Klimakrisen kan ikke løses uten kvinner

Du har kanskje hørt noen si at “klimakamp er kvinnekamp”? Hvorfor er det sånn? Og hva er kvinners rolle når verden står overfor kriser? 

Tekst

Matilde Corneliussen Løvvik

Matilde har sittet i sentralstyret til Natur og Ungdom.

Foto

Thomas Mordal/Natur og Ungdom

Selv om Taiwan ligger nært Kina, hvor Covid-19 først ble oppdaget, har landets første kvinnelige president klart å begrense smitte. Taiwan har nærmere 24 millioner innbyggere, men kun 500 har blitt smittet av korona. De var også såpass tidlig ute med å få på plass smittevernutstyr til helsevesenet at de kunne donere 10 millioner munnbind til USA, og elleve land i Europa.

Før jeg går i gang med å fortelle om kvinner i kriser vil jeg begynne med et av mine personlige favorittsitater; Reese Witherspoons sitat fra talen hennes fra “Glamour’s women of the year” i 2015. Witherspoon sier til et jublende publikum:

“I dread reading scripts that have no women involved in their creation because inevitably I get to that part where the girl turns to the guy, and she says; "What do we do now?!" Do you know any woman in any crisis situation who has absolutely no idea what to do? I mean, don’t they tell people in crisis, even children, "If you're in trouble, talk to a woman." It’s ridiculous that a woman wouldn’t know what to do”.

Hun har helt rett, det er bare på film at kvinner snur seg rådvill til mannen i en krisesituasjon. Som klimaaktivist og feminist kobler jeg naturligvis sitatet til klimakrisen, og jeg tenkte på Greta Thunberg og klimabevegelsen. Kan du se for deg at Thunberg snur seg til en mann og spør: “Hva skal vi gjøre nå?” Kan du se for deg noen av de tusenvis av jentene i Natur og Ungdom stille det spørsmålet? Det kan ikke jeg. 

Kvinner er stor del av kampen

Å jobbe mot klimaendringene er i aller høyeste grad krisehåndtering. I enhver krise har kvinnene opp gjennom historien tatt stor plass i motstanden, men også løsningene. Kvinner, og særlig urfolkskvinner, verden over kjemper mot urettferdigheten ved inngrep i naturen og klimaendringene. Enten det gjelder kvinnene som tok over mennenes arbeid under første verdenskrig, eller kvinner som mobiliserer til motstand mot store naturinngrep som Dakota Pipeline, eller mer lokale eksempler som gruvedumping i Førdefjorden. Ikke minst er selve kvinnebevegelsen et eksempel på hvordan kvinner opp gjennom historien har kjempet mot urettferdighet. Kvinner er på frontlinjene og kjemper  når urettferdigheter oppstår. Ikke bare i vesten, men i hele verden ser man hvordan kvinner griper kampen mot klimaendringene med begge hender og røsker godt tak i urettferdigheten krisen medbringer. 

