En oljeplattform ute i havet, en liten rød båt kjører mot platformen

Kampen om Bjørnøya

Arktisrådgiver hos Greenpeace, Erlend Tellnes, forteller den dramatiske historien om kampen mot oljeboring lenger nord enn noen gang tidligere.

Målet for aksjonen i fjor vår var å stanse Statoils prøveboring nær Bjørnøya. Med et regelverk som er mer normstyrt enn lovfestet, troner Arktis som det siste eldorado for uutforsket natur. Dermed er det et kappløp om Arktis. En kamp mellom stater, oljeselskaper, store trålere og miljøorganisasjoner om hva som skal utforskes og hva som skal vernes.  

Greenpeace har de siste årene jobbet for å verne områder i Arktis. Da norske myndigheter ga grønt lys for prøveboring etter olje, bestemte derfor organisasjonen seg for å benytte protestformen sivil ulydighet. Tellnes’ fortellingen begynner i en hast mot slutten av mai-måned i fjor, da den planlagte prosessen ble fremskyndet.

Ingen tid å miste

– Det er drama på kontoret, vi har fått beskjed om at riggen har flyttet på seg. Alle løper hjem og pakker utstyret så raskt de kan, i tillegg må vi ta kontakt med aktivistene som skal delta i aksjonen.

Greenpeaceskipet Esperanza legger fra kai i Stavanger og setter kursen mot nord. På veien stopper skipet for å skape publisitet og lage reportasjer.

– Da skjer det noe spesielt, riggen stopper, det ser vi på radaren ombord i skipet. Vi snakker med teamet på land som forklarer at vi har sendt inn klage til miljødirektoratet og at de har gitt oss medhold.

Statoil må dermed vente på klarsignal fra Tine Sundtoft hos Klima- og miljødepartementet, for å kunne fortsette mot Bjørnøya og bore. Dette kan ta alt fra to timer til to uker, forklarer Tellnes. Nå var det bare å vente.  

Mandag klokken 16, ringer teamet i Oslo til Esperanza og forklarer at klagen er avslått, nå kan Statoil bore. Etter å ha konsultertmed mannskapet og leder i Greenpeace Norge,Truls Gulowsen, bestemmer aktivistene seg for å starte aksjonen.

Esperanza kjører langsomt og ankommer riggen som ligger stille, klokken fire natt til tirsdag.

– Kystvakten er på plass, det synes på radaren. Riggen ringer oss og gir beskjed at vi er på kollisjonskurs og ber oss holde avstand

«Vi har rett til å aksjonere»

I løpet av kort tid har aktivistene gjort seg klare til å borde riggen og setter ut småbåter på vannet som frakter dem bort.

– Ti-tolv stykker klatrer opp stigen, men noen klatrer også opp med tau og får festet seg oppunder riggen. Samtidig forklarer jeg over radio fra Esperanza at dette er en fredelig demonstrasjon og at vi har rett til å aksjonere.  

Etter et par timer dukker Kystvakten opp. Teamet på land tar kontakt med kystvakt og politi og understreker at de ikke har rett til å arrestere aksjonistene fordi riggen ikke er i norsk territorium.

Aksjonen er i gang og varer i to døgn. I løpet av denne tiden sprer nyheten om Greenpeace-aksjonen seg i verden. Erlend Tellnes lar seg intervjue av media og oppdaterer samtidig Esperanzas twitterprofil jevnlig.

Etter 48 timer befinner to aktivister seg igjen på riggen. Av sikkerthetsmessige grunner kan ikke riggen fortsette reisen mot borestedet så lenge det er aksjonister ombord.

– Politiet og Klima- og miljødepartementet forsøker gjennom 48 timer å finne en måte å få oss bort på. Det er nok litt av en hodepine vi skaper for dem.

Til sist blir de to gjenværende aksjonistene arrestert og fløyet til land. Disse blir sluppet fri uten tiltale.  

Aksjonen fortsetter

Dermed tror alle at aksjonen er over, men det er den ikke. Mannskapet ombord på Esperanza drar i stedet mot borestedet og plasserer skipet akkurat der boringen skal finne sted to timer før riggen ankommer.

– Kapteinen, en stor og kraftig russer, sier at dette ikke kommer til å fungere og at de vil bruke et skip til å dytte oss bort og starte boringen.Vi er slitne og hadde ikke sovet mange timene under aksjonen, men jeg sier at vi må prøve, selv om jeg synes kapteinen er litt skummel.  

Riggen kommer

– Riggen kjører med stor fart på kollisjonskurs med Esperanza og det er ganske dramatisk, før den stopper like ved oss og forteller oss at «her skal vi bore». Nei, vi protesterer, sa jeg.

Esperanza hadde mat til 3 måneder på sjøen og er klar til å stå i veien for riggen så lenge de kan. Internt diskuterer de hva de nå skal gjøre. Konklusjonen er klar, det trengs flere folk til å aksjonere. Slik blir det ikke.

– Fredag kveld får vi en faks hvor vi informeres om at det har blitt opprettet en sikkerhetssone ved borestedet. Da skjønner vi at det erslik myndighetene skal få oss bort, selv om det ikke er lovlig siden en slik sone må varsles tretti dager i forveien.

Det begynner å bli mange båter rundt borestedet, mens Greenpeace rettmessig prøver å bestride opprettelsen av sikkerhetssonen. Plutselig skjer det noe dramatisk.

-– Kystvakten, oljeriggen og oljeriggens følgeskip presser seg inntil oss og gjør det umulig for oss å komme noen vei. Vi får beskjed av kystvakten at vi må flytte oss ellers flytter de oss med makt.

Mannskapet ombord på båten forklarer at de ikke vil flytte seg og kystvakten tar over skipet og sleper Esperanza vekk, mens riggen gjør seg klar til boring.

– Kystvakten sleper oss vekk ved å bryte havretten og slipper oss fri et stykke fra riggen. Nå er det ingen mulighet til å snu, så vi fortsetter mot Tromsø og legger til kai der.

Erlend Tellnes intervjues om aksjonen.

Erlend Tellnes intervjues om aksjonen.

Internasjonal oppmerksomhet

Etter aksjonen sa Ørjan Heradstveit, informasjonssjef i Statoil til Aftenposten at Statoil respekterer retten til lovlig protest og at det er viktig å debattere oljevirksomhet. Likevel opplyte han at Statoil hadde informert om sine leteplaner i Barentshavet og at Greenpeace hadde hatt mulighet til å komme med synspunkter. Heradstveit mente aksjonistene opptrådte uansvarlig og ulovlig.

Selv om Greenpeace-aksjonen ikke lyktes i å stanse Statoils prøveboring skjedde det likevel noe ekstraordinært.

– Vi fikk til å samle 135 000 underskrifter på kun fem dager mot oljeboringen ved Bjørnøya og fikk stor norsk og internasjonal oppmerksomhet. Om det nå blir en oljeulykke i Barentshavet er det ingen som kan si at de ikke visste hva som stod på spill.

Tema, oljeboring, Aksjon, Greenpeace