En kystfisker med stang og en tråler

Her utnyttes 95 prosent av fisken

Torskekrig, makrellkonflikt, blod, svette og saltvannstårer. Putsj tar et dypdykk i Islands «bærekraftige» fiske.

– Havet er et viktig lager for levende marine ressurser og fundamentalt for matsikkerhet for millioner av mennesker. Paris-avtalen belyser viktigheten av å sikre integriteten til alle økosystem, havene inkludert.

Slik lyder det fra Josè Graziano da Silva, direktør for de Forente Nasjoners organisasjon for Ernæring og Landbruk (FAO) i en videohilsen under årets Arctic Circle Summit i Reykjavik. Erklæringen uttrykker bekymring for verdens fiskebestander når klimaet endres. Han erklærer at ansvaret ligger på alles skuldre.

Fiskerinæringa er betydelig for mennesker i alle land verden over. Når 93,4 millioner tonn fisk hales ut av havene årlig, er det ikke rart at det oppstår konflikter om hvem som eier hva og som kan fange mest, i både internasjonal og lokal sammenheng.

Island har i en årrekke navigert i havet av kvotesystemer, interne og transnasjonale konflikter, og akademisk rådgivning. For et enkelt begrep som «bærekraftig fiske» ofres mengder av blod, svette og saltvannstårer.

Havet er fundamentalt for matsikkerhet for millioner av mennesker.
Josè Graziano da Silva, direktør for FAO 
Reduserte bestanden

Fiske har vært en sentral del av islandsk samfunn i lang tid. På tidlig 1900-tallet revolusjonerte motorbåten fisket ved å effektivisere prosessen.

Fiske med større, motoriserte båter stod likevel bare for halvparten av innhentingen i landet. Den andre halvparten av total fangst kom fra familier spredt over kysten. Datidens fiskeindustri fremsto dermed som demokratisk og tilgjengelig, så fremt man hadde båt.

Torsk var landets viktigste inntektskilde. Nest etter torsk, kom sild. Tilstrømming av sild økte jevnt fram til 1968, da bestanden ble markant redusert. Dette førte til et flernasjonalt forbud mot fangst av sild i havområdene rundt Skandinavia. Forbudet er angivelig et av de første innskrenkningene av fiske i islandske havområder.

Torskekrig

Juridisk rett over havets levende ressurser har skapt internasjonale gnisninger siden forrige århundre. Fra 1958 til 1976, var Island og England engasjert i en feide husket som Torskekrigene, på engelsk kjent som «Cod Wars». Uenigheten om fiskerettigheter i Nord-Atlanterhavet var et faktum.

Island har forsvart seg med at de følte seg truet av omliggende kystnasjoner som forsynte seg av landets ressurser. Storbritannia ga seg i 1976, da motparten Island truet med å melde seg ut av NATO og stenge forsvarsbasen sin. Det ville gjort Nord-Atlanterhavet sårbart overfor angrep fra Sovjetunionen. Island satt igjen med ekstra 200 nautiske mil.

Bittert sammenstøt

Så kom krangelen om Smutthullet. Tidlig på 90-tallet fikk torskebestanden i Barentshavet internasjonal oppmerksomhet, inkludert fra Island. Da ingen lovgivning begrenset utenlandsk intervensjon, var det fritt fram for islandske fiskere å ta seg til rette.

Dette mislikte norske myndigheter. I 1999 ble det innført en kvotestruktur mellom Island, Norge og Russland for å forhindre uregulert fiske.

Til sist kom krangelen om makrellen, etter at bestanden begynte å også leve i islandske farvann I 2013 uttrykte islandske myndigheter skuffelse over Norge og EU. Frustrasjonen gjaldt et forsøk på å tilegne seg 90 prosent av årets makrellkvote. En mager 10 prosent av kvoten var igjen på deling mellom en rekke kyststater, inkludert Island.

«Vi fortsetter å håpe at vitenskapelige baserte løsninger, ikke mobbing av mindre land fra større, kan være svaret», skrev Ministeriet for Industrier og Innovasjon på nettsiden sin da.

Til tross for ordbruken etablerer oppfordringen lite håp om verken bærekraftig fiske eller politisk samarbeid. Makrellkonflikten har enn så lenge skapt et bittert sammenstøt mellom to ellers vennlige stater.

Svart rapport

Island har flere ganger erklært at de ønsker å sikre bærekraftig utnyttelse av fisk. Da må fangstvolumet reguleres, slik at kvoterådgivningen fra Det Internasjonale Havforskningsrådet (ICES) overholdes.

Årene 1979-1983 innebar nedgangstider for islandsk fiske. Torskebestanden ble mindre, og resulterte i «The Black Report» fra det det Islandske havforskningsinstituttet. Myndighetene reagerte med å innførte reguleringer som maksantall dager på sjøen og differensiering av typer fisk som skulle fanges.

Kritisert kvotesystem

Da de ikke så positive resultater av reguleringen, var det nødvendig å bytte metoder. Kvotesystemet «Individual Transfer Quotas» (ITQ) ble innført i 1984. Systemet baserte seg på at legitime aktører ble gitt et visst antall fisk de kunne hale ut av sjøen per år. Fra 1990 ble det tillatt at aktørene overførte kvoter seg imellom. Dette har skapt debatt. Systemet har generelt blitt kritisert i akademisk litteratur, hvor det argumenteres for at kvotene tvinger begrensninger på fiskerne.

