En skikkelse ligger i en grønn spotlight på en scene

Vi får en anelse om hva som kan ha skjedd, uten å helt kunne sette fingeren på hva det er, skriver anmelderen. Foto: Franz von der Lippe

Et underlig klimadrama

ANMELDELSE: Teater Playroom gir oss sterke menneskemøter i en usikker tid.

Edvard Granum Dillner

Skrevet av

Edvard Granum Dillner

Foto:

Franz von der Lippe

«Klimadrama»
  • Teaterstykke skrevet og framført av friteatergruppa Teater Playroom
  • Ble vist i Oslo under Klimafestivalen § 122 mellom 18. og 28 januar
  • Skrevet av Lisa Smith Walaas og Merete M. Stuedal
  • Regi: Maria Mørkrid
  • Skuespillere: Valentina Alexeeva, Emilie Mordal, Fridtjof Tangen og Marlene Pedersen Chauviere.

For tredje gang arrangeres Klimafestivalen § 112. Festivalen har et rikt program og foregår parallelt rundt om i landet. Vi er på Sentralen i Oslo for å se Teater Playroom spille forestillingen «Klimadrama», et stykke de har laget selv.

Vi går inn i det som pleide å være et hvelv, på Sentralen. Rommet er mørkt, i en spot på gulvet ligger en jente. Fra hver side i rommet kommer to nye skikkelser til syne. De kjenner ikke hverandre, de virker forvirrede.

En postapokalyptisk stemning kommer sigende

En postapokalyptisk stemning kommer sigende, da vi får en anelse om hva som kan ha skjedd, uten å helt kunne sette fingeren på hva det er.

I en annen kant av rommet gjør en jente et forsøk på å pleie en plante. Hun kretser rundt den og strør om seg med alle slags lovord. Når både hun og planten trenger det lille av vann som er til rådighet, blir jentas kjærlighet til planten satt på prøve.

Teater Playroom lykkes i å dra tilskueren inn i forestillingen. Store søppelsekker kommer ramlende ned fra oven. Avfallet sklir ut på gulvet, ut mot publikum, som sitter på hver sin side av det som utspiller seg midt i rommet. Lukten av søppelet siver ut i rommet og når tilskuerne.


Det er mye symbolisme, mye underlig. Menneskene roter rundt i søpla, i sin egen ruin og katastrofe, plukker opp ulike objekter.

Underveis blir det vist små klipp der skuespillerne snakker om spørsmål som «hva gjør du og familien din for klimaet» og «ofrer du noe»? Grepet fungerer bra som et skritt tilbake, der skuespillerne snakker om miljø og klima i en gjenkjennelig hverdagssituasjon.

Mot slutten oppstår et møte mellom de to parallelle historiene. Stykket beholder en mystisk stemning helt til slutten. Hvor er vi? Og når? Det er ingen tung pessimisme som blir formidlet, men heller ingen stor optimisme.

Om det er én ting Teater Playroom har klart, er det å få oss til å tenke.

Om det er én ting Teater Playroom har klart, er det å få oss til å tenke. Vi har fått oppleve mennesker på nært hold, mennesker som forsøker å navigere seg gjennom en kompleks og ugjennomtrengelig verden. En verden der vi føler oss så fremmedgjorte, så fjerne fra å kunne være i stand til å ta de grepene som er nødvendige. En verden vi alle kan kjenne oss igjen i.