Feminismens bølger

Suffragetter, Det annet kjønn og interseksjonalisme: feminismen har alltid endret seg i takt med historien. Her er din guide til feminismens bølger gjennom historien.

Feministiske bevegelser opp gjennom tidene omfattet mange ulike perspektiver og kampsaker, Illustrasjon: Julie Kristensen

Tekst:

Susanne Fernløf Arntzen

Illustrasjon:

Julie Kristensen

Hva er feminisme?

Feminismen har ulike betydninger for ulike mennesker, men den har også variert i fokus og metoder opp gjennom historien. I nyere europeisk historie snakker man gjerne om at feminismen har manifestert seg i fire distinkte sosiale og politiske bevegelser; feministiske bølger som har utfordret ulike aspekter ved diskriminering, undertrykking og forskjellsbehandling basert på kjønn.

Den første feministiske bølgen: stemmerett og borgerlig likhet

Det er flere historiske hendelser som trappet opp til den første feministiske bølgen. I 1840 ble det holdt en anti-slaverikongress i England, der både menn og kvinner deltok. Motstanden var stor da ledelsen oppdaget at det var kvinner til stede, noe som resulterte i at kvinnene ikke fikk talerett, men måtte sitte bak et forheng og høre på.

Kvinnene kjempet for rettigheter til utdanning for jenter og unge kvinner, rettigheter innenfor ekteskap, bedre lønn og muligheter til flere typer arbeid for ugifte kvinner.

Dette ble ikke godt mottatt av kvinnene, som innkalte til et møte om «kvinnespørsmålene» i Seneca Falls i New York i 1848, og der signerte omkring 100 kvinner og menn The Declaration of Sentiments, en «holdningserklæring». Dette var en omskrivning av den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, og denne nye versjonen som gjorde det klart at alle rettigheter måtte gjelde alle mennesker, uavhengig av kjønn. Den lød: «Alle menn og kvinner er skapt like».

I Storbritannia ulmet kvinnekampen på samme tid. Den industrielle revolusjonen hadde lagt til rette for en voksende middelklasse, som la vekt på individets rettigheter. Likevel var kjønnsrollene markante. I 1851 ga Harriet Taylor Mill ut et essay der hun refererte til at kvinner allerede hadde fått en del rettigheter i USA.

Les også: Kvinne, kjenn din plast!

Hun sammenliknet forholdet til menn og kvinner med slaveri, og krevde at kvinner skulle få flere rettigheter. Kvinnebevegelsen i Storbritannia startet med forskjellige organiseringer, som senere utviklet seg til å bli en sosial bevegelse som kjempet for kvinners rettigheter. Dette refererer man til i dag som den første feministiske bølgen.

Den første bølgen var inspirert av opplysningstidens fokus på individets rettigheter. Mellom 1870 og tidlig 1900-tall spredte kvinnebevegelsen seg til flere land i Europa. Den første feministiske bølgen, også kalt liberalfeminisme, fikk enorm sosial, kulturell og politisk betydning. Kvinnene kjempet for rettigheter til utdanning for jenter og unge kvinner, rettigheter innenfor ekteskap, bedre lønn og muligheter til flere typer arbeid for ugifte kvinner.

Men kampen for stemmerett er den mest fremtredende av kvinnenes krav, og de som kjempet for den i Storbritannia blir referert til som Suffragetter. Kravet om stemmerett ble så sentral fordi dette ville sikre kvinnene politisk makt på lik linje med menn.

Den andre bølgen: «det personlige er politisk»

Den andre bølgen omhandlet flere grupper enn hvite middelklassekvinner, slik som i kampen mot diskriminering.

Selv om den første bølgen var revolusjonerende, er den i ettertid kritisert for at den stort sett fokuserte på middelklassekvinner. Andrebølgefeminismen er et begrep vi bruker for å beskrive den politiske kvinneaktivismen i perioden mellom 1960-tallet og 1980-tallet, og har i ettertid blitt tolket som en fortsettelse eller et resultat av førstebølgefeminismen.

Siden førstebølgefeminismen resulterte i at kvinner fikk flere rettigheter som stemmerett og tilgang til flere jobber, skiftet fokuset i den andre bølgen til å omhandle flere grupper enn hovedsakelig hvite middelklassekvinner, slik som i kampen mot diskriminering.

Den feministiske forfatteren og aktivisten Carol Hanisc tok i bruk slagordet «det personlige er politisk», noe som nærmest ble et symbol for den andre feministbølgen. Med dette mente feministbevegelsen å avdekke sexistiske politiske strukturer ved å anerkjenne den kulturelle forskjellen mellom kjønn i det dagligdagse.

Den andre bølgen erkjente at like rettigheter ikke nødvendigvis medførte et likestilt samfunn. Feminismen var hovedsakelig politisk venstrestilt og de kjempet for saker som likelønn, familiepolitikk, statsfeminisme, selvbestemt abort og mot vold i hjemmet. Andrebølgefeminismen eksisterer fortsatt i dag, parallelt med det vi kaller tredjebølgefeminismen.

Den tredje bølgen: en post-feministisk æra?

Tredjebølgefeminismen handlet mye om å popularisere feminismen og åpne for mennesker utenfor venstresiden i politikken.

Tredjebølgefeminismen, eller «post-feminismen», begynte på 1990-tallet. Den tredje bølgen var en reaksjon på andrebølgefeminismen tro på felles-kvinnelige erfaringer, og et forsøk på å utfordre dens definisjon på kvinnelighet, som de følte gjaldt hvite kvinner i overklassen.

