Tre ungdommer i flytedrakter sees i et hav mens de holder et skilt mot oljeboring.

Fra en aksjon på Goliatfeltet i regi av Natur og Ungdom og Greenpeace i 2005. Foto: Natur og Ungdom

Historien om Norges skitne gull

Hvor betydningsfull petroleumsnæringen skulle bli for den norske befolkningen og norsk økonomi var det et fåtall som forutså.  

FAKTA: Konsesjonsrunde

Konsesjonsrunde er et uttrykk brukt om en samlet tildeling av utvinningstillatelser til oljeselskaper for leting etter og produksjon av petroleum på norsk kontinentalsokkel.

De nummererte konsesjonsrundene omfatter umodne områder. Disse rundene lyses vanligvis ut annenhvert år. Tildelinger i forhåndsdefinerte områder (TFO), som omfatter de modne delene av sokkelen med kjent geologi og god infrastruktur, lyses ut årlig. Selskaper som ønsker å bli operatør eller rettighetshaver på norsk sokkel må først prekvalifiseres. Kilde: SNL

I dag, nærmere 50 år senere, er olje og gass to av Norges viktigste næringer. Dette er historien om hvordan det ble sånn, og hvilke konsekvenser dette egentlig hadde.

Første gassfunn i Nordsjø-området

 I 1959 fant nederlenderne gass i Groningen. Denne hendelsen åpnet øynene for muligheten for tilsvarende olje- og gassfunn også i Nordsjøen. Funnet førte til entusiasme i en del av verden der energikonsumet i all hovedsak baserte seg på kull og dyr importert olje.

I tiden etter Groningen-funnet var det flere selskap som prøvde å få Norges tillatelse til leting i Nordsjøen. I 1963 kunngjorde Gerhardsen-regjeringen Norges suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. Ny lov slo fast at det var staten som var grunneier og at bare kongen, og i praksis regjeringen kunne godkjenne tillatelser til leting og utvinning. Denne kunngjøringen var starten på en petroleumspolitikk som gjorde at Norges innbyggere i dag har kontroll over naturressursene våre og avkastningen deres.

De første letebrønnene viste seg å enten være tørre eller ikke lønnsomme nok
Norge inn i olja

Første konsesjonsrunde ble utlyst i 1965. Det ble da tildelt 22 utvinningstillatelser for 78 områdeblokker til oljeselskaper eller andre grupper av selskaper. Disse utvinningstillatelsene ga selskapene enerett til undersøkelser, boring og utvinning i konsesjonsområdet. Det var liten fremgang de første årene. De første letebrønnene viste seg å enten være tørre eller ikke lønnsomme nok.

Et havlandskap viser diverse oljeplatoformer.

Ekofiskfeltet. Foto: Wikimedia Commons

Norges oljeeventyr startet først for alvor med funnet på Ekofiskfeltet i 1969, noe som skulle vise seg å være et av de største oljefeltene noen gang funnet til havs. Produksjonen fra feltet begynte i midten av 1971. I årene som fulgte ble det gjort en rekke store funn.

Norges oljeeventyr startet først for alvor med funnet på Ekofiskfeltet i 1969
Åpning av norsk sokkel

I 1970-årene lette selskapene etter olje- og gassressurser i områdene sør for Stadt på 62 grader nord. Den norske sokkelen ble gradvis åpnet, og et begrenset utvalg områdeblokker ble lyst ut i hver konsesjonsrunde. I denne perioden ble det gjort funn i verdensklasse, og produksjonen var dominert av store felt som Ekofisk, Gullfaks, Troll og Statfjord. Disse feltene er fortsatt veldig viktige for petroleumsvirksomheten i Norge.

 alt=

Platformer under bygging ved Akers mekaniske verksted mellom 1970 og 1975 i Pipervika i Oslo, hvor Aker Brygge ligger i dag. Foto: Henrik Ørsted

I forbindelse med utbyggingen ble det etablert infrastruktur som flere felt har kunnet knytte seg til. Nå minker produksjonen fra flere av disse feltene, samtidig som flere nye, mindre felt har kommet til. Derfor er produksjonen i dag fordelt på flere felt enn før.

I startfasen dominerte utenlandske selskaper letevirksomheten, og sto for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene. Etter hvert kom det også norske selskaper på banen i form av Norsk Hydro, Saga Petroleum og Statoil.  I dag er det stor grad av mangfold og konkurranse på norsk sokkel med i overkant av 50 norske og utenlandske aktive selskaper på sokkelen.

Etter hvert ble petroleumsvirksomheten omorganisert. Statoil ble børsnotert, og opererer i dag på lik linje med enhver annen aktør på norsk kontinentalsokkel. Statens deltakerandel ble delt i to, én knyttet til selskapet og én knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten. En ordning som innebærer at staten eier andeler i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsene.

