Fiskebåt durer over Trondheimsfjorden

Kampen om kysten

Hvert år tas det vedtak i norske kystkommuner om hvordan kysten skal forvaltes, men holder vedtakene vann?

Skrevet av

Bendik Hugstmyr Woie

Kampanjesekretær for Natur og Ungdom

 Konflikten mellom kystfiskere og oppdrettsnæringa er en av de vanligste problemene i forvaltningen av kystområdene.

Fakta:
  • Kvænangen kommune er den nordligste kommunen i Troms. Kommunesenteret er Burfjord, og kommunen har per 1. januar 2016 1231 innbyggere.
  • Kystsoneplaner forvalter strandsonen og areal på sjøen ut til én nautisk mil, og bestemmer hva arealet skal kunne brukes til. Planene varer over flere år, men kommuner kan vedta dispensasjoner.
  • Marine Harvest er verdens største oppdrettsselskap, og har anlegg langs hele norskekysten og virksomhet
  • i 23 andre land. Hovedkontoret ligger i Bergen.

Burfjord, Kvænangen kommune. 27. april 2015:

Kommunestyret i Kvænangen er samlet. På tilskuerbenken sitter lokale kystfiskere, naturvernere og innbyggere nært det omstridte Spildra øst-feltet, som i kommunens kystsoneplan er regulert som fiskeområde. Her ønsker Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap, å drive oppdrett. Og nå skal kommunestyret i den lille kommunen i Nord-Troms på rundt 1200 innbyggere behandle saken. 

Kommunepolitikerne i Kvænangen vedtar å gi selskapet dispensasjon fra kystsoneplanen og åpne området, som de selv regulerte til kystfiske, for oppdrett. Mange kystfiskere er redd dette vil fortrenge dem fra store deler av Kvænangsfjorden.

Forutsigbarhet

Kampen om arealet på kysten kan fort virke uforståelig. Norge er et lite land på bare fem millioner mennesker. Kysten vår er derimot enormt stor: vi har 2500 kilometer kystlinje, og en kystsone innenfor grunnlinja på hele 90 000 kvadratkilometer, altså på størrelse med hele Portugal. 

Man skulle tro at et land som dette ikke skulle ha problemer med å kombinere flere næringer på kysten. Men sannheten er at konfliktene i dag er store. Friluftsliv, oppdrett, kystfiske, skipsleder; interessene langs kysten er mange, og dette er bare noen av dem. Det er dessuten begrenset med plass. Dette må kommunene ta hensyn til når de vedtar kystsoneplanene, som er planene for hvordan kystområdene skal forvaltes. Kystsoneplanene er hjemlet i Plan- og bygningsloven, og alle kommuner med kyst er pliktet til å ha dem. Planene lages ofte av flere kommuner sammen, og gjelder gjerne over flere år. 

De skal både regulere strandsonen, og havområdene ut til en nautisk mil. Planene eksisterer for å gi forutsigbarhet. Innbyggerne har rett til å vite hva arealet i kommunen skal disponeres til og hva de har rett til å gjøre, og brukerne av kysten skal kunne stole på at det er plass til deres aktivitet lengrefram i tid.

Konflikt mellom næringer

– Trenger han Fredriksen enda flere milliarder? Skal vi miste jobbene våre, bare fordi han skal kjøpe seg en ny suite i London? Det sa kystfisker Trond Isaksen da Dagens Næringsliv i mai intervjuet ham etter vedtaket i kommunestyret i Kvænangen. 

I 30 år har Isaksen fisket på området i Spildra øst, der Troms og Finnmark møtes i Kvænangsfjorden. (John Fredriksen er storinvestor i Marine Harvest og generell superriking, red. anm.) Konflikten mellom kystfiskere og oppdrettsnæringa er en av de vanligste problemene i forvaltningen av kystområdene. Det går fort på bekostning av fiskeområder hvis et område settes av til oppdrett, og en oppdrettsnæring i kraftig vekst medfører at stadig større arealer blir lagt beslag på. I tillegg opplever fiskere at oppdrettsnæringa legger beslag på større arealer enn det de får tillatelse til. Dette skjer blant annet gjennom spredning av sykdom og parasitter. 