Filosofen, aktivisten og forfatteren Simone de Beauvoir skrev om opplevelsen av å være kvinne i en patriarkalsk verden i verket Det Annet Kjønn. Her kunne likevel det å være en «annen» utvides til å handle om svarte i et samfunn styrt av hvite, eller å hele tiden bli begrenset av klassen en er født inn i.

Et slikt samfunn, mente hun, former hvordan man ser på sin egen valgfrihet i livet. Dermed kan man argumentere for at denne bølgen la til rette for mer individualisme, liberalisme og toleranse. Tredjebølgefeminismen handlet mye om å popularisere feminismen og åpne for mennesker utenfor venstresiden i politikken.

Kjønnsforskningen i denne perioden begynte å handle om en relativt ny idé: kjønn som en sosial konstruksjon. Problemstillingene de tok opp omhandlet interne debatter om hvorvidt det finnes forskjeller mellom kjønnene, eller om det som definerer kjønn er sosiale konstruksjoner grunnet kjønnsroller.

En annen idé som dukket opp i tredjebølgefeminismen var spekuleringen i om det i det hele tatt var behov for feminisme. Noen valgte til og med å totalt ta avstand fra begrepet, ved å kalle det irrelevant i dagens samfunn.

I artikkelen Stemmer fra den Post-Feministiske Generasjonen, publisert i New York Times i 1982,  intervjuet Susan Bolotin en rekke kvinner. De sa seg svært enige i verdiene bak feministbevegelsen, men ville ikke identifisere seg som feminister. Mange i tredjebølgefeminismen er dermed opptatt av å protestere mot oppfatningen om at feminismen er blitt irrelevant. Hva skjedde med de stolte aktivistene? Kan etterdønningene av tredjebølgefeminismen være starten på en post-feministisk æra?

Når vi går 100 år fram i tid, er det mulig man ikke vil se på nåtiden som den fjerde bølge, men som en brytningstid, der ulike tendenser stod mot hverandre og var i konflikt.

Den fjerde bølgen: interseksjonalitet og massemedier 

Tredjebølgefeminismen i den vestlige verden preges av at mange av kravene fra andrebølgen ikke er innfridd ennå. I tidligere østblokkland og i den tredje verden har organisert feminisme først nå begynt å få oppslutning, og i noen land har feministiske ideologier så vidt kommet på agendaen. Det er altså fortsatt behov for feminisme.

Det er ikke nødvendigvis lett å peke på hvor den tredje bølgen slutter og den fjerde begynner. Men i forståelsen av fjerdebølgefeminismen kan man peke på tre faktorer: interseksjonalitet, nye identitetskategorier og den stadig økende bruken av internett som mobiliseringsverktøy.

Interseksjonalitet handler om makt og diskriminering av forskjellige faktorer (som kjønn, etnisitet, klasse og alder) påvirker samfunnet. Begrepet oppsto under den tredje bølgen, men mange mener at forståelsen av interseksjonalitet er mer utbredt i dagens samfunn, sannsynligvis fordi mange kjenner seg igjen i en slags «dobbel diskriminering».

Et markant trekk ved fjerdebølgefeminismen er også den massive mobiliseringen for feminisme i sosiale medier. Et godt eksempel på dette er #MeToo-kampanjen. Mange ser paralleller mellom dagens aktivisme og mobilisering i sosiale medier og feministisk mobilisering på 1960- og 70-tallet.

Bruken av medier har endret seg, men dette har samlet kvinner, og gjort dem sterke sammen.

 alt=

Cathrine Holst er sosiolog, og har jobbet mye med likestillingspolitikk, feministisk teori og kjønnsforskning. Foto: UiO

I kampanjer som #Metoo forteller kvinner åpent om sine erfaringer, noe som skaper en fellesskapsfølelse. Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Instituttet for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo har bitt seg merke i dette:

– For eksempel blir det sagt at «alle kvinner» har blitt utsatt for seksuell trakassering. Det tegnes et bilde av at menn fortsatt har makten og bruker den mot kvinner. Dette minner om det patriarkalske synet på samfunnet som radikalfeminismen hadde med seg.

En stund trodde folk at 8. mars som merkedag var i ferd med å dø ut, men i 2014 og 2015 var det et enormt oppmøte på Youngstorget i Oslo – i 2014 møtte hele 10 000 møtte opp til demonstrasjon. Dette harange for å markere motstand mot regjeringens forslag om å tillate fastleger å reservere seg mot å henvise til abort, sier Holst. Hun mener at bruk av sosiale medier har vært en avgjørende faktor for den økte oppslutningen.

– Vi ser også at flere grupper av kvinner oftere snakker som feminister, for eksempel muslimer. Når vi går 100 år fram i tid, er det mulig man ikke vil se på nåtiden som den fjerde bølge, men som en brytningstid, der ulike tendenser stod mot hverandre og var i konflikt. Kanskje er økt polarisering den mest presise diagnosen, avslutter Holst.

Sosiale medier har endret hvordan sosial aktivisme fungerer. Demokratisk bruk av Internett fører til at flere tør å stå fram med sin identitet. En arv fra den tredje bølgen som er blitt sterkere, er at få nye feminismer tar identitetskategorier – kjønn, klasse og etnisitet – for gitt.

I stedet blir identitet oppfattet som flytende, noe som fremmer individet snarere enn sosiale konstruksjoner. Siden grensene for hva som anses som kvinnelig oftere er oppe til diskusjon, gjelder det også grensene for hva og hvem feminisme omhandler.

Selve ordet feminisme kommer opprinnelig av det latinske ordet «feminia», som betyr kvinne. Men tiden får vise om fremtidens feminisme kun vil stille spørsmål om kjønnsidentitet i seg selv. Fremtidens feminisme vil kanskje være dristig nok til å skape en debatt som fremmer forståelse og respekt, uten å glemme drivet mot politisk forandring.

Tema,