt store spenninger mellom statene. Jan Egeland og Ivar Windheim fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) påpeker likevel at: «Ressursknapphet skaper sjelden krig, men eksisterende konflikter kan bli forverret og fredsarbeid vanskeliggjort av kampen om de knappe ressursene.» Hvis spådommene for klimaendringen stemmer, og fører til at elver som Nilen og Hindus (som er delt mellom Pakistan og India) blir redusert – vil statene følge den samme dynamikken som kenyanerne, og søke mot samarbeid, eller ser vi for oss fremtidige ressurskriger?

 
Motivasjon til teknologisk utvikling og samarbeid

Fremtiden er ikke skrevet i stein, og i de kommende årene vil mye avhenge av hvordan styresmaktene velger å forvalte verdens ressurser. Skal man unngå konflikter er man nødt til å samarbeide om å finne felles løsninger. For å finne bærekraftige løsninger, både for planeten og menneskeheten, er vi avhengige av å satse på teknologi og samarbeid. Midtøsten er en av de mest sårbare regionene for klimaendringer når det gjelder vannmangel. For å løse dette har Qatar og Jordan de siste årene valgt å satse på et pilotprosjekt som bruker solenergi til å omgjøre saltvann til ferskvann. De driver store drivhusanlegg som får ørkenen til å blomstre. Prosjekter som dette er fortsatt under utvikling, men slik nytenking kan være med å løse fremtidens utfordringer. Det hender at to eller flere land gjør krav på samme område, enten det er en skog, pol, eller elv, men det behøver ikke føre til konflikt. Historisk sett, kan det likeså godt initiere samarbeidsavtaler over disse omstridte områdene som kommer alle parter til gode. Altså ser vi at verdifulle naturressurser eller ressursknapphet kan være et insentiv til samarbeid og teknologisk utvikling, fremfor krig og konflikt.

Tema, Krig, Olje og gass, klimaendringer