- Kvotesystemet har vært og blir stadig mer kontroversielt på Island. «Norge» har som stat verken støttet eller gått mot dette, her på berget spenner denne saken fra å være skrekkens eksempel til å være selve ønskedrømmen, sier Bente Aasjord fra Fagforbundet til Putsj. Hun har lenge vært aktiv i debatten som vedrører Islandsk fiske, og har kritisert spesielt kvotesystemet, og de økonomiske og miljømessige konsekvensene dette har medført.

I Islands tilfelle er strukturen klandret for å forsterke et hierarki mellom småskala fiskerier og større, industrialiserte fiskerier. Mulighet for overføring har tilrettelagt for at mindre fiskerier kjøpes opp av større bedrifter, noe som har ført til jobbmangel i tidligere industribygder. Mange opplever innføringen som et ran.

Ifølge Henning Røed, forfatter av Fiskehistorier, har ITQ-systemet i Island ført til at det har vokst frem en liten elite med monopol på næringa. Med en innkjøpspris på 10 millioner kroner, for å kjøpe lønnsomme nok kvoter, er det kun noen få som har mulighet til å komme seg inn i fisket. I tillegg skal en ny fisker også ha råd til båt og kostbart utstyr. Dermed vil dette ekskludere ungdom og andre små aktører. Ei heller blir det umulig for nye som vil prøve å ta i bruk mer miljøvennlige fiskemetoder. «Da er det ikke store sjanser for å få mer bærekraft i næringen» sier han til Putsj. 

Kvotesystemet har vært og blir stadig mer kontroversielt på Island.
Bente Aasjord i Fagforbundet
40 prosent av eksporten

Ministeriet for industrier og innovasjon har i flere sammenhenger fastholdt at de ønsker bærekraftig fiske. Det innebærer at Island forholder seg til ICES` råd.

I 2015 ble det fanget omtrentlige 1 319 000 tonn fisk i islandske farvann. Per dags dato står fiske for cirka 40 prosent av islandsk eksport og utgjør med det en betydelig del av økonomien, nærmere bestem 26,5 prosent.

Ifølge Ministeriet for Industrier og Innovasjon, har endringen av kvotesystemet i 1990 hatt positive ringvirkninger for natur og miljø. De hevder at oljebruk i næringa har blitt redusert betydelig siden 1993, som følger av færre fartøy på sjøen.

I Island slippes det ut cirka tre ganger så mye karbondioksid per kilo fisk i trålfiske, enn i kystfiske. I Norge har trålerne ofte seks ganger så store utslipp per kilo fisk, sier Røed. 

Forbudt å kaste fangst

I tillegg har strengere regler for bedrifter og individer gjort sitt for å gjøre fisket mer miljøvennlig. Enhver fangst, også dårlig, fyller fiskekvotene. Dermed nytter det ikke å kaste fra seg uspiselig fangst, men heller benytte den på best mulig vis. Det hjelper også at lovgivning forbyr fiskere å kaste fra seg fangsten på hav.

Islands mål for bærekraftig fiske inkluderer full utnyttelse av sjøressursene som hentes opp. Per dags dato brukes 95 prosent av hver fisk til produksjon eller salg. Myndighetenes mål er at hele fisken skal utnyttes, altså 100 prosent. Industrier som medisin, kosmetikk, mote og naturlig nok mat, benytter seg allerede av fiskens skinn, enzymer og indre organer. Det har vist seg ikke bare å være klimavennlig, men også økonomisk bærekraftig.

«Konflikt» oppsummerer

Den islandske fiskemodellen er regelmessig omtalt som modell for andre kystnasjoner når det gjelder bærekraft. Dette til tross for at fisket har vært preget av politiske og sosiale konflikter, skapt av felles interesser for havressursene lokalt og internasjonalt.

Fisk metter mange munner verden over. Det vil vi de fleste at den skal fortsette å gjøre. Det er likevel ikke like enkelt å bli enige om hvordan næringa skal drives, ei heller hvor viktig bærekraft er.

Norske og Europiske interesser for makrellen er fremdeles sterke. ITQ-systemet har heller ikke blitt spart for kritikk i islandske medier. Ytterligere bruk av fisken kan skape behov for å øke kvotene. Ordet «konflikt» oppsummerer mye av det som foregår innen en miljøvennlig fiskerinæring. Da spørs det om man klarer å diskutere seg frem til en løsning som er bærekraftig for alle parter.

Kilder:

https://no.wikipedia.org/wiki/Torskekrig 

https://en.wikipedia.org/wiki/...

https://eng.atvinnuvegaraduney...

 http://www.thearctic.is/articl...

 http://grapevine.is/mag/articl...

Statistics Iceland, Catch, http://www.statice.is/statisti...

Statistics Iceland, Export of Marine Products, http://www.statice.is/statisti...

Presentasjon (2016), Island Ministry of Industries & Innovation

Tema, fiskeri, internasjonalt, Natur