2020 har lært meg at kvinnelige ledere er ekstremt gode på krisehåndtering. Flere av landene som har taklet Covid-19 best har en ting til felles; de har kvinnelige ledere. Fra Norge til Taiwan og New Zealand - kvinnenes evne til å takle krisen har vært uvurderlig. Selv om Taiwan ligger nært Kina, hvor Covid-19 først ble oppdaget, har landets første kvinnelige president klart å begrense smitte. Taiwan har nærmere 24 millioner innbyggere, men kun 500 har blitt smittet av korona. De var også såpass tidlig ute med å få på plass smittevernutstyr til helsevesenet at de kunne donere 10 millioner munnbind til USA, og elleve land i Europa. Den New Zealandske presidenten Jacinda Ardern har blitt særlig roset for hennes evne til å være tydelig og klar i hennes tale; “The situation here is moving at paste, and so must we”, sa hun i en pressekonferanse i begynnelsen av utbruddet. Hun gjorde det tydelig at det ikke var tvil om at tiltakene skulle være strenge, men fungerende. Ikke bare når det kommer til mobilisering av helsevesen, og hvor fort landene har fått på plass lover og regler, men også når det kommer til omsorg og kjærlighet til folket. Disse kvinnelige lederne har behandlet folket som en eneste stor familie, de har forstått hvordan folket rammes, og vist kjærlighet og omsorg i en desperat tid. Mens Erna Solberg holder pressekonferanse for barn for å berolige, preges nyhetsbildet av mannlige verdensledere som fornekter krisen, sprer frykt og rasisme. “Jeg har et sterkt behov for å si at vi ikke kan senke skuldrene og tro at vi nå kan lene oss tilbake og bevege oss tilbake til hverdagen slik den var før.”, sa Erna i en pressekonferanse 7. april. En uke senere går Donald Trump ut og støtter de som demonstrerer mot tiltakene. Han mente demonstrantene virket svært ansvarlige. Brasils president Bolsnaro påstår på sin side at koronaviruset bare er noe mediene har funnet på, og at Brasil må tilbake til normalen. Kontrasten mellom Trump og Bolsnaro, og Solberg og de andre kvinnelige lederne er så tydelig at det nærmest er en karikatur. 


Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen


Større ansvar i vanskelige tider

Ikke bare kvinnelige statsoverhoder har vært helter i denne situasjonen. To tredjedeler av verdens helsearbeidere er kvinner. I Norge utgjør kvinnene en enda større andel av helsearbeiderne. I tillegg til alle kvinnene som jobber nå, er det også ofte kvinner som får hovedansvaret for å forsørge familien i en krisesituasjon. I disse koronatider kan det bety at kvinnen i en husstand får ansvar for å handle mat på butikken, lage mat og hjelpe barna med hjemmeskole - en mye større arbeidsmengde enn normalt. Kvinnene opplever også at det å opprettholde familiens helse er deres oppgave i større grad enn mannen gjør, det fører til mye mer ansvarsfølelse og stress for kvinnen. Det samme skjer når det oppstår naturkatastrofer. Men hva betyr det å ha ansvar for å forsørge en familie - når krisen man rammes av er naturkatastrofer, matmangel eller mangel på strøm?

Kommer ikke til ordet

I kriser er kvinner ofte helter, men kvinnene er ofte også hardest rammet. I mange land som blir hardt rammet av klimaendringene jobber mannen i familien utenfor hjemmet, mens kvinnene har ansvar for å dyrke mat, skaffe vann, og annet omsorgsarbeid. Når klimaendringene fører til tørke og naturkatastrofer, blir det vanskeligere for kvinnene å utføre arbeidet sitt. 

Verden over har aktivister fortalt om et alarmerende høyt antall varslinger om vold i hjemmet etter verden sakte men sikkert stengte ned. Mange har nå ikke mulighet til å komme seg vekk fra overgriperen sin, og økt stress rundt økonomisk situasjon fører også til flere tilfeller. Likevel kommer kvinnene som opplever urettferdigheten på kroppen hver dag sjelden til ordet. Det skyldes i stor grad mangel på tilgang til utdanning og mulighet for å delta i samfunnsdiskusjoner. Dette er et stort problem. En løsning på klimakrisen som ikke tar med innspillene fra de som blir hardest rammet og opplever krisen på nært hold, er ikke en løsning som monner.  Det blir som å måke veien for snø for at bilistene skal komme seg frem, kun for å skape et nytt problem; snøen ender opp på fortauet hvor barnevogn-trillere ikke kommer seg frem. Hvis man hadde samlet innspill fra både fotgjengeren og bilisten ville man funnet en annen løsning. Henger du med? 

I koronakrisen må feministene slippe til for å sørge for at krisehåndteringen blir best mulig, at kvinnene i hjemmene er trygge, at arbeidsdelingen blir likere og at helsearbeiderne lønnes rettferdig. I enhver vurdering av neste steg i en krise, bør man sikre kvinnelig eller feministisk representasjon. Uten de kvinnelige perspektivene i en krise vil man heller ikke kunne finne de rettferdige løsningen uten at de som er rammet for en mulighet til å forklare hva urettferdigheten er. Å sikre kvinnelig representasjon handler delvis om kjønnsbalanse i politikken, men det handler også om å invitere organisasjoner som fremmer feministiske perspektiver til diskusjoner og beslutningsforum. Ikke minst er det helt nødvendig å ha med kjønnsperspektiver også i de diskusjonene som ikke handler direkte om kjønn. Altså; selv om likhetstegnet mellom klimakamp og kvinnekamp, eller koronakrise og kvinnekrise, ikke er åpenbart ved første øyekast, må vi alltid stille spørsmålstegn ved hvorvidt det er der. Vi er nødt til å la feministiske perspektiver slippe til - også når vi løser klimakrisen. Uten å lytte til kvinnenes fortellinger om utfordringene de får i møtet med klimaendringene, og utfordringene de har med å delta i samfunnsdebatten, vil vi ikke få en rettferdig løsning på klimaendringene. 

Kvinner og menn spiller ulike roller i samspillet med naturen

Alle mennesker lever i samhandling med naturen, men i historien har arbeidsdelingen ført til et kjønnsmønstret forhold til naturen, hvor kvinner og menn bruker og opplever naturen ulikt. Økofeminster og klimaforskere Sally K. Fairfax og Louise Fortmann ser til skogbruk i utviklingsland for å forsøke å finne ut hvilke hensyn som blir tatt når utenforstående skogbrukere kommer til et sted for å utnytte skogen. For eksempel hvis et selskap fra vesten kommer til Latin-Amerika for å starte skogbruk i en skog der. Fairfax og Fortmann observerer at kvinnene i lokalsamfunnene bruker planter og arter i skogen til en rekke ulike ting, alt fra medisiner, mat og til å farge klær. Men selv når selskapene henter innspill fra lokalbefolkningen er det ikke sikkert de snakker med kvinnene. Artene og plantene kvinnene bruker riskerer man dermed at forsvinner. “The consequences (…) are particularly negative for women because even the forester who consults with local people is still unlikely to consult with the women. At best the result of this is that women's problems and products are not served by projects; at worst, they may actually be destroyed by them.” 

En av de viktigste økofeministene, Val Plumwood fra Australia  overlevde et krokodilleangrep på 80-tallet en gang og det forandret hennes liv. Ved å fortelle historien om hvordan hun kom seg unna krokodillens dødelige grep og forsøk på å gjøre Val til byttet sitt, ville hun også fortelle historien om hvordan vi mennesker alltid ser på naturen som noe utenfor oss, noe annet. Hun mener med dette at vi mennesker innbiller oss at vi er naturlig overlegen, og glemmer at vi er avhengig av naturen, og også et potensielt bytte. 

“It seems to me that in the human supremacist culture of the West there is a strong effort to deny that we humans are also animals positioned in the food chain. The thought, This can't be happening to me, I'm a human being. I am more than just food! was one component of my terminal incredulity. It was a shocking reduction, from a complex human being to a mere piece of meat.” skriver hun. 

Krokodillen er ikke bare en krokodille, krokodillen er korona, krokodillen er klimaendringene. Vi er ikke trygge fra krokodillen, korona, klimaendringer, vi er et bytte. Løsningen på den økologiske krisen vi står midt oppi er totalt avhengig av at vi forstår at menneskene ikke er uovervinnelige, overlegne vesener. Og for å forstå dette kan vi ikke gjøre annet enn å lytte til historiene om krokodilleangrep, eller i oversatt betydning, historiene fra kvinnene som er klimaendringenes bytte. 

Vi må la kvinnene være helter, la de komme med historiene om hvordan naturen og kriser rammer dem. La de kvinnelige lederne gjøre sin jobb. Vi må slutte å tro at vi kan løse klimakrisen uten feministiske perspektiver, slutte å glemme at kvinnekamp også er klimakamp og sist men ikke minst må vi slutte å vise frem kvinner som avhengig av menn for å håndtere kriser. Verden er faktisk avhengig av kvinner for å håndtere kriser best mulig.