Kystfiskerne står for den produksjonen av fisk som er mest miljøvennlig. Havfiskerne bruker mer drivstoff og aktive redskaper som tærer på både fiskebestandene og naturmangfoldet i sjøen, og oppdrettsindustrien opplever problemer med lus og genetisk forurensning ved rømming. Kystfiskernes produksjon er derimot mer skånsom for naturen, de bruker mindre drivstoff og tar i mye mindre grad opp fisk de ikke skal ha.

Fjell med fjord foran

Aibmadasgaisa over Kvænangen Foto: Ximonic Wikipedia

Om man skal sikre rekruttering og vekst i kystfisket, kan ikke oppdrettsindustrien legge beslag på alle områdene deres. 

Dispensasjonsjaget

Kystsoneplanen for Kvænangen ble vedtatt i begynnelsen av 2015. Saken om det aktuelle området ble allerede da tungt debattert da det ble foreslått å åpne området for oppdrett. Kystfiskerne vant fram, og området ble i stedet regulert til fiskeområde. Det var en stor glede å kunne fortsette å fiske der de alltid hadde fisket, men gleden skulle vise seg å være kortvarig. Like etter, i april 2015, fikk kommunestyret en søknad fra Marine Harvest på bordet. De ville drive oppdrett på Spildra øst. Flertallet i kommunestyret vedtok dispensasjonen, uten å sende den på en formell høringsrunde først. Høringen skjedde først etter vedtaket var gjort, og svarene kommunestyret fikk var langt fra positive. Det lokale grendelaget, fiskelaget og Sametinget var blant de som klagde, men kommunestyret vedtok senere å se bort fra klagene og gjøre endelig vedtak om at dispensasjonen skal innvilges. Hva får lokalpolitikere til å skifte mening så raskt? 

Området som den ene måneden vedtas til å være et fiskeområde blir den neste vedtatt til å være et oppdrettsområde. For lokalpolitikere i fraflytningstruede kommuner som Kvænangen, kan det være fristende å gjøre hva enn man kan for å få oppdrettsselskaper til å etablere seg i kommunen, også om dette skulle utfordre etablerte næringer man har levd av i mange årtier. Kystsoneplanene eksisterer for å skape forutsigbarhet for alle nær kysten. Dette utfordres av dispensasjonssøknader om å bruke areal til noe annet enn det kystsoneplanen legger opp til. Plan- og bygningsloven presiserer at «dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt.» 

Når kommuner som Kvænangen vedtar dispensasjoner som i høyeste grad endrer formålet i planene, kan det virke som det er en annen forutsigbarhet som gjelder: Forutsigbarheten i at oppdrettsselskapene får akkurat de arealene de ønsker. 29. august 2016 kom kontrabeskjeden fra fylkesmannen i Troms: Vedtaket fra kommunestyret i Kvænangen oppheves, det strider mot Plan- og bygningsloven fordi det er en så vesentlig endring av formålet i planen. Miljøbevegelsen og kystfiskere feiret vedtaket som både en viktig seier for fiskenæringa rundt Spildra og en viktig seier mot dispensasjonsjaget fra oppdrettindustrien.

Ingen forsikring

Vedtaket slår fast at kystsoneplanene skal være forutsigbare for alle, men vedtaket fra fylkesmannen i Troms er ingen forsikring mot oppdrett i kystfiskernes områder. Selv om dispensasjoner slås ned på av fylkesmannen, kan fiskeområder som Spildra åpnes for oppdrett gjennom den ordinære behandlingen av kystsoneplaner. 

Fiskerne på Spildra kan ikke være sikre på at de får førsterett på fiskeområdene sine. Kampen om plassen pågår langs hele kysten. Om man skal sikre rekruttering og vekst i kystfisket, kan ikke oppdrettsindustrien legge beslag på alle områdene deres. Lokalpolitikere må fatte vedtak som holder vann over lengre tid, også for det lønnsomme, bærekraftige og tradisjonelle kystfisket.

Tema, Sjø, fiskeri, Olje