Putsj

De beste intensjoner – oljelandet i klimakampen av Anne Karin Sæther er eit etterlengta innlegg i debatten om olje og klima. Sæther skriv om den store norske klimaelefanten i rommet: At Norge vil vere eit føregangsland for klimaet samstundes som me riggar oss til for å utvinne så mykje olje som mogleg. Med omfattande bruk av kjelder og intervju viser Sæther korleis norske klimamål har endt opp med å drukne i olje.

Annleis oljepolitikk

I boka tar Sæther oss med på eit djupdykk i norsk olje- og miljøhistorie for å finne ut kva som skjedde med dei gode intensjonane. Ho tar oss med tilbake til oljepolitikken på 70-talet, og viser korleis Norge i starten ville gå varsamt fram med den plutselege rikdommen sin, men etter kvart blei stadig meir ivrig etter å produsere mest mogleg. Ho viser og den parallelle utviklinga av miljøpolitikken frå 80-talet til i dag. Me får sjå korleis einskilde politikarar, mellom anna Jens Stoltenberg, tidleg skjønte at klimapolitikken kunne kome til å motarbeide oljepolitikken.

Flere anmeldelser: Havboka av Morten Strøksnes

Høge utslepp og låge klimamål

Sæther viser korleis dei norske politikarane rett etter å ha vedtatt dei første klimamåla, fjerna alle restriksjonar på olja. Ho fortel korleis etableringa av Oljefondet, diverse skattefordelar for oljeindustrien og hyppigare tildeling av areal (helst langt mot nord og i sårbare område) i sum har ført til høgare utvinningstempo. Boka har fleire intervju med personar som har vore sentrale i denne historia, noko som fungerer bra for å bryte opp den faglege teksten og gjere historia levande.

Norge vil vere eit føregangsland for klimaet samstundes som me riggar oss til for å utvinne så mykje olje som mogleg.

Grønvasking på tynn is

I De beste intensjoner analyserer Sæther også korleis politikarar og oljeselskap har argumentert for å forsvare auka norsk oljeutvinning i ei tid kor mange har innsett at olja er ein grunnleggande årsak til klimakrisa. Mellom anna ser ho på måten oljebransjen gjennom 2000-talet gjekk inn for å grønvaske seg sjølv, og byrja å kople olje til behovet for å gi dei fattige i verda energi. Sæther går gjennom faktagrunnlaget og viser korleis denne argumentasjonen verkeleg er på tynn is.

Les også: - Lureri fra Olje- og energiminsteren

Oljebygda

Sæther tar også føre seg den tette kontakten som finst mellom oljeindustrien, politikarane og byråkratiet i «Oljebygda» Norge. Ho viser oss korleis dei ulike aktørane kjenner kvarandre, og skiftar roller mellom presse, politikk og forvaltning. Me får også sjå korleis oljelobbyen arbeider for å få gjennomslag for si oppfatning av verkelegheita og for å etablere «sanningar» som at norsk olje er den reinaste i verda.

Denne boka er ikkje berre spennande, lærerik og pedagogisk skrive, men og ei viktig rettesnor i dagens debatt om olje og klima. 

Viser kor skapet skal stå

Denne boka er ikkje berre spennande, lærerik og pedagogisk skrive, men og ei viktig rettesnor i dagens debatt om olje og klima. Særleg for miljøengasjerte er den gull verdt, ved at den lar oss sjå det litt større biletet i kampen mot olje i Nord. Med fallande oljeprisar dei siste åra har det blitt skapt ein debatt om omstilling av Norge, men og om kva slags inntekter som skal finansiere velferdsstaten i framtida. Mange norske politikarar vil meine at oljeindustrien skal ture å gå i hundre år til, og at det ikkje utgjer nokon risiko for klimaet. Då er det bra at me har Anne Karin Sæther som verkeleg viser kor skapet skal stå.