Videre åpningsprosesser

I 1979 åpnet Norge for petroleumsvirksomhet også nord for 62. breddegrad. Dette hadde Stortinget og regjeringen tidligere frarådd, fordi man ikke hadde kontroll på hvor store konsekvenser et eventuelt oljeutslipp nord for 62. breddegrad ville ha. Trolig ble regjeringen forført av muligheten for større inntekter fra petroleumsnæringen, som allerede da hadde gitt Norge en smak av rikdom. Det var ingen tvil om at kommersielle interesser presset på for å få åpnet opp flere områder.

I 2015 fremmet den blå-blå regjeringen forslag til ny definisjon av «iskanten» i Barentshavet

Leteaktiviteten i deler av Norskehavet og Barentshavet startet tidlig på 1980-tallet, og ble senere utvidet da nye havområder ble åpnet opp for petroleumsvirksomhet. Produksjon i Norskehavet startet i 1993 og i Barentshavet i 2007.  Åpningen av leting og utvinning nord for 62. breddegrad markerer starten på en norsk oljepolitikk som legitimerer åpning av stadig flere områdeblokker i nord, og en tid hvor kommersielle interesser har veldig mye innflytelse på norsk petroleumspolitikk.

MER: Uforvarlig olje i Barentshavet

Skillet mellom rollen til norsk forvaltning, politikere og kommersielle interesser er ikke alltid tydelige og flyter over i hverandre. Det finnes eksempler hvor Olje- og energidepartementet har organisert seg i mektige lobbyorganisasjoner med oljeselskaper, industribedrifter og fagforeninger. Denne typen organisering gjør det vanskelig å vite hvem som trekker i trådene når det gjelder åpning av flere områder for petroleumsutvinning. Spesielt når man vet at lobbyorganisasjoner bruker milliarder av kroner på PR, rapporter og utredninger som skal støtte opp om agendaen deres. Det er god grunn til å spørre seg hvor makten ligger.

Olje- og energidepartementet har organisert seg i mektige lobbyorganisasjoner med oljeselskaper, industribedrifter og fagforeninger
Olje i nord

Oljeutvinning nord for 62. breddegrad er fortsatt en omstridt politisk sak i Norge. Diskusjonen om hvorvidt det skal åpnes for oljeboring i nord har rast siden midten av 1970-tallet, og er enda ikke over.  Det presses på både fra politisk og kommersielt hold for å åpne flere områder i nord.

I 2015 så man at den blå-blå regjeringen fremmet forslag til ny definisjon av «iskanten» i Barentshavet. Den nye iskanten brøt med rådene fra Miljødirektoratet og Polarinstituttet, og trakk grensen for hvor det er mulig å drive oljevirksomhet lenger nord i Barentshavet. Forslaget gikk ikke gjennom i Stortinget, men forsøket viser at regjeringen er villig til å bryte Norges lover ved å omdefinere egne rammer.

LES OGSÅ: Forsker: Viktig å verne Arktis fra oljeboring

Ferdig sløyd fisk henger til tørk utendørs.

Fremtidig tørrfisk fra skreifisket i Lofoten i 2017. Foto: Maria Birkeland Olerud

Aps oljeutvinnings- kompromiss: 2017

  • Konsekvensutredning startes for Nordland 6.
  • Konsekvensutredning av de mer landnære områdene Nordland 7 og Troms 2 utsettes til etter neste stortingsperiode.
  • Det opprettes en nasjonalpark på Lofotodden. En sone på 5 mil i havet rundt parken, pluss hele Vestfjorden, erklæres som «petroleumsfri sone».

Særlig tilspisset er debatten om oljeboring i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja som til nå har vært politisk midlertidig fredede områder. Dette havområdet  er helt unikt, og er et spesielt sårbart område. Her finnes blant annet verdens største torskestamme og totalt 70 prosent av all fisk som fiskes i havområdene Norskehavet og Barentshavet  besøker områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er oftest i perioder av livet der fisken er veldig sårbar for ytre påvirkninger. Et eventuelt oljesøl vil føre til enorme tap for det biologiske mangfoldet og inntekter for fiskerinæringen.

Store planer for LoVeSe

Regjeringen Stoltenberg II presenterte i 2006 «Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten». I arbeidet med forvaltningsplanen endte regjeringen opp med å gi havområdene et midlertidig vern fram til 2010, hvor planen igjen skulle revideres. 11. mars 2011 ble planen revidert og det ble vedtatt fortsatt midlertidig vern av området. Mange mente at dette ikke var nok. Med et midlertidig vern vil en ny regjering stå fritt til å åpne områdene for oljevirksomhet dersom den ønsker det. I år er det igjen stortingsvalg, og skjebnen til disse havområdene står på spill.

Statsminister Erna Solberg (H) har vært offensivt ute og posisjonert Høyre som en garantist for at det vil bli oljeutvinning her dersom Høyre kommer i regjering. Det samme gjelder Fremskrittspartiet. Derimot er Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Rødt og Miljøpartiet de Grønne mot oljeboring i nord, og har flere ganger fremmet forslag om varig vern. Arbeiderpartiet er det mer usikre kortet, og har ennå ikke bestemt seg.

Motstand fra miljøbevegelsen

Allerede i 1993 aksjonerte Bellona for første gang mot oljeutvinning i Barentshavet ved å hindre Shell-plattformen Ross Rigg i å bli slept ut på åpent hav. Flere oljeselskaper med Statoil i spissen, presset på for å få bore etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen. Sammen med lokale krefter og andre miljøorganisasjoner som Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom bygget Bellona en sterk allianse mot oljeselskapene.

Motstanden fortsatte utover 2000-tallet

Motstanden fortsatte utover 2000-tallet og miljøorganisasjonene er på offensiven og har bred støtte i befolkningen. Det ble utført flere store aksjoner. Blant annet prøvde aktivister fra Bellona og Natur og Ungdom å hindre oljeriggen Trans-ocean Arctic fra å bli slept ut i Barentshavet. Kampen mot petroleumsvirksomhet i nord kjempes også i dag. Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte nylig staten for å få stanset tildelingen av oljelisenser i Barentshavet ved den 23. konsesjonsrunde. Saken skal etter planen opp i retten i november 2017.

LES: - Dette betyr slutten for norsk olje

En graf viser hvor på norsk sokkel det har vært størst produksjon av olje.

Norsk oljeproduksjon volum pr år i perioden 1971 til og med 2012. Illustrasjon: Oljedirektoratet

Strid om konsekvensutredning

En av de store stridighetene i saken har stått om hvilken funksjon en konsekvensutredning vil ha. Oljemotstandere har gått imot konsekvensutredning, og påstått at dette vil være ensbetydende med åpning av områdene. Oljemotstanderne ønsker kunnskap velkommen, men mener altså at det ikke må skje gjennom en konsekvensutredning. Oljetilhengerene på sin side har argumentert for at en konsekvensutredning vil gi kunnskap på bordet i forkant av en beslutning.

Petroleumsvirksomheten har hatt mye å si for Norges økonomiske vekst og finansieringen av det norske velferdssamfunnet, selv om andre faktorer som økt andel av kvinner i arbeid også har hatt stor betydning. Lite visste vi om hvor betydningsfull denne næringen skulle bli for norsk økonomi, da de første utvinningstillatelsene ble tildelt midt på 1960-tallet. 50 år senere ser vi at næringens betydning for norsk økonomi fortsatt er stor. 

Utviklingen i petroleumssektorens andel av total verdiskaping, investeringer, eksport og inntekter i Norge er et klart bilde på dette. Men betyr det at det ikke er noen alternative inntektskilder for Norge? Fra mange hold fremstilles saken som om det ikke er noe alternativ til petroleumsvirksomheten, og at det ville fått alvorlige følger å slutte med petroleumsvirksomhet. Men er dette virkelig sant?

Det er ventet at eksportverdien av sjømat i løpet av 2035 vil overgå verdien av olje og gass i Norge

I dag er vi over 30 prosent rikere enn vår nabo Sverige. Det er gjort beregninger som indikerer at Norge ville ligget på svensk nivå uten petroleumssektoren. Vi ville altså ikke vært fattige uten petroleumsøkonomien. I tillegg til dette eksporterer vi enorme mengder sjømat, og det er ventet at eksportverdien av sjømat i løpet av 2035 vil overgå verdien av olje og gass i Norge. 

Vi er også en stor eksportør av kunnskap og utstyr til oljebransjen internasjonalt. Den kompetansen og ikke minst kapitalen vi har, kan brukes til å utvikle et alternativ til petroleumsbransjen og skape nye grønne løsninger og grønne næringer.

Vi er en nasjon som i nasjonale og internasjonale fora liker å vise at vi er et foregangsland når det gjelder miljø og klima, men det hjelper lite å anerkjenne klimaproblemet om vi ikke er villig til å anerkjenne at en ansvarlig klimapolitikk også handler om å sette grenser for oljeindustrien i vårt eget land. Det er kanskje på tide at politikerne begynner å feie for egen dør? Vi har i dag gjort oss avhengige av en næring som bidrar stort til å øke klimaproblemene i verden. En skitten olje som myndighetene og innbyggerne tviholder på i frykt for hva som vil skje uten den.

Tre ungdommer med et skilt mot oljeboring flyter foran en båt med påskriften "Greenpeace".

Aksjon på Goliatfeltet. Foto: Natur og Ungdom

Tema, Aksjon, Natur og Ungdom